Sannsynligvis er det hverken mulig eller ønskelig å motvirke det faktum at forskere står langt til venstre politisk sammenlignet med de fleste andre yrkesgrupper. Men det betyr ikke at fenomenet bør feies under teppet.

I ett av bidragene i den nye boka Ytringsfrihet i en ny offentlighet, går det nemlig fram at oppslutningen om MDG, SV og Rødt er langt høyere blant forskere enn i befolkningen for øvrig. Særlig mange humanister og samfunnsvitere er venstreorienterte i denne forstand.

Det er vel ikke så mange som lar seg overraske av dette. Spørsmålet er altså om det er noe problem. Her gjør fagfolk ulike vurderinger, går det fram av en nyhetssak i Khrono. Torkel Brekke, som i tillegg til å være professor også er knyttet til den liberale tankesmien Civita, mener problemstillingen er viktig og at venstreorienteringen er en utfordring for mangfoldet. Min noe mer radikale kollega her ved NTNU, Aksel Tjora, avviser på sin side problemstillingen, og mener blant annet at siden mye samfunnsvitenskapelig kunnskap viser at fungerende kollektiver er en forutsetning for gode liv, er det ikke urimelig at forskere trekker politiske konsekvenser av slike innsikter.

Jeg tror samfunnsforskere gjør lurt i å betrakte dette som en interessant problemstilling, som reiser noen videre spørsmål. Antakelig ligger det i sakens natur at interesse for å arbeide med samfunnsfag og humanistiske fag ledsages av noen grunnleggende verdier, som i sin tur påvirker partivalg. Som Tjora peker på, vil disse verdiene ofte stå for eksempel den økonomiske liberalismen relativt fjernt. Vi har imidlertid hatt mange fremragende høyrefolk blant samfunnsvitere og humanister i etterktigstiden, for eksempel Francis Sejersted, Lars Roar Langslet og Tore Lindbekk. Felles for dem var imidlertid at de mer var konservative enn de var økonomiske liberalister, en spenning på høyresiden som ofte får for lite oppmerksomhet.

Ungdom er, når de velger fag og studier, allerede bærere av verdier som gjør noen fag mer attraktive enn andre. At verdier som identifiseres med venstresiden da øker tilbøyeligheten til å studere for eksempel sosiologi eller pedagogikk, er omtrent akkurat like lite overraskende som at ungdom som vil bli toppledere med millioninntekt, sjelden er å finne blant studenter og ansatte på kunsthistorie. Det får vi ikke gjort noe med. Om vi anvender et par av Pierre Bourdieus begreper, kan vi si at verdsetting av kulturell kapital oftere leder til venstreorienterte verdier og holdninger enn verdsetting av økonomisk kapital.

Når jeg likevel ikke tror problemstillingen bør avvises, er det blant annet fordi forskere, i hvert fall til en viss grad, er i besittelse av makt. Forskere har både god tilgang til offentligheten og generelt en viss dagsordenmakt. De identifiserer samfunnsutfordringer, og kunnskapen som produseres kan påvirke både hvordan utfordringene skal forstås og eventuelt håndteres.

Man skal naturligvis ikke overvurdere makten som ligger i dette. Den er utvilsomt liten