VG-huset i Akersgata. Foto: Mahlum/Wikipedia

Trenger vi sportskommentatorene?

I februar i år stilte Arild Mjøs Andersen, president i Norges Triatlonforbund, spørsmålet om vi trenger sportskommentatorer.

Bakgrunnen var at VGs sportskommentator Leif Welhaven noen dager før hadde stilt spørsmålet om vi trenger skigrenen kombinert. Mjøs Andersen var lite imponert over Welhavens resonnement og beskrivelse av kombinert som en «kompromissidrett», og kontret med at vi trenger både sport, kommentatorer og kombinertøvelsen sportskommentarer.

I sommer kom Welhaven igjen i skuddlinjen, etter at han og flere skrev om krise for norsk toppfotball etter en cuprunde i juni der flere Eliteserielag ble slått ut. Jeg var selv blant de som reagerte på elendighetsanalysen, og gjennom en sommer der Haugesund, Molde og Rosenborg har gjort det bra mot europeiske lag har flere fotballtrenerne støttet Molde-trener Erling Moe som fortalte journalister at han var lei den negative vinklingen og at norsk fotball er bedre enn det folk (les: sportskommentatorer) tror.

Konfrontert med kritikken svarer Welhaven at «det er grunn til å minne om hvilke lag man faktisk har slått (i Europa). Jeg tror det handler om at vi må se flere resultater over en viss tidsperiode». Welhaven er fremdeles ikke imponert, men forandrer taktikk. Kanskje har han skjønt at det var dumt å bruke resultatene en enkelt onsdag i juni til å dømme norsk fotball nord og ned? Nå vil han iallfall se resultatene over tid.

Mjøs Andersen har antakelig et poeng når han antyder at sportskommentatorene også driver kombinert. De er på den ene siden journalister som skal etterleve journalistiske ideal om å være undersøkende, grave fram nyheter og være en kritisk stemme i samfunnsdebatten.

På den andre lever og leverer de innenfor en kommersiell kontekst der det viktigste er å sette dagordenen, for at mediehuset de representerer skal tiltrekke seg lesere, klikk og annonsører. Heri ligger også en konkurranse mellom mediehusene. I utøvelsen av denne «kompromissidretten» er det sannsynlig at de presterer dårligere enn spesialistene, både i hopp og langrenn, for å bruke kombinertanalogien. Derfor hender det at de lander på kulen, journalistisk sett, slik de nevnte sakene viser.

Ja, de setter kanskje dagsordenen, men fører debatten til at noen blir klokere?

«– En sunn og kritisk debatt om hvordan man skal bli bedre er utelukkende positivt», sier Welhaven.

Han er ikke alene, for avisen hans lager naturligvis også en sak på at andre sportskommentatorer er enige med ham når det gjelder kritikken mot norsk fotball. Det de vil er å hjelpe norsk fotball til å ha en sunn debatt som gjør idretten bedre. Journalister på autopilot, altså. Problemet er at Welhaven konkluderte allerede i innlegget om cuprunden med at antall lag i Eliteserien må ned, et synspunkt han hevdet også 8. mars i år.

Det er ikke så lenge siden denne debatten kulminerte med at Eliteserien fortsatt skulle ha 16 klubber, men debatten den gang var kanskje ikke sunn nok? Hvis den skal bli sunnere må kommentatorene bringe data til torgs som underbygger sammenhengen mellom antall lag og kvaliteten på norsk fotball. Det har vi til gode å se.

I den kombinert- eller kompromissøvelsen sportskommentatorene utøver er dessverre sjansen stor for at den opplyste debatten ofte taper for kommentatorenes spontane behov for å mene, synes og sette dagsorden. Kommentarjournalistikken blir best når den kan lene seg på skikkelig journalistisk arbeid, der sammenhenger søkes gjennom bruk av journalistiske kilder og arbeidsmetoder, noe det er for lite av i sportsjournalistikken.

Bombastiske konklusjoner basert på sviktende og mangelfulle data bidrar bare til å undergrave tilliten til både kommentarjournalistikken og sportsredaksjonene. Ut fra kunnskaps- og debattbehov kan sportskommentatorene gjerne kommentere sjeldnere.

*************************************

Professor Hallgeir Gammelsæter:

I fell in love with sport in the late 1960s, before sport was broadly broadcast. 50 years later, the hunger for watching sport has turned into a need for rationing it. Today, the access to publicized sport is limitless, but sport is also highly politicized and globalized. Sometimes that which is not showed is more intriguing than that which is recorded by the cameras.

Én kommentar til “Trenger vi sportskommentatorene?”

Det er stengt for kommentarer.