Et viktig trekk ved det mektige statsoljeselskapet er at de ikke lar seg styre av noen, heller ikke en statsråd eller annet maktapparat.
Det er mange historier rundt dette. Helt opp til våre dager. Selskapet er startet av Jens Chr. Hauge, Finn Lied og Arve Johnsen, og ingen av disse var lett å skubbe seg på de første 12 årene av Statoils virke.
Det fikk Kåre Ellingsgård kjenne på kroppen, fylkesrådmannen i Molde som satt i Statoils styre i to år (1984-86) og var en kritisk opponent til den mektige direktøren Arve Johnsen i styrerommet.
Vi som har vokst opp med den alltid opplyste fylkesrådmannen i Møre og Romsdal, vet hva slags viljestyrke han hadde og prinsipper han fulgte. Han ble offer for et spill i eget parti, Arbeiderpartiet, han også. Ørnen blant partier hadde sitt sersjantkorps, også i statsselskaper som dominerte landbasert næringsliv.
Jeg sitter på brevvekslingen med Gro Harlem Brundtland da Kåre ble kastet, departementsbrev med oppnevnelse og fratreden, avisutklipp og en mailutveksling om saken i 2008.
Kåre Ellingsgård skrev i 2008:
«Jeg har samlet og kastet mye papir gjennom årene, men akkurat dette om Statoil-styret har jeg oppbevart fordi det var en nokså spesiell sak for meg.»
Siden undertegnede har arbeidet mye med oljehistorien i vår region, sendte Ellingsgård alt til meg og skrev: «Min rolle i denne gamle fillesaken er uinteressant for alle. Men siden jeg omtaler Arve Johnsens leder-stil, sender jeg deg papirer jeg har oppbevart så lenge, og så kan du bare kaste dem.»
Naturligvis visste han at papirene var godt lesestoff og historisk interessant.
Vi tar det forfra. Ellingsgård ble oppnevnt i Statoils styre i 1984 etter at Willoch-regjeringen var utvidet med KrF og Sp. Kåre Kristiansen (KrF) var ny oljeminister etter Vidkun Hveding (H). Finn Lied (A) var fremdeles formann i styret i Statoil. Den borgerlige regjeringen ville skifte ut Lied, av politiske grunner og fordi konsernsjef Arve Johnsen (A) var egenrådig selv i styrerommet. Regjeringen hadde funnet frem til professor Inge Johansen (KrF) ved NTH i Trondheim til å overta.
Ellingsgård: «Kåre Kristiansen ringte meg sent en kveld og spurte meg om jeg kunne tenke meg å gå inn i styret. Jeg kjente ham ikke, men hadde nok hilst på ham før. Han fortalte at han hadde klarert saken med Gro Harlem Brundtland og Aps leder i industrikomiteen, Finn Kristensen. Jeg var klar over at Finn Lied skulle skiftes ut, men i alle tilfeller ville jeg ikke uten videre svare ja på en slik henvendelse fra en borgerlig regjering. Jeg ba om betenkningstid, og det fikk jeg til klokka ti dagen etter. Da skulle saken i regjeringen.»
Ellingsgård ringte Gro neste morgen. Hun ga råd om at han skulle si ja. Det var ikke aktuelt å foreslå en annen. Landsorganisasjonen hadde også et styremedlem.
Det nye styremedlemmet var mildt sagt sjokkert over at Statoil-direktøren også under Willoch-regjeringen prøvde å påvirke hvem han skulle få som styremedlemmer. Johnsen beklaget i et styremøte at regjeringen ikke hadde konferert med ham om hvem som skulle velges til det nye Statoil-styret.
En viss ydmyk holdning i forhold til eiere og styret burde være på plass. Johnsen og Ellingsgård fant ikke tonen, selv om de hadde samme bakgrunn og var statssekretærer i samme regjering i 1971, Trygve Brattelis første.
Den nye gikk inn i styrearbeidet i den tro at han hadde en uavhengig stilling og skulle være representant for eierne, som er det norske folk ved regjeringen og Stortinget – og at forholdet til administrasjonen skulle ha en positiv, men kritisk holdning.
