Mange er blitt hektet på sjakk etter at Magnus Carlsen nådde verdenstoppen.

Det er rett nok lite trolig at TV-kanaler i Norge vil slåss om rettighetene dersom en VM-match skulle bli spilt mellom for eksempel en russer og en inder, men at interessen ikke avtar – det er nå over seks år siden NRK for første gang sendte en VM-match – viser at sjakk kan være svært god TV-underholdning når det presenteres på riktig måte. Høye seertall forutsetter at en nordmann hevder seg i toppen, men interessen virker mer varig enn den for eksempel var i den (i Norge) marginale idretten curling, hvor hundretusener satt oppe til langt på natt for å se Norge vinne OL-finalen i 2002. Så vidt jeg husker virket interessen noe mindre da det samme skjedde åtte år senere. Til og med jeg slo av og la meg for å sove.

Samtidig er Carlsen kontroversiell på en måte som minner ikke så rent lite om Petter Northug. Han forsøkte å kuppe sjakktinget sist sommer gjennom å starte en ny klubb (og betale medlemskap for inntil 1000 medlemmer) som ville inngå avtale med et spillselskap. Dette bryter naturligvis med foreningers demokratiske prosedyrer og verdier, og allianser med spillselskap er dessuten kontroversielt også av andre grunner. Dette lyktes ikke, men Carlsens klubb har nå inngått en egen avtale med spillselskapet.

Denne kommentaren skal ikke primært handle om sjakkens eller idrettens forhold til spillselskaper, eller spørsmålet om hvorvidt Carlsen representerer verdier som er uforenlige med verdiene i demokratiske frivillige organisasjoner, men slike konflikter utgjør likevel en viktig del av bakteppet. I forbindelse med årets Idrettsgalla var det nemlig stor misnøye med at Carlsen ikke var nominert til prisen som årets navn. Hovedpersonen var forundret selv, ikke minst fordi han tidligere har vunnet prisen og vært nominert ved to andre anledninger. Han fikk dessuten en slags ekstrapris på Idrettsgallaen allerede i 2009.

Det er flere som mer enn antyder at utelatelsen av Carlsen i år skyldtes nettopp måten han har utfordret sjakkforbundet på. Det er vel å merke et forbund som ikke er en del av den organiserte idretten og som NIF dermed strengt tatt ikke har noe med å legge seg borti, men sjakkforbundet representerer likevel de samme verdiene knyttet til frivillighetskultur og demokrati.

Derimot har Carlsen ikke blitt nominert til for eksempel årets mannlige utøver. Det virker som den organiserte idretten dermed reserverer seg mot forestillingen om sjakk som idrett, mens Carlsens popularitet likevel ofte har ført til at de gjerne vil sole seg i glansen av ham. Det er jo unektelig interessant at årets navn på en idrettsgalla bedriver en aktivitet som er utdefinert fra den organiserte idretten.

Det er dette jeg skal si noe om: I hvilken forstand er sjakk (eventuelt) idrett? Her skal jeg konsentrere meg om idrettsbegrepet uten å skjele for mye til det ikke helt synonyme og litt videre begrepet sport. Forholdet mellom sport og idrett er i seg selv ytterst interessant, men er noe jeg eventuelt får komme tilbake til. For eksempel er det fullt mulig å argumentere at Carlsen driver med sport, men ikke med idrett.

Det er ingen tvil om at sjakk tilfredsstiller kravene for å bli klassifisert som idrett i den opprinnelige norrøne betydningen av ordet. Der dekket begrepet store prestasjoner av både fysisk og åndelig karakter. En dyktig skald var idrettsmann så god som noen.

Men i vår tids forståelse av idrett reserveres begrepet vanligvis for aktiviteter der kroppslige ferdigheter er det sentrale, og avgjørende for resultatet i idrettskonkurranser, skriver idrettsfilosofen Sigmund Loland. Forstått som konkurranseaktivitet handler det om faktorer som utholdenhet, hurtighet, styrke, kroppslig koordinasjon og presisjon, og ofte om en kombinasjon av flere av disse elementene.

