Den traff meg på en ikke så rolig dag på jobben, en SMS fra et kulturnettsted med et spørsmål om hva jeg mente om at Ytringsfrihetskommisjonen hadde invitert et innvandrerfiendtlig nettsted til høring.

Jeg hadde startet dagen med å være i kontakt med menneskerettsforkjempere i Afghanistan. Kabul var ennå ikke falt, men disse var på flukt i provinsen Helmand, og sendte svar på noen spørsmål over en kryptert meldingstjeneste. Deretter diskuterte jeg Etiopias krig i Tigray med en professor som den siste tiden har fått internettmobben etter seg for å ha analysert det hele. Da SMS-en tikket inn, satt jeg så på Nobels fredssenter i en samtale med hviterussiske Svetlana Tikanovskaja, en opposisjonspolitiker som må leve i eksil, omgitt av sikkerhetsvakter.

Akkurat da orket jeg jo ikke mene noe om det som jo framstår som et litt pussig sideshow i en stor og farlig verden, den norske ytringsfrihetsdebatten. Jeg takket høflig nei, det føltes rett og slett for dumt å blande seg i det som har vært sommerens snakkis. Jeg hadde jo virkelige problemer å forholde meg til.

Men det er jo et paradoks at mange av oss som gjennom jobb eller fritid hele tiden må forholde oss til ytringsfrihetsspørsmål, ikke orker å ta tak i den hjemlige debatten.

De aller, aller fleste av oss er jo enig i Grunnlovens paragraf 100, ytringsfrihet bør finne sted. Årets ytringsfrihetskommisjon skal ikke vurdere det juridiske, den jobben gjorde den første ytringsfrihetskommisjonen, som ble ledet av historiker Francis Sejerstedt. Denne leverte sin rapport i 1999 og førte blant annet til en presisering i grunnloven.

Den nye kommisjonen har altså ikke til hensikt å skjerpe lovteksten, men slik mandatet er utformet, så ser det ut til å ha handle om mer, om kontekst, om sosiale medier og om ytringsfrihet i internettets tid. Da den ble oppnevnt var det flere, deriblant akademikere fra den første kommisjonen, som var kritiske.  Jurist og ekspert på ytringsfrihetsspørsmål, Anine Kierulf, takket også nei til å lede kommisjonen.

For selv om internett selvsagt har utvidet ytringsrommet for mange, har internett generelt, og sosiale medier spesielt, også potensiale til å gjøre det samme rommet trangere. Google, som er tidlig i tjueåra, og Facebook, som nå er blitt tenåring, har alt vist oss hvordan det kan gå når vi lar informasjonsstrømmen vår være algoritmestyrt.

Vi får en skreddersydd informasjonshverdag på godt og vondt. Og vi får både medier og andre aktører som gjerne vil manipulere dette. Redaktørstyrte medier bruker strategier som søkemotoroptimalisering og en uendelig rekke av måleverktøy. Andre aktører bruker det samme, men med en annen hensikt. Resultatet er propaganda og desinformasjon. Og i verste fall hatkampanjer og personforfølgelse.

Her tas også andre taktikker i bruk, som doxing og raseriåte. Det første er når det enten hentes ut, eller stjeles, informasjon om en person, som så gjerne spres (uten kontekst) i den hensikt å sverte vedkommende. Det andre er når mer åpen informasjon tas ut av kontekst eller manipuleres, i for eksempel en Facebook-status, for å få enten status eller en lenke i den den til å «fly» i sosiale medier.

Slik åte følges gjerne av det man på svensk har gitt navnet «trollsvans» – et kommentarfelt hvor folk lufter sin frustrasjon og sitt raseri over en sak eller en person. I mange tilfeller slår denne halen tilbake på en person som er navngitt i statusen ved at vedkommende tagges og kommentarfeltet oppsøker vedkommendes vegg.

For de fleste av oss betyr det å bli utsatt for doxing eller være gjenstand for raseriåte at vi må stenge våre egne sosiale medie-kontoer noen dager, men for noen har det betydd at de må gå med voldsalarm. I den større verden har slike strategier ført til vold og drap. I noen land brukes slike strategier og taktikker mot regimekritikere og journalister. Den filippinske redaktøren Maria Ressa har flere ganger fortalt om hvordan Duterte-regimet bruker sosiale medier mot henne og hennes journalister, i tillegg til å bruke rettsapparat.

Da jeg tidligere i år snakket med den etiopiske journalisten Lucy Kassa som måtte flykte etter å ha blitt banket opp etter kritiske artikler om krigen i Tigray-provinsen, vedgikk hun at det ikke var myndighetenes sikkerhetsfolk hun var mest redd for. Det hun fryktet var andre etiopere, oppildnet av løgnhistorier om henne på sosiale medier.

Man trenger ikke veldig god forestillingsevne for å se at slike taktikker snevrer inn ytringsrommet for mange. Og muligens var det for å utforske noen av disse fenomenene at Ytringsfrihetskommisjonen inviterte en anonym Facebook-konto som har gjort kunstfeltet til sitt mål for raseriåten til et innspillmøte i sommer. Samme rasjonale ligger også muligens bak invitasjonen til Resett, som jeg ble bedt om å kommentere. Nettstedet er kjent for sin bruk av raseriåte som også har gått på person. Bråket startet da flere betakket seg for å møte den til da anonyme profilen Sløseriombudsmannen.

Som journalist skjønner jeg godt hvorfor man også må møte og snakke med dem man ikke liker. Taliban ha jo vært høyest på ønskelista over intervjuobjekter de siste ukene. Men jeg har også forståelse for at det ikke er så lett å møte folk (eller i dette tilfelle, en anonym nettkonto), som man mener står bak hets og kampanjer mot en, på en scene eller i en debatt.

Brent barn skyr ilden, og har man alt følt snerten av trollsvansen, så forsøker man å unngå den igjen. Det var jo og en del av grunnen til at jeg selv takket nei til å kommentere oppsettet på den påfølgende debatten Ytringsfrihetskommisjonen skulle ha. Hurlumheien i sommer, og den oppheta debatten i kommentarfeltene som fulgte – dels oppildnet av kommisjonens egen medlemmer, frister det ikke å kaste seg inn i. Man orker ikke. Man har bedre ting å gjøre enn å måtte «stå i det», som å gå på jobben og fortsette å intervjue folk som har mistet ytringsfriheten sin.

Slik mister vi mange av de som vi hadde hatt godt av å høre på. Og det er jo faktisk et problem som bør diskuteres, ikke avfeies.

Dette, at vi som jobber med slike spørsmål, ikke lenger orker å forholde oss til den hjemlige debatten, kan bli et problem for Ytringsfrihetskommisjonen. Folk takker nei til å delta i debatten (noe de selvsagt har rett til).

Kanskje er det grunn til å vente mer av ekspertgruppen som skal vurdere ytringsfriheten i akademia, ledet av den samme Kierulf som ikke ville lede Ytringsfrihetskommisjonen? Den har et mer konkret mandat og skal undersøke noe som virkelig er et problem for mange både i og utenfor feltet, nemlig at ansatte ikke uttaler seg.

For en ting har Sirkus Ytringsfrihetskommisjonen kanskje lært oss i sommer, det kan være en fordel å diskutere noe konkret, og ikke bare slå hverandre i hodet med vidløftig patos.

–> Jeanette Varpen Unhjem, Arve Hjelseth og Maren Sæbø skriver fast i Panorama.