Mange reformer investerer i kontrollregimer og -systemer for å spare i tjenesteproduksjonen. Burde det ikke være omvendt?spør kronikkforfatterne. llustrasjonsfoto: Honza Soukup (CC BY 2.0)

Offentlig sektors skjulte gjeld

Tidligere var investeringer i velferdssamfunnet drevet av visjoner om en ny og bedre verden. Vår tids reformer handler mest om styring og effektivisering

Av HALLGEIR GAMMELSÆTER og CHRISTINA BERG JOHANSEN

I Skandinavia har vi etter krigen blitt godt vant med reformer i offentlig sektor, og mange vurderes i ettertid som sentrale for utviklingen av våre velferdsstater. Beskrivelsen av tidligere politiske ledere som reformatorer har gitt legitimitet til vår tids politikere, og deres ambisjoner om å forandre. Meningen med politikk har blitt å skape et bedre samfunn, nettopp gjennom å forandre. Å mene noe annet kvalifiserer fort til merkelappen bakstreversk.

Det er likevel grunn til å stille noen spørsmål ved vår tids reformer i skole og utdanning, helsevesen, skattesystem, politi og domstoler, kommuner, regioner – ja faktisk det meste i offentlig sektor. Der tidligere tiders investeringer i velferdssamfunnet var drevet av visjoner om en ny og bedre verden, er dagens forandringsparadigme mest opptatt av styring og effektivisering. Velferdsstaten skal reddes gjennom sparing, ser det ut til, og derfor blir spørsmålet hvordan vi alle kan arbeide «smartere» og mer «effektivt».

Men selv om reformene springer ut av ønske om å forbedre, og noen ganger er nødvendige, peker forskningen på noen problematiske trekk. Reformene drives av en overdreven tro på og «behov» for sentral kontroll. Denne troen bunner i en forestilling om at det bare er politikere og ledere som kan forandre. Til tross for at det er de ansatte som vet hvor skoen trykker, blir deres argumenter og innsigelser i forandringsprosessene sett på som motstand som må overvinnes. Deres erfaringsekspertise er ofte lite verdt satt opp mot ekspertutvalg, konsulentrapporter og politiske ambisjoner.

Kontrollbehovet har ført til at en lege, sykepleier, skolelærer, universitetsprofessor eller en saksbehandler i NAV bruker mye tid på skjemaer og rapportering som skal sikre kontroll med kvaliteten og ensartetheten i tilbud, tjenester og saksbehandling. Mange opplever at det blir satt tall og tid på mange oppgaver for å sikre at medarbeiderne kun gjør det systemet krever. Slik effektivisering medfører uunngåelig mer kontroll.

Ironisk nok har økt kontroll skjedd til tross for at retten til medbestemmelse er styrket gjennom Arbeidsmiljøloven. En konsekvens er at endringsprosessene initierer en rekke tidkrevende høringer, møter og seminarer på ulike nivå i organisasjonen. Likevel, ofte opplever ikke medarbeidere noen reell påvirkning. Når reformene initieres og utformes utelukkende ovenfra, risikerer medbestemmelse å bli en mekanisme for å unngå åpen misnøye og konflikt. Også medbestemmelsen må kontrolleres.

Dagens reformer innebærer nesten alltid denne formen for «kvalitetssikring» og kontroll. Ledelsen, og i siste instans politikerne, søker å styre medarbeidernes måte å gjøre tingene på, slik at vi som «kunder» eller brukere behandles likt og godt. Paradoksalt nok koster kontrollen tid og penger, som gjør at det er mindre igjen til kjerneoppgavene, som egentlig var det som skulle forbedres. Og til tross for at medarbeiderne er stadig høyere utdannet er det sjeldent vi ser offentlige reformer som reduserer kontrollen og uttrykker tillit til medarbeidernes fagkunnskap og initiativ.