Rolleforståelsen var ulik mellom de to. Vår mann kaller det en kulturkollisjon: «Jeg opplevde snart at AJ tok kontakt med meg foran styremøter for å påvirke min holdning. Siste gang dette skjedde kom det en telefon fra ham slik at jeg ble oppropt fra Årø flyplass. Da skulle han påvirke meg til å gå mot et forslag han visste styrelederen ville fremme. Jeg reagerte meget sterkt mot denne måten å arbeide på fra direktørens side.»
Ellingsgård var ikke særlig imponert over direktørens ledelse av selskapet og over kvaliteten på saksfremlegg til styret, og han ble brysom for direktøren. Han var ikke den som tålte kritikk best: «Fra en av hans nærmeste medarbeidere fikk jeg en advarsel om at AJ tok min kritiske holdning tungt, så jeg var vel nokså plagsom.»
Til Ap-ledelsen kom det beskjed om Ellingsgård ikke var partiets mann. Selv fikk han en følelse av å være på den andre siden, utnevnt av en KrF-statsråd. Gro Harlem Brundtland grep inn. Hun skrev brev 12. mars 1986, et personlig brev og med forklaring på avgangen.
«Kjære Kåre Ellingsgård», er åpningen – og hun dro et resonnement om striden mellom Arbeiderpartiets stortingsgruppe og regjeringen (den gang i 1984) som valgte å sette Finn Lied til side.
Gro: «Vår leder i industrikomiteen, Finn Kristensen, med støtte av sin fraksjon og gruppeledelsen valgte en klar linje i forhold til situasjonen. Vi ville stå på til siste slutt med å gå inn for at Finn Lied skulle fortsette. Det gjorde også jeg overfor statsråden. I tolvte time informerte han meg om at regjeringen ville sette inn Hveding, og at han for sin del ville foreslå deg (Ellingsgård). Jeg gjentok vår prinsipielle holdning, men ville selvfølgelig ikke uttrykke noen form for negativ holdning overfor dine kvalifikasjoner og anseelse …»
Gro avsluttet brevet personlig: «Jeg ville du skulle vite dette, – også at slike saker er vanskelige og at de – som i dette tilfelle – ikke er hyggelige i forhold til tredjeperson, i dette tilfelle deg.»
Den som skulle erstatte styremedlemmet var Guttorm Hansen, den mest erfarne av de nylig avgåtte stortingsrepresentanter. En plass i Statoils styre var en avskjedsgave.
Nestleder Einar Førde ønsket en «tung» politiker inn i styret. Hoderulling sto det i Dagbladet. Ellingsgård gremmet seg. Dette skjedde under fylkestinget. Saken tok fokus bort fra alt annet. Han nektet å gi en kommentar til media og advarte mot at fylkespartiet skulle blande seg inn.
Midt i all støyen skrev han straks et brev til partileder Gro: «Jeg ble selvsagt meget skuffet over en kommentarartikkel i A-pressen. At det er partiets nestleder som ser ut å ha vært kilden, gjør ikke saken bedre. Jeg synes jeg kanskje kunne sluppet antydningene om å være stripet.»
Fylkesrådmann Kåre Ellingsgård fikk avskjeden i brev fra Det kongelige olje- og energidept. 21. mars 1986: «Deres funksjonstid som medlem av styret i Statoil utløper i forbindelse med selskapets ordinære generalforsamling 19. mars 1986. Når de nå trer ut av styret i Statoil, vil Olje- og energidepartementet takke Dem for den interesse De har vist og det arbeid De har nedlagt i den tid De har vært medlem av styret. Med hilsen Kåre Kristiansen»
Arve Johnsen gikk av på Mongstad-saken i 1988 og Kåre Ellingsgård sluttet som fylkesrådmann på samme tid. Han gikk bort for tre år siden, og var lokalpolitiker før og etter sin administrative karriere i MRF, som statssekretær, fylkesmann og fylkesrådmann.
Avgangen i Statoil likte han dårlig. Det var mer enn en fillesak. Oppnevnt av de borgerlige – og kastet av sine egne i Ap.
–> Kjetil Kåre Haugen, Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth og Helge Hegerberg er faste spaltister i Panorama.