Sjakk derimot, er en intellektuell aktivitet. Når Carlsen spiller blindsjakk flytter han ikke en gang brikkene selv. Det som utspiller seg på brettet er utelukkende et resultat av spillernes mer eller mindre avanserte tankevirksomhet; deres strategier og planer.

Det er selvsagt likevel viktig for sjakkspillere å være i god fysisk form. Den mentale utholdenheten avhenger utvilsomt til en viss grad av den fysiske. Rett nok har det gjennom tidene vært flere sjakkspillere på verdensmesternivå som både har vært storrøykere og som har hatt betydelige alkoholproblemer, men det er jo til en viss grad tilfelle i også ordinær idrett, i hvert fall inntil nylig.

Forskjellen er faktisk ganske fundamental. Utfallet av et sjakkparti er et resultat av hvem av spillerne som har tenkt lengst og best. De utfører en kroppslig handling gjennom å flytte brikken, men det er verdien av og kvaliteten på tanken bak som til slutt blir målt, ikke selve trekket. I det aller meste av annen idrett er det den kroppslige styrken, utholdenheten eller presisjonen som blir målt. Strategi og plan kan også være viktig i mange idretter, men i tillegg til å legge en fornuftig plan må utøveren faktisk evne å gjennomføre den rent kroppslig. En fotballspiller kan legge en lur plan om å vri spillet ut på venstre kant, men planen er fåfengt om han ikke er i stand til å slå en presis pasning. En sjakkspiller som legger en plan om å flytte bonden til h4 har derimot ingen problemer med å utføre selve handlingen.

Konkurranseidrett forstås derfor vanligvis som konkurranser hvor det som måles er en eller annen form for kroppslig ferdighet, men hvor ferdighetene ofte må kombineres med taktiske, strategiske eller estetiske ferdigheter eller kriterier.

Dette er én av grunnene til at mange i idrettsbevegelsen nok er skeptiske til å inkludere sjakk i sin egen organisasjon. Den andre vesentlige grunnen er sjakkens forhold til barneidrettsbestemmelsene, som er et helt annet spørsmål som jeg ikke skal ta opp her. La meg også legge til at det ikke er alle i sjakken heller som har noe ønske om å bli en del av den organiserte idretten.

Men dette er naturligvis ikke hele saken. Ett poeng er at det til tross for dette likevel finnes en sjakklinje på et toppidrettsgymnas. Idretten er altså ikke enig med seg selv, og som nevnt har den tidligere ikke vært fremmed for å ha Carlsen som trekkplaster i sine egne galla-arrangementer.

Enda mer interessant blir dette når vi vet at gaming, eller e-sport, gradvis blir interessant for idretten. Til og med IOC har luktet på dette miljøet, opptatt som de er av å rekruttere ungdom, ikke minst som publikum. E-sport er en betydelig publikumssport. Til og med på idrettsgallaen var det en gamer til stede og delte ut en pris.

Intuitivt vil de fleste kanskje tenke på e-sport som enda fjernere fra vår tids forståelse av idrett enn sjakk, men det er ikke nødvendigvis tilfelle. Nå er ikke jeg noen ivrig gamer selv, snarere tvert imot, så dette vet jeg lite om. Men flere spill jeg har vært borti har – i motsetning til sjakk – forutsatt både hurtighet og presisjon, altså kroppslige ferdigheter. Det kan for eksempel ha en del til felles med en idrett som skyting, som heller ikke forutsetter utstrakt fysisk aktivitet, men som stiller store krav til presisjon og stødighet på fingeren.

Det synes med andre ord som om det å betrakte sjakk som idrett, forutsetter en justert idrettsdefinisjon. Det kan være gode grunner til det, ikke minst om vi tar begrepets norrøne bakgrunn i betraktning. Men at sjakkspillere bør være i god fysisk form, er ikke noe argument med hensyn til den relativt fundamentale forskjellen mellom sjakk og idrett som jeg har forsøkt å argumentere for her.

–> Kjetil Kåre Haugen, Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth og Jenny Klinge skriver fast i Panorama.