Molde vant serien i helga. Jeg antar stemningen i byen var god etterpå, og det er jo vel fortjent, det ble til slutt et knusende overlegent mesterskap. Gratulerer og alt sånn.

Fra en posisjon utenfor Molde by kom denne begivenheten likevel litt i bakgrunnen. Det er andre ting som diskuteres mer i fotball-Norge for tiden. Uroen i Rosenborg, for eksempel. Eller publikumsflukten fra tribunene, godt hjulpet av at vinteren for alvor har festet grepet over store deler av landet. Og ennå er det nesten en måned til cupfinalen! Det blir snart regelen at det sprer seg en latter rundt om på tribunene når antall betalende tilskuere oppgis, fordi spriket er så stort mellom antall solgte billetter og de som faktisk møter opp.

Men det er et tredje tema som skal oppta meg her, nemlig konflikten mellom deler av supportermiljøet og NFF når det gjelder bruken av bluss, bengalske lys og lignende. Dette er virkemidler mange supportere liker fordi de mener det løfter stemningen og skaper en særegen fotballatmosfære.

Bruken av bluss, som jeg i det følgende for enkelhets skyld bruker som fellesbetegnelse på ulike typer pyrotekniske virkemidler på tribunen, har eksistert lenge i deler av fotballens verden. Mange supportere mener det gir ekstra farge og liv til kampritualet. Det kan brukes både som ledd i en planlagt koreografi og som mer eller mindre spontane uttrykk for feiring av for eksempel scoringer. Det kan også forstås som en slags signatur – her er vi, og vi gjør som vi vil!

Stridens kjerne består i at bluss, når det anvendes på tribuner hvor folk står tett, har et skadepotensial som ikke skal undervurderes. Det finnes derfor rimeligvis forskrifter som regulerer bruken, og nylig ble tolkningen av denne presisert av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB): Pyrotekniske artikler skal uansett kategori aldri brukes blant publikum oppe på tribunen.

I praksis innebærer dette at eventuelle bluss må brukes på indre bane, og da i nesten alle tilfeller etter avtale med arrangøren, og før kampen. Vi får da å gjøre med en form for bluss som også kan gi en høyst virkningsfull visuell effekt, men som likevel ikke tilfredsstiller mange supporteres ønske om at bluss, i likhet med andre måter de skaper stemning på, ikke skal være altfor planlagt og regissert. Eller, for å være mer presis: det må gjerne være regissert, men det er supporterne selv som skal ha regien.

Et sentralt premiss i supporterkulturen er nemlig at den skapt nedenfra og at den utfordrer de normer for adferd som gjelder på andre arenaer i samfunnet. For å fungere etter hensikten kan ikke supporterkulturen være regissert av andre. Den er i bunn og grunn basert på en form for organisert kaos. Det er følelsen av å bli dyttet i alle retninger når det blir mål, av euforisk å klemme vilt ukjente personer, og kort sagt av å legge hverdagslivets normer og praksiser til side i et par timer.

DSB, brannvesenet, redningsetaten og ikke minst klubbene er på sin side forpliktet til å vurdere ulike risikofaktorer i alle sammenhenger hvor mange mennesker er samlet. Om noe alvorlig mot formodning skulle skje, er det lederne i disse organisasjonene som til syvende og sist stilles til ansvar.

Da DSB presiserte den strenge fortolkningen, skjedde det på en bakgrunn hvor bruken av bluss hadde medført at kamper ble midlertidig stoppet ved minst to anledninger, blant annet fordi det ble kastet bluss inn på banen. Men den strikse linjen virket mot sin hensikt: Sist helg svarte supporterne mange steder med å blusse ekstra mye, i protest. Pyromantikk, som det het i et megetsigende banner på Lerkendal. Konflikten ble også skarpest her, da sivilkledd politi anholdt en person som befant seg på tribunen. Mange i Kjernen forlot stadion i etterkant av denne hendelsen.

Dagsavisens journalist Jo Moen Bredeveien er en av få som så vidt jeg har sett har plassert konflikten i en mer generell ramme. Hans perspektiv er kort sagt at selv om det har forekommet uønskede hendelser i forbindelse med blussing, bidrar forbund og politi gjennom sin avvisende holdning til å forsterke problemet.

Dette knytter han til at det er oppstått en interessekonflikt om hvem fotballen er til for. Dystopien er at fotballen først og fremst blir eller er et medie- og sponsorsirkus, hvor publikum helst skal sitte stille og klappe høflig og ellers fungere som nyttige idioter for krefter de bare delvis forstår. Mot dette står tanken om at fotballen bør være for «folket», med klubber som er integrert i det lokalsamfunnet de springer ut av, som eies av supporterne selv og som legger til rette for engasjert og til dels utagerende tribuneadferd, for eksempel i form av bluss.

Tanken om at medlemmer eller supportere selv kunne få større innflytelse i klubbene er faktisk ikke så fjern som mange skulle tro. De norske toppserieklubbene er formelt sett medlemsklubber, og eierskapsformene varierer sterkt i Europa: Fra det privatkapitalistiske England, hvor klubbene er handelsvarer mellom noen av verdens rikeste menn, til Tyskland, som bare gir lisens til klubber hvor klubben selv gjennom medlemmene kontrollerer flertallet.

