Det er mye man kan skrive om når det nærmer seg jul. Egenmeldingsdagene rundt om øker i takt med strømprisene. Arbeidsstokken er sliten, det er travelt, det er mørketid og  overskuddet krymper i takt med gradestokken.

Men så kommer julebordet.

Tjo-hei, denne festivitasen er alltid like spennende. For her kommer ofte «sannheten» fram, hva man virkelig mener og hvem man virkelig er.

Det sosiale fellesskapet på jobben er viktig, å snakke om noe annet enn jobb, le og ha det hyggelig på andre premisser enn å levere. Noen fallgruver er det dog man skal passe seg for:

• Ikke bli den elskovssyke, som elsker alt og alle.
• Ikke vær drygpeisen som blir altfor full altfor fort, og bare sitter og snøvler og kommer med et hurra-rop i tide og utide.
• Ikke innrøm en jobbforelskelse. Uansett hvor forelsket du er, vil du angre på dette.
• Ikke gråt fordi du synes at livet er fælt. Ingen orker å være trøstekone på et julebord.
• Ikke vær kåtsekken som prøver seg på alt som kryper eller går.
• Ikke ta opp konflikter eller uenigheter i alkoholrus.
• Ikke bli voldelig.

Jeg har måtte ta noen samtaler på kontoret i etterkant av julebord, og en gang var det jeg som måtte krype til korset mandag etter et julebord. Aldri har jeg vært så nervøs på vei  til jobb noen gang.

«Hvem er du?»

Spørsmålet ble stilt av en kollega på julebord etter noen timer med mat – og alkoholinntak. Med det samme skjønte jeg ikke helt hva han mente. Men så kom jeg på hvor misfornøyd han hadde vært tidligere på dagen.

Vi hadde hatt et konfliktmøte med to ansatte. Det hadde tårnet seg skikkelig opp mellom de to, og da julebordet skulle finne sted, fant vi i ledelsen ut at vi måtte ta dette møtet samme dag. Min mannlige kollega gjentok spørsmålet: «Hvem er du, som svinger fra det ene ytterpunktet til det andre?»

Jeg kjente på ubehaget og ble noe perpleks. Møtet hadde tatt en annen vending enn vi hadde forutsett på forhånd. Kollegaen min var lynende forbanna. Planen var at hoder skulle rulle, strategien var valgt, og jeg hadde tatt en u-sving. Ingen hoder rullet, i stedet var retningslinjer satt, konflikten roet seg og handlingsplan skrevet. De impliserte hadde gått ut av møtet – et godt møte, trodde jeg, og vi kunne snart ta juleferie med et forlik alle parter kunne leve med. Men først fest.

Jeg var ny i jobben. Alle som har startet i ny jobb, vet at gode meritter og den gode historien din er bare det; historier. Det er ingenting verdt. Man starter på nytt, man må opparbeide seg tillit og troverdighet, og vise seg jobben verdig.

Nå så han på meg med et (noe slørete) blikk som kunne drepe og sa: «Jeg trodde jeg skjønte hvem du var og hva du stod for, men det er tydelig at jeg ikke kan stole på deg.»

Han kom alt for nær, mens han snakket inntrengende. Hvis det er noe som heter intimsone, så var den overskredet for lenge siden.Jeg kunne kjenne både alkoholånden hans og parfymen, det stakk i nesa.

Jeg husker jeg tenkte: «Så forfengelig som du er, burde du klipt nesehårene dine!» I ettertid skjønner jeg at dette var en overlevelsesstrategi, det å tenke på noe helt annet enn den ubehagelige situasjonen jeg var i.

Jeg så på ham. «Rolig nå,» tenkte jeg. «Ha deg til helvete unna meg!» var det jeg hadde lyst til å skrike høyt, men jeg beholdt roen.

«Vi hadde en strategi, nå skulle det tas hardt i en gang for alle, og du … DU tar en helomvending! HVEM ER DU?!!»

