Det heter at nåtiden gir mening til fortiden. Vi har en tendens til å forstå begivenheter bakover i tid i lys av hvordan ting senere artet seg.

Hvis en 50-åring skriver en selvbiografisk fortelling om sitt liv, vil hun eller han ofte fortolke valg tatt i 20-årsalderen annerledes enn hen gjorde i en tilsvarende biografi skrevet i 30-årsalderen.

Tenk for eksempel på varianter av denne fortellingen: Da jeg var 22, valgte jeg å bryte av tvert og reise verden rundt som backpacker i et helt år. Den gang trodde jeg det var for å oppleve fremmede kulturer, men i dag forstår jeg… Senere erfaringer og valg kaster nytt lys også over tidligere valg. Fortolkningen av fortiden endres i lys av nye erfaringer.

Den altfor tidlig avdøde historikeren Erling Sandmo polemiserte en gang mot Fredrik Wandrup, da sistnevnte hevdet at porno-dommen mot Jens Bjørneboe representerte en rettsoppfatning som for lengst var plassert på historiens skraphaug.

– Historien har ikke skraphauger, skrev Sandmo. – Det er skraphaugene som er historien.

Utgangspunktet her var at selv om Bjørneboe ble dømt for Uten en tråd, fremsto dommen som moralistisk og gammeldags allerede få år senere. Men det betyr jo ikke at dommen var feil for sin tid. Vi har lett for å tenke progressivt på historien som en prosess mot stadig mer fornuft og opplysning, men det er uhistorisk å bruke vår tids standard til å felle moralske dommer over fortiden.

Slike poenger aktualiseres stadig når fortiden diskuteres. I tillegg til at vår tid utgjør de kulturelle brillene som fortiden gjerne beskues med, er fortellingene om fortiden også preget av interessekamp: Én fortellings dominans over en annen kan sette bestemte interesser og aktører i et mer gunstig lys. Kåre Willoch har aldri gått lei av å korrigere alternative fortolkninger av hans regjerings avgang i 1986, og de fleste involverte aktører har skrevet opptil flere bøker om kaoset i Arbeiderpartiet i årene mellom 1975 og 1981. De ønsker rimeligvis å forme ettertidens syn på hvem som sa og gjorde hva.

Allerede nå foregår også en kamp om å etablere den hegemoniske fortellingen om hva som skjedde da pandemien traff Norge i fjor vinter og vår. Striden står blant annet om forholdet mellom FHI og Helsedirektoratet, mellom Camilla Stoltenberg og Espen Nakstad. De fleste oppfatter det vel slik at direktoratet gikk inn for en noe strengere linje enn FHI med hensyn til hvordan viruset skulle håndteres, eventuelt bekjempes.

Selv om pandemien neppe er over en gang for alle, vet vi nå tilstrekkelig mye om utfallet til å vurdere både hva som var gode og mindre gode beslutninger. Men denne vurderingen må naturligvis ta hensyn til at situasjonen den gang var svært usikker.

Én side ved fasiten bør likevel være relativt uomstridt: Knapt noe land det er rimelig å sammenligne med har opplevd mindre lidelse og død enn Norge, til tross for at restriksjonene har vært langt unna de mest hardhendte andre steder. Helsevesenet har ikke på noe tidspunkt vært i nærheten av å være overbelastet.

Men hverken i de kaotiske ukene i fjor vår, eller under senere smittespredningsbølger, ble trusler og virkemidler oppfattet på noen utvetydig måte. Diskusjonene gikk, både internt blant myndigheter og forskere og i offentligheten. Var tiltakene for slappe? For restriktive? I hvilken grad kunne smitte overføres via luft? Hva var nødvendig for å få R-tallet til å holde seg på eller under 1? Hvor mye smittespredning tålte vi, og burde vi satse på å forsinke, slå ned eller eliminere viruset?

Det som foregår nå, hvor både Stoltenberg og Nakstad er bokaktuelle, må forstås som forsøk på å etablere historier i folks bevissthet som legitimerer og forklarer det de selv sto for. Dels er det også en kamp om fortolkningen av hva de ulike aktørene faktisk mente og sa. I kritiske og hektiske tider hender det jo stadig at budskap kommer feil ut eller misforstås. Fortolkninger er sjelden entydige, bare spør alle dem som har lurt på hvor mange de har kunnet invitere til middag i denne tiden.

