En av forutsetningene for et reelt fungerende demokrati er at folk gjennomgående er relativt opplyste. Det innebærer for eksempel at de er i besittelse av evnen til å tolke informasjon og å vurdere den kritisk.

For eksempel forventer vi at de fleste er i stand til å forstå ironi og sarkasme, at spissformuleringer er nettopp det, og at aktører som gir uttrykk for et bestemt synspunkt, ofte gjør det fra en posisjon hvor de ønsker å realisere bestemte interesser. Uten å forutsette denne evnen, ville den offentlige samtalen i beste fall blitt ulidelig kjedelig, i verste fall direkte meningsløs.

«Det var den pandemien», skrev smittevernoverlege ved FHI, Preben Aavitsland, på Twitter for et par uker siden. Bakgrunnen var en kraftig og relativt langvarig nedgang i antall koronarelaterte sykehusinnleggelser, kombinert med at en stadig større andel av risikogruppene er blitt vaksinert.

Twitter er et tabloid sosialt medium. Det oppmuntrer kunsten å fatte seg i korthet. Nyanser og motforestillinger må ligge, det gjelder å treffe planken med en god formulering. Poesi passer godt på Twitter, og det samme gjør sarkasme og ironi. Mens man på Facebook kan man poste innlegg med kronikklengde, fremelskes en annen stil på Twitter.

Man kan gjerne diskutere hvor godt Aavitsland traff planken denne gangen, men han mente naturligvis ikke utsagnet bokstavelig. Det var et spissformulert uttrykk for at ettersom nordmenn flest takker ja til vaksine og ellers følger råd og regler, vil pandemien trolig mer eller mindre dø ut her i landet i løpet av sommeren. Han understreket senere også at det naturligvis ville komme lokale utbrudd, men siden vi nå har mye kunnskap om hvordan slike utbrudd skal håndteres, vil de også kunne håndteres lokalt. Faren for at vi igjen ender opp som i mars i fjor er så godt som over. Vi har begynt på en gradvis normaliseringsfase. Det er som etter at ardenneroffensiven ble slått ned i januar 1945: Krigen var ikke over, men de kommende seierherrene kunne begynne å planlegge for freden som ville komme. Det var den verdenskrigen, kunne Churchill skrevet om twitter hadde eksistert i februar 1945.

Journalister har dessverre begrensede ressurser til å bedrive journalistikk i egentlig forstand. Derfor er sosiale medier takknemlige kilder til nyhetssaker. Journalistene følger med på kjendiser og andre notabiliteter for å se om det er noe som kan bli til en sak.

Slik rullet og gikk nyhetsstrømmen om en relativt banal twitter-post fra Aavitsland i dagevis. Både FHI-direktøren og helseministeren måtte presisere at pandemien slett ikke var over, som om de trodde Aavitsland mente det.

Kritikken av Aavitsland kretser rundt det som kalles signaleffekten. En signaleffekt kommer av at noe man gjør eller sier, forstås som et element i en underforstått fortelling, som dermed kan lede til skumle feiltolkninger. I februar, etter at smittespredningen i Norge atter begynte å stige, uttalte for eksempel Espen Nakstad og Bent Høie at fordi enkelte grupper hadde fått noen lettelser i tiltak, var det fare for at også andre så det som – ja, nettopp – et signal om at de generelle smitteverntiltakene heller ikke var så viktige lenger.

Det er selvsagt noe i dette. Ethvert utsagn er gjenstand for fortolkning. Ofte tolkes det mer, eller av og til mindre, inn i utsagnene enn det saklig sett er grunnlag for. Men faren for feiltolkning kan ikke hindre oss i å gjøre det riktige. Når barnehager og barneskoler gjenåpnet i fjor vår, var det selvsagt en risiko for at signaleffekten var at også generelle anbefalinger var blitt mindre viktige. Men barnehagene åpnet likevel. Man lot ikke være fordi enkelte misforstår helt elementære ting.

Slik var det også med Aavitslands twitter-melding. Enhver som toker den edruelig, ser at budskapet var at kombinasjonen av vaksiner og etterlevelse av smittevernråd gjør at vi får stadig bedre kontroll, om ikke noe helt uforutsett skulle skje.

Men i risikokommunikasjon er det skummelt å stole på folk. Både helseministeren, FHI-direktøren og flere leger fryktet at meldingen skulle ha en uheldig signaleffekt. Bent Høie understreket for eksempel i VG at meldingen kunne skape feil inntrykk. Det var ikke noe galt med selve utsagnet, men det kunne lede folk til å tro at det fra nå av var fritt fram for både mingling og klining.

Tilliten til opinionens evne til å tolke tekst, for eksempel på Twitter, er altså begrenset. De høyt respekterte legene Steinar Westin og Mads Gilbert, som begge har markert seg som ivrige forkjempere for strenge smitteverntiltak, var også opptatt av dette. Gilbert mente Aavitsland drev med «dårlig kriseledelse» og saboterte myndighetenes arbeid, mens Westin mente meldingen ga et signal om at vi ikke trenger å bry oss mer, og at Aavitsland derfor underminerer den kollektive disiplin.

Aavitsland selv sa til Morgenbladet at Gilbert og Westin representerer den humørløse lesningen av twitter-meldingen. Men legene var ikke alene om det. Statsministeren erklærte også at «det er viktig å ikke ta gledene på forskudd» (!). En statsminister som advarer mot enhver form for optimisme, det er i sannhet en leder for vår tid.

Jeg tror imidlertid Gilbert og Westin utmerket godt skjønte at Aavitslands budskap ikke var at vi skulle slappe helt av. Enhver lesning av utdypende kommentarer ville jo bekrefte det, og slik avislesere bør lese mer enn bare overskrifter, bør også twitter-lesere følge med på svar og utdypende kommentarer. De gjorde de sikkert. De tiltror imidlertid ikke folk samme evnen.

Det er lett å forstå at i mars i fjor måtte myndighetenes budskap være så entydig som mulig, i et forsøk på å få folk til å forstå alvoret og rette seg etter regler, råd og anbefalinger. Den politiske opposisjonen avventet også med å være altfor kritiske, trolig med samme motivasjon. Enhver offentlig uenig fagperson, særlig hvis vedkommende hadde tilknytning til Helsedirektoratet, departementet eller FHI, ville bidra til forvirring, med mindre lojalitet overfor retningslinjene som potensielt resultat.

Men dette er nå 15 måneder siden, og vi har for lengst begynt å akseptere politisk uenighet både om smitteverntiltakenes innretning og omfang. I en slik situasjon er det av stor betydning at et mangfold av faglig forankrede stemmer kommer til orde. Ledende fagfolk har dessuten en selvsagt rett til å formidle faglig forankret kunnskap, selv i tabloid form, og selv om det skulle legge seg på tvers av strategien for krisekommunikasjon.

Et demokratisk samfunn må oppmuntre til faglige brytninger, i stedet for å undertrykke dem. Vi må ha tillit til at de fleste er i stand til å håndtere informasjon, også når den har et minimum av kompleksitet. Da kan ikke krisekommunikasjonens logikk overstyre faglige vurderinger, annet enn i helt akutte tilfeller, som vi nå er langt forbi. Og om nå Churchill hadde fått sjansen til å twitre at «Det var den verdenskrigen» i februar 1945, ville neppe allierte soldater massedesertert av den grunn.

–> Arild Hervik, Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth og Helge Hegerberg er faste spaltister i Panorama.