For en tid tilbake publiserte Knut Vindenes, som er avtroppet prosjektleder hos HVL for aktivitetsbaserte arbeidsplasser i et nybygg ved høgskolen, et innlegg i Khrono der han oppsummerte sine erfaringer. Innlegget var så interessant at jeg må ta utgangspunkt i et tema jeg har vært innom tidligere.
Slik jeg tolker det, representerer Vindenes et kunnskapsregime som dominerer den politiske forståelsen både av forskning og høyere utdanning, og av offentlig sektor generelt. Begrepet kunnskapsregime er lånt fra Rune Slagstad og hans bok om de nasjonale strateger, og viser til en bestemt konstellasjon av kunnskap, makt og verdi. I dette tilfellet snakker vi om en bestemt type kunnskapsgrunnlag, forankret i ulike disipliner hentet fra organisasjon og ledelse i videste forstand, som har oppnådd definisjons- og delvis beslutningsmakt i en rekke prosesser i sektoren. Jeg vil her benevne dette som det nye kunnskapsregimet.
Mange av prosessene dette regimet har initiert, har imidlertid vist seg å være kontroversielle. Regimet har regelmessig støtt på et annet og mer tradisjonelt regime, som består av etablerte og nedarvede praksiser, erfaringer og verdier som eksisterte i sektoren før det nye kunnskapsregimet utfordret dem. Vindenes’ anliggende i innlegget er å begrunne og å reflektere over prosessen han har ledet, som kort sagt har «handlet om å kjøre (sic) prosesser for å finne løsninger og å forberede organisasjonen for bruk av aktivitetsbaserte arbeidsplasser» (heretter AAP).
Innlegget er et interessant uttrykk for de faglig-ideologiske forestillingene som har møtt betydelig motstand i sektoren, men som likevel har vist seg forbausende upåvirket av motforestillingene som bringes til torgs. Som jeg pekte på i denne spalten i oktober, har det vist seg vanskelig å få gehør for at for eksempel AAP, som Vindenes altså har jobbet med, er en dårlig idé i svært store deler av UH-sektoren.
Jeg vil derfor kort prøve å identifisere noen nøkkelelementer i det nye kunnskapsregimets tenkemåte. Ikke så mye for å raljere over det, selv om det for så vidt frister, som for å peke på hvor og hvordan dette regimets virkelighetsforståelse skiller lag med mange ansattes egne erfaringer.
Vindenes skriver at AAP rett nok handler både om et byggeprosjekt, arkitektur og om tekniske løsninger, men «aller mest» (!) handler det om lederutvikling, kulturbygging og adferdsendring. Fra mitt perspektiv er dette en både merkelig og oppsiktsvekkende påstand, mens den for Vindenes trolig er lite kontroversiell. I hver fall setter han seg fore å overbevise leserne om nettopp dette.
Et bygg som legger til rette for AAP er altså ikke først og fremst et byggeprosjekt, men noe som kan bidra til å utvikle ledelse, kultur og adferd. For meg høres det dyrt ut å bedrive lederutvikling ved å reise monumenter i form av nybygg, men jeg antar tanken er at kompliserte prosjekter i seg selv bidrar til å skjerpe ledelsesnivået.
Jeg ser for min del ikke dette som sektorens viktigste oppgave, men Vindenes er slett ikke alene om å betone denne dimensjonen. Den er et sentralt element i det nye kunnskapsregimet, hvor stadig mer handler om nettopp ledelse.
Vi får ikke vite så mye om hva slags kultur som skal bygges. Det må ligge en forestilling innbakt her om at AAP i seg selv både fordrer og skaper en ny type kultur, kanskje for andre måter å (sam)arbeide på. Min hypotese er at prosjektet tvert imot står i fare for å bidra til kulturnedbygging, i og med at erfaringene tyder på at de ansatte i større grad velger å jobbe hjemme om de ikke har eget kontor. For det nye kunnskapsregimet handler det i så fall om å bryte ned etablerte kulturer og arbeidsmåter, og å skape noe nytt på ruinene av det som er havnet på historiens skraphaug.
Adferdsendring er naturligvis beslektet med kulturbygging. Vindenes utdyper passusen over med å forsikre om at den nye bygningen «leverer», men at det ikke har vært like enkelt «å få med seg alle ansatte på en reise inn i en radikalt annerledes måte å tenke arbeidsorganisering på. Da er det viktig at man nullstiller flest mulig etablerte sannheter.»
I klartekst betyr jo dette at det ikke er AAP det er noe galt med, men de ansatte. Å nullstille (de ansattes) etablerte sannheter betyr jo nettopp at målet er å sette til side det kunnskapsregimet – altså de etablerte sannheter – som flertallet av de ansatte har bygget sin virkelighetsforståelse på, og erstatte det med et nytt, som Vindenes representerer.
Nå kunne jeg satt meg ned og argumentert for hvorfor AAP er en av de dårligste ideer som har kommet til sektoren de siste femten årene, slik jeg har gjort før. Og la meg forsikre om at det er knallhard konkurranse mellom dårlige ideer her. Men det ville antakelig vært forgjeves, for det nye kunnskapsregimet bryr seg ikke med slike argumenter eller erfaringer. Målet er ikke å lytte, men å legge argumentene våre døde og invitere til en «reise inn i en radikalt annerledes måte å tenke arbeidsorganisering på».
Det nye kunnskapsregimet lar seg derfor vanskelig utfordre ved hjelp av saklig argumentasjon alene. Den prinsipielle kampen handler ikke om å avklare fordeler og ulemper ved for eksempel AAP, men om å stille kritiske spørsmål ved de etablerte sannhetene det nye kunnskapsregimet bygger på.
–> Arild Hervik, Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth og Helge Hegerberg er faste spaltister i Panorama.