Men medlemmenes interesser trenger jo uansett ikke falle sammen med de mest engasjerte supporternes interesser. De som står, synger, flagger og av og til blusser, setter jo ofte sin ære i å være uavhengige. De vil gjerne ha dialog med klubben i spørsmål som er viktige for dem, men det ligger ikke alltid for dem å delta i organisasjonslivets nokså traurige møter og prosedyrer.

Forestillingen om at fotballen er til for folket er basert på en bestemt historieforståelse, som handler om tiden før syndefallet, det vil si kapitalismens og kommersialismens endelige triumf i 1990-årene. En del riktig er det i dette: Det er svært mye som tyder på at fotballen opererte med andre motiver og verdiorienteringer enn sammenlignbare underholdningstilbud for 50-100 år siden. De var mindre opptatt av profitt og mer opptatt av å representere sitt lokalsamfunn. I England var det ofte lokale næringsdrivende som sto i spissen for klubbene, og mange så nok på det som et goodwill-prosjekt som også kunne bidra til lokalsamfunnets sosiale integrasjon.

De tribunekulturene dagens mest engasjerte supportere ser til når de etablerer sine forbilder, er imidlertid av nyere dato. De snakker gjerne om «arbeiderklassefotball», men historisk er det upresist. Disse praksisene er ikke fra tiden hvor fotballen virkelig var arbeiderklassens idrett, men fra det som skjedde da store deler av arbeiderklassen i for eksempel England trakk seg unna fotballen fordi TV og bil ga dem andre måter å bruke lørdagsettermiddagen på.

Det var fra midten av 60-årene at fotballen gradvis gikk over fra å være dominert av arbeiderklassens menn, til å bli dominert av deres sønner. Det var det som skapte den uregjerlige, utagerende tribunekulturen. Fotballen endret karakter; fra arbeiderklassekultur til ungdomskultur.

Som følge av dette sank publikumstallene i mange land – i engelsk profesjonell fotball ble de mer enn halvert mellom 1948 og 1986 – dels fordi det ble opplevd som utrygt, men aller mest fordi mange klubber ikke var villige til å investere i oppgraderte stadionfasiliteter. I dag står kanskje fortellingene om strømmene av urin nedover ståtribunene i 60-og 70-årenes England i et romantisk lys, men det er neppe så mange som ønsker seg tilbake dit.

I England har man langt på vei lykkes i å erstatte det ungdommelige publikummet med et eldre, rikere og ikke minst globalt publikum. I Norge har situasjonen vært annerledes: Supporterkulturen har i mindre grad vært truet av pengenes og sponsorenes inntog, for norsk fotball har trengt alle tilskuere den kunne få. Den vokste faktisk fram parallelt med moderniseringen og profesjonaliseringen av norsk fotball tidlig i 90-årene. Stort sett har det gått bra, og norske supportere har hatt bedre vilkår enn mange andre for å kunne uttrykke seg på egne premisser, noe resten av publikum stort sett også har satt pris på.

Når store deler av Kjernen forlot Lerkendal i andre omgang på søndag, ble det naturligvis både trist og stille, noe som kom på toppen av en allerede kald og ikke spesielt god kamp. Og hverken Rosenborg eller andre norske klubber har noen rike turister som kan erstatte Kjernen og tilsvarende miljøer. Derfor er det avgjørende for norsk fotball at dialogen kommer i gang igjen, hvor man viser respekt for ulike verdier og virkelighetsforståelser.

Hvorfor er bluss så viktig for supportere? Det ene er det rent visuelle; at det gir et mektig uttrykk som mange liker. Stilt overfor den heksegryten som enkelte stadioner nærmest bokstavelig talt fremstår som, føler bortelagets spillere seg små, mens hjemmelagets spillere vokser en centimeter eller tre.

Det andre er selve det grensesprengende ved bluss. Myndighetenes og fotballens restriktive linje trigger i seg selv lysten til å utfordre reglene. Fotballsupportere forstår seg selv nettopp som uregjerlige og uskikkelige, de tar ikke et nei for et nei uten videre.

Det tredje er nettopp at selv om de mest aktive supporterne bare utgjør en liten andel av de tilstedeværende på fotballkamp, bidrar de til rekrutteringen også av andre tilskuere. Når alternativet er å se kampen i varme og gode omgivelser i godstolen (eller på en pub), må fotballkampen tilby noe mer til publikum enn bare spillet. Nesten alt som kan få folk til stadion når TV er et alternativ, handler om atmosfære. Et høflig og dannet publikum som klapper på instruks fra speaker kan aldri gjenskape den atmosfæren som har gjort fotball til en folkeforlystelse i over 100 år.

Strengt tatt tror jeg ikke bruken av bluss rekrutterer mange ekstra tilskuere utenom fra supporternes egne rekker. Hvis det gir noen en opplevelse av utrygghet, har det tvert imot motsatt effekt. Men supporterkulturen som sådan rekrutterer publikum. Og ønsket om å bruke et slikt virkemiddel ved store anledninger er så stort at fotballens styrende organer, politi og brannvesen uansett ikke kommer unna dialog. De blir ikke kvitt bluss før supportermiljøene selv går lei av det, hvis de da ikke pålegger klubbene å spille for tomme tribuner.

–> Kjetil Kåre Haugen, Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth og Jenny Klinge skriv fast i Panorama.