Et annet trekk ved mange reformer er at de er preget av en kortsiktig økonomisk regnearks-politikk som gjør de store, langsiktige og modige investeringene i samfunnet vanskelig.  Kortsiktigheten i reformene er nesten alltid knyttet til sparekrav, eller at man skal få mer for mindre. Ingen kan være imot det. Selvfølgelig er det rom for smartere og mer effektive prosesser i det offentlige, men vi er kanskje der at det er lurt å begynne med å redusere kontrollen og reelt bruke medarbeidernes erfaringer og innspill. Problemet er bare at man vil spare seg til fremskritt, i stedet for å investere.

Eller, for å sette det på spissen: mange reformer investerer i kontrollregimer og -systemer for å spare i tjenesteproduksjonen. Burde det ikke være omvendt?

Våre samfunn investerer i høyere utdanning og forskning, men kaster det av seg hvis de utdannede kun styres mot aktiviteter som tidskontrolleres og måles? Hva får politikerne, lederregimene de har bygget opp, ekspertutvalgene og konsulentene de rikelig betaler for, ofte også medienes kommentatorer, til å tro at de sparer samfunnet for penger gjennom investeringer i kontroll og kortsiktighet, heller enn i større tillit til barnehagepedagoger, lærere, sykepleiere, leger, polititjenestemenn og -kvinner osv.? Hvor er regnestykkene som viser besparelsene, hvor besparelsene reinvesteres i viktigere velferdsytelser, eller hvor de kommer til nytte i statsbudsjettet? Fokuserer vi på ting vi kan måle bare fordi det gir våre ledere en følelse av kontroll?

Heller enn sparing, sammenligner den danske forskeren Susanne Ekman effektiviseringen i offentlig sektor med gearing; gjeldsspekulasjon. Slik finanskrisen i 2008 ble skapt. I offentlig sektor er ikke gjelden penger, men ytelser til borgerne, ubesatte stillinger, avspasering for overtidsarbeid, brudd på arbeidsmiljøloven, systematisk underfinansiering av aktivitetene, usynliggjøring av arbeidsoppgaver, overføring av administrasjon til faglige, overdrivelse av rasjonaliseringsgevinster og brudd på lovlige rettigheter, slik vi nylig har sett det i NAV.

Dette er gjeld som holdes skjult, akkurat slik finansinstitusjoner skjulte at lånene de hadde gitt var uten sikkerhet. Og akkurat slik finansinstitusjonene betalte gjelden ved å ta opp lån, løser politikerne gjeldsproblemet ved vedta nye reformer, som skal rasjonalisere og effektivisere. Behovet for endring er skapt av forutgående endringer. Det er selvpåført, kanskje mer enn påført utenfra. Og konsekvensen er fort at de koster mer og at ytelsenes kvalitet og medarbeidernes arbeidsmiljø og moral undergraves. Stikk i strid med det vi blir lovet.

Finnes det ikke grunner til å spørre om vår tids reformer koster mer enn de smaker, og om kapasiteten til å få endringene gjennomført er til stede? Resultatene er meget usikre, og spørsmålet er om dette forandringsparadigmet hjelper oss til å investere i det samfunnet vi vil ha om 50 år.

Susanne Ekman kan høres på seminaret Bortenfor løftene på Høgskolen i Molde 27. november.

  • «The bureaucrat is not free to aim at improvement. He is bound to obey rules and regulations established by a superior body. He has no right to embark upon innovations if his superiors do not approve of them. His duty and his virtue is to be obedient.»
    ― Ludwig von Mises (1881-1973)

  • Det er verre en som så. Byråkratens beste er vel kvalitetsreduksjon. Bedre offentlige tjeneste skjærer jo greina vekk under byråkraten. Jo mer som fungerer dårlig, jo lettere blir det for politikere å argumentere for mer byråkrati og dermed flere byråkrater. Byråkrati er forbedringsfiendtlig – punktum.

    • gammelsa

      «Byråkrati er forbedringsfiendtlig, – punktum». Betyr det at du vil tilbake til før-byråkratisk tid, føydalsamfunnet, Kjetil? Eller er du tilhenger av (illusjonen om) det post-byråkratiske samfunnet?