Ordflommen bare strømmet på, han nærmest brølte, og jeg kjente jeg ble kald og varm på en gang. Jeg kikket meg rundt for å se om de andre la merke til oppstyret. Men alle hadde nok med sitt, de skrålte, danset og lo. Så skjedde det som man aldri, aldri bør gjøre. Han satte pekefingeren hardt i brystkassa mi flere ganger mens han snakket. Dette er en form for utdatert hersketeknikk, som jeg ville parert iskaldt om det ikke var for at til slutt klikket for meg.

Jeg vokste opp med en eldre søster, vi kranglet så busta føyk, og til tider ble det ganske fysisk, rett og slett slåssing. Alle som har hatt eller har et slikt søskenforhold, vet at man aldri gir seg, uansett! Man står i det, og man lærer seg både lure knep og noen skitne triks. Jeg hadde også verdens kuleste bestemor, som var veldig lita, men klok og sterk.

Jeg spurte bestemor en kveld jeg var på besøk (og slikket mine sår etter å ha tapt en kamp med storesøster): «Har du noen knep om man blir plutselig overfalt?»

Bestemor øste ut all sin visdom om emnet. Hun kunne selvsagt mange knep, for hun hadde lært seg selvforsvar i ung alder grunnet sin spinkle kroppsbygning. Så der stod vi på stuegulvet og trente. Bestemor trodde selvsagt hun lærte meg opp for å forsvare meg mot store, skumle menn en mørk vinternatt, men jeg så for meg storesøsteren min.

Jeg er derfor rasende god på selvforsvar, plutselige overfall parerer jeg glatt. Dette er perfeksjonert etter mange år med øving. Så når jeg får en finger hardt i brystkassa, er fire fem grep automatisert og motstanderen er ned3 i knestående … Hele seansen er over på sekunderfOg der, der sto min kollega på kne foran meg.

«Reis deg opp, nå roer vi oss ned», sa jeg, sjokkert over hva som akkurat hadde skjedd. Refleksen etter å ha fått fingeren hardt i brystkassa gjentatte ganger, hadde ført til en handling, som overhodet ikke var passende. Jeg tror jeg var tøff i stemmen, men harehjertet mitt løp av gårde i en vill fart.

«Maken til truende oppførsel fra en mannlig kollega har jeg aldri opplevd før», fortsatte jeg. «Mandag kommer du på mitt kontor og skal jeg fortelle deg hvem jeg er, hva jeg står for og hvordan vi skal ha det.»

Dette skjedde for mange år siden, men jeg har tenkt på episoden mange ganger senere. Hadde det vært i dag, ville jeg nok ikke følt meg så truet og jeg ville i hvert fall ikke fått et voksent menneske ned i knestående med bristet finger grunnet meg. Kanskje ville jeg også blitt saksøkt for vold mot en kollega. Jeg vet ikke …

Uansett, jeg lærte mye av denne episoden. Jeg har senere opplevd episoder hvor jeg både har følt meg utrygg og truet, men jeg har i ettertid aldri reagert på denne måten.

Vær rolig, be om at dere setter dere ned for å lytte ut den andres opplevelse. Forklar så din side av saken. Be om at man snakker med respekt ovenfor hverandre til tross for uenigheter. Vit hvor grensene dine går, og overskrider noen disse, så si ifra.  Føler du deg truet, forlat rommet om ubehaget blir for stort og si at dette kommer jeg tilbake til. Ønsker noen å diskutere på et julebord, avfei det kort og si: «Dette passer seg ikke nå! Kom på mandag, så snakker vi om det.» Det avverger mange diskusjoner, og som oftest blir det ikke noe av den samtalen på mandag,

Jeg vet at dette kunne gått begge veier, dette kunne blitt en svært ubehagelig personalsak. Min kollega, som jeg trodde ble en uvenn, ble en jeg anerkjente og hadde stor respekt for, og jeg vet at det også var gjensidig. Vi snakket oss gjennom denne episoden mange ganger, og har ledd av den.

Den beste kommentaren fra min kollega mandags morgen etter julebordet, var denne: «Er det noe jeg lærte etter denne hendelsen, så er det å ikke være en innpåsliten jævel med 1,2 i promille.»

Og det er et godt råd til alle i disse julebordtider.

–> Jeanette Varpen Unhjem, Arve Hjelseth, Maren Sæbø og Synnøve Stokke Fidje skriver fast i Panorama.