Én sak fra Nakstads bok som har fått mye oppmerksomhet, er at han gir honnør til Gunhild Alvik Nyborg for hennes analyser av situasjonen i mars i fjor. Jeg har ikke fått lest boka ennå, men den er sitert i mediene på at det ikke kan være tvil om at hun og flere kolleger traff godt med sine prediksjoner.

Nyborg fikk mye kritikk for sin alarmisme. Da jeg første gang leste om Nakstad oppreisning stusset jeg og syntes det var snodig. Hun hadde jo blant annet drastisk overvurdert dødeligheten av viruset. Men jeg tenkte at Nakstads poeng kanskje var et litt annet: Alarmismen hadde en positiv signaleffekt og vekket befolkningen til dåd: Dette må vi ta på største alvor. Det hadde hun naturligvis rett i, spørsmålet er vel i så fall mer om noen var uenige.

Minnet er en imidlertid svikefull alliert. Jeg baserte nemlig denne tolkningen på noe jeg inntil nylig trodde; nemlig at det mye omtalte intervjuet Fredrik Solvang gjorde med Nyborg fant sted et par dager før nedstengningen 12. mars. I så fall hadde min tolkning av Nakstad gitt mening: Hun bidro kanskje både til beslutningen om nedstengningen og til å få folk til å forstå alvoret.

Men så oppdaget jeg at intervjuet slett ikke fant sted i forkant av nedstengningen. Tvert imot ble det sendt 17. mars, fem dager etter at Norge innførte de strengeste frihetsrestriksjonene siden andre verdenskrig. Det Nyborg argumenterte for var ikke tiltakene fra 12. mars. Hun mente de var altfor slappe, og ville ha total lockdown etter mønster av Kina og en del europeiske land.

På det tidspunktet var det veldig usikkert hvor mange som var smittet, for kapasiteten gjorde det ikke en gang mulig å teste alle med symptomer. I ettertid vet vi imidlertid at tiltakene 12. mars var mer enn nok til å redusere smittespredningen kraftig. Kurvene flatet ut og pekte nedover såpass fort at det godt kan tenkes at kombinasjonen av de tidlige anbefalingene og folks generelt økende forsiktighet hadde redusert spredningen allerede før denne datoen.

Det Nyborg advarte mot, var altså at tiltakene fra 12. mars var altfor lite restriktive. Lockdown var jo langt tøffere i en rekke andre land, også i Europa. Og man skal være forsiktig med å felle noen dom over dette synet basert på hva vi visste noen uker senere, for den gang var det langt fra opplagt at smittespredningen ville avta så sterkt og så tidlig.

De fleste mente likevel at hun svartmalte situasjonen altfor mye, og ettertiden har bekreftet dette. Det er derfor høyst uklart hva Nakstad mener var riktig ved prediksjonene til henne og andre lockdown-entusiaster.

Fra diskusjonene før regjeringen i slutten av mars i 2020 skulle kunngjøre veien videre, husker jeg godt at flere hard-linere var på Nyborgs side: De både trodde og håpet på full lockdown etter spansk eller italiensk (eller kanskje kinesisk?) mønster. Det avsto regjeringen fra, og smittespredningen sank altså likevel raskt. Nyborg var akkurat så overdrevent alarmistisk som de mer nøkterne blant oss antok.

Så hva var det hun egentlig hadde rett i? Det er ikke godt å si, men dette forsøket på rehabilitering, som har fått bred dekning i en lang rekke medier, er en god illustrasjon på hvordan ulike aktører forsøker å forme de historiske fortellingene om helter og syndebukker. Det inngår i et mønster hvor det ikke bare er seierherrene som skriver historien, men hvor det også kjempes om hvem som skal forstås som seierherrer.

–> Jeanette Varpen Unhjem, Arve Hjelseth, Maren Sæbø og Synnøve Stokke Fidje skriver fast i Panorama.