Magnus Wolff Eikrem celebrating after scoring Molde’s third and final goal against Rosenborg, Sunday 28th of April. Archive photo: Arild J. Waagbø

Telepati eller avlytting?

Leserne av denne spalten kan nok få et inntrykk av at teamet på toppen har en uforbeholden tro på hjemmelaget og hjemmelagets disposisjoner. Skal vi være 100% ærlige, og det bør vi kanskje – i alle fall innimellom – så finnes det øyeblikk av tvil. 

Av HAUGEN og BJØRN GUVÅG (medforfatter)

Kjetil Kåre Haugen er professor ved HiMolde.

Grusomme situasjoner, kjennetegnet av mistrivsel, tvil og depresjon. Denne akk så ubehagelige tvilen. Er ikke hjemmelaget så fortreffelig som vi alltid hevder? Kan dette – gud forby – ende med tap?

Heldigvis er slike følelser sjeldne. Men, vi må nok bare innrømme det; i de to kampene mot Odd og Sarpsborg, før helgas kamp mot Viking, meldte denne tvilen seg med uforbeholden styrke. I begge disse kampene tok MFK ledelsen 2-0, tidvis etter strålende angrepsspill anført av Magnus W. E..  Fra toppen av Haugens utsendte begynte, i begge disse situasjonene, å slappe litt av. Fargen vendte tilbake i våre ansikter og pulsen slo seg til ro på et behagelig nivå. Glede og tilfredshet skled behagelig ut via nervesystemet, og vi satte oss tilbake i TV-stoler og stadion-benker med et lykkelig glis om munnen.

Hva skjer? Mot slutten av begge kamper, etter om lag 65-70 minutter tar kampene en helt annen retning. Motstanderne, Odd og Sarpsborg, tar fullstendig over, og MFK presses tilbake. Anarkiet melder seg med full styrke i det forsvaret vi vanligvis har all tro på, og Odd scorer to kjappe mål. Vi er kanskje heldige som unngår tap i den kampen. Mot Sarpsborg ser det kanskje til og med enda verre ut. Motstanders overlegenhet er kanskje enda større, og vi er definitivt griseheldige som vinner kampen.

Vi er selvsagt i villrede. Hvorfor skjer dette? Hva har skjedd med et ellers patent MFK-forsvar? Skal sluttminutters forsvarsanarki frarøve oss et meget etterlengtet seriegull? Skal trønderne komme tilbake og slå oss på målstreken? Scenariene er nesten for smertefulle. Gode råd er dyre, her må det handles og det fort. Vi sammenkaller til et ekstra-ekstra-ordinært møte for å diskutere tiltak. Ordet er fritt.

Er det dårlig treningsgrunnlag som melder seg i slutten av kampene, eller dreier det seg om noe så enkelt og banalt som alvoret i situasjonen og det som står på spill? Blir dette rett og slett for mye for et tross alt fortsatt ungt Molde-lag? Spørsmålene er mange, men svarene kommer ikke umiddelbart. Begge de foreslåtte problemene (for dårlig fysisk form eller for høyt spenningsnivå) er dessuten omtrent umulige å løse på kort sikt. Nei, her må letes etter andre innfallsvinkler, tenking utenfor boksen som enkelte ynder å kalle slikt.

Etter uvanlig mye famling melder imidlertid erkjennelsen seg som i et trylleslag. I begge disse kampene forlot Magnus W. E. banen rett før elendigheta startet.

Enkelte teammedlemmer, med ungdommens gode hukommelse, hevder også med styrke at det samme skjedde i de famøse borte-tapene mot Bodø/Glimt og KBK. Løsningen er enkel. La Magnus stå kampen ut, ikke fordi han egentlig trygger forsvaret. Han sørger imidlertid for at det kreative og uimotståelig vakre, men – for våre motstandere  ødeleggende – angrepsspillet fortsetter. Når ballen befinner seg på motstanders halvdel er det som kjent sjelden det blir mål feil vei.

Vi er lettere beruset av et slikt klarsyn, men som vanlig er det noen av de yngre som ender opp med ‘den endelig løsningen’. En yngre mastergradsstudent, en tidligere Træff-spiller, hevder at Magnus W. E. har en kronisk lidelse som antagelig gjør det umulig for ham å stå i 90 minutter i de fleste kamper.

Det er kanskje ikke så enkelt, sier ungdommen med et lett ertende smil om munnen.

Vi blir slått til jorda og depresjonen melder seg med full kraft igjen. Imidlertid er løsningen nå snublende nær. Kanskje vi ikke er så avhengige at Magnus tjenester i starten av kampene, da vil jo som oftest våre motstandere bruke mye tid på å spille seg inn i kampen, og erfaringsmessig kommer jo heller ikke målene mot oss tidlig. Så om vi ikke lar Magnus starte, men setter ham inn etterhvert, f. eks. i starten av andre omgang, burde vi ha løst problemet.

Vi avslutter møtet tvert, svært så fornøyde med våre taktiske disposisjoner. Vi har selvsagt ingen illusjoner om at dette er noe annet enn en akademisk diskusjon. Akademiske diskusjoner defineres som kjent med total virkelighetsfjernhet og absolutt null forventninger om praktisk implementering.

Derfor må vi gjøre nok en innrømmelse. Vi ble mer enn (gledelig) overrasket når Magnus entret banen først 10 minutter ut i andre omgang mot Viking. De siste 35 minuttene ble plutselig en svært så behagelig affære. Først satte Leke James inn 1-0, for øvrig et sjeldent begavet mål, før sjefen sjøl Magnus W. E. satte punktum med 2-0 etter en pasning ut av en annen verden fra Fredrik A.

Her snakker vi perfekt strategisk planlegging. Men, hvem var det som planla det slik. Har MFK spioner inne i vårt kjære team, eller har vår samlede tankekraft på bemerkelsesverdig vis blitt ‘teleportert’ over til Aker stadion?

Ikke vet vi. Det spille heller ingen større rolle. Seieren mot Viking smakte perfekt, helt uten nervøse rykninger mot slutten.

Heia Molde!

–> Kjetil Kåre Haugen, Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth og Jenny Klinge skriv fast i Panorama.