«Money in, brains out?», var overskriften da Hallgeir Gammelsæter og Oskar Solenes i 2013 avdekket i sin forskning at norske fotballproffer på herresiden gjorde imponerende lite ut av fritiden sin. Gjorde pengene dem late?

Mats Mørch, Molde FKs spillerkoordinator, delte nylig i en forelesning sine tanker om at fotballtalenter må være modige for å ta en universitetsutdanning. Mye handler om at stjernestatusen du har som spiller skaper en forventning om at du skal være like dyktig på andre områder også. Selv om du er helt normal. Slike forventninger kan bidra til at spillerne unngår normale settinger, som det for eksempel er å studere.

Å skjerme seg selv fra normalitet slår ikke nødvendigvis heldig ut. Profflivet kan rett og slett gjøre folk «fattige». Juventus-keeper Gianluingi Buffon fortalte til «The Players’ Tribune» at profftilværelsen fikk ham til å forvitre som person. Han ble deprimert av den ensformige tilværelsen mellom stengene, men medisiner nektet han å ta.

«Hvis du alltid søker ytre løsninger på dine indre problemer, vil du aldri greie å løse dem,» hevdet han.

Piller, alibier og unnskyldninger har til felles at de setter deg ut av stand til å evaluere deg selv og verdsette deg selv som den du egentlig er. ‘Gigi’ fant en annen vei. Han stakk en dag innom et kunstmuseum. Der oppdaget han sin interesse for kunst, og gjennom kunsten fikk han smilet tilbake også på fotballbanen. Han forklarte forvandlingen slik:

«Jeg tror at ethvert menneske har en kreativ side og må finne en måte å uttrykke den på […]. Det handler ikke om å bli nummer én i verden, men om, på sin særegne måte, å finne tilfredshet som gjør deg levende og stolt av deg selv.»

I 2016 vant en skadeplaget Matty James ligagull fra sidelinja med Leicester City. Skadene ble leget, men fortsatt kjente han på en uforklarlig fysisk smerte og tvil rundt egen framtid. Han oppsøkte idrettspsykologen Martin Littlewood (som for øvrig besøker Cupfinale-seminaret 6.-8. september). Matty ble hjulpet til å forstå at han ikke først og fremst var en fotballspiller, at fotballen bare var en del av ham. I likhet med ‘Gigi’ måtte han vinne tilbake identiteten sin og mestre livet før han kunne prestere på banen.

Macho-kultur?

Mats Mørch avslørte også at du i miljøet blir sett på som «svak» om du benytter mentaltrener, selv om det kan være nyttig. Handler det om macho-kultur? Kommer «hatet» mot Rosenborg, eller «hater Molde by», og kanskje også Roy Keanes kritikk mot spillernes «hugging and kissing» i spillertunnellen fra det samme: Grums fra fortiden som hindrer folk fra å komme seg videre?

Det vittige er at unge spillere ikke helt skjønner poenget med det. Liverpool-spiss Roberto Firminio sier at det i dag er ganske normalt at spillerne hilser på hverandre i spillertunellen, og spør om hvordan det går. Så kjempes det på banen.

Til Keane og alle andre macho-menn: Den skuta synker. Verden skal videre!

Sceneskifte

Det er i dag et sceneskifte i verdensledende klubber rundt bruk av «mykere» kompetanse i treningsarbeidet. Jeg var nylig på The Football Exchange Psychology Conference i Liverpool med mentaltrenere fra toppklubber i hele Europa. Signalene gikk i retning av at både holdningene til idrettspsykologi og inngangene til hvordan idrettspsykologer brukes, endrer seg. I Manchester City jobber for eksempel idrettspsykologen mer med trenerne enn med spillerne: Læringsmiljøet skal optimeres og trenerne trenes for å få det til. I Bayern München jobbes det tett og systematisk rundt samspillet mellom spillere og trenere. For eksempel skriver spillerne anonyme brev til trenerne:

«Det hjelper meg hvis du …»

«Det hjelper meg ikke hvis du …»

«Jeg kunne ønske at du …» og

«Takk for at du …»

Feedbacken utfordrer trenerne til å vurdere egen praksis. De lærer av det. Samtidig får spillerne påvirke. Pusteøvelser, triggerord, som sikkert mange har hørt om, ble ikke nevnt. «Quick fix» løser ikke de personlige, mellommenneskelige og kulturbaserte utfordringene som storklubbene er opptatt av. Helheten må stemme for å få gevinst. En tøff, men også viktig jobb.

Fotballspillere er ikke nødvendigvis late. Kanskje er de bare litt engstelige – som så mange andre unge – for hvordan de oppfattes.

Framtidens toppfotball er ikke forbeholdt pysene, men de som våger å tre ut fra de «tøffes» rekker for å lære. Basket-treneren John Wooden sa i sin TED-talk i 2001: «Prøv aldri å være bedre enn noen andre. Lær alltid fra andre. Prøv å bli så god som du kan bli, det er under din kontroll.»

Han fulgte opp med sin definisjon av suksess:

«Peace of mind attained only to self-satisfaction and knowing; you made the effort to do the best of what you are capable.»

Det viktige er altså ikke hva du forventes å være, men hva du virkelig er. Ut fra det kan du gjøre ditt beste.

**********************************************

Associate professor Kjell Marius Herskedal:

As a kid, I just enjoyed being active. Playing football, climbing trees and I ran rather then walked. When reaching the age of 17, I got interested into how to organise training. When my teacher asked about my thoughts for the future, I aimed to become a sports teacher.  Over the years, this evolved into coaching and, a little bit by fate, into sport management. Alongside followed the responsibility and joy of making kids and youth socialize and develop through sport. The art of creating smiley learning environments, and transferring that to future sport managers, is very much at the core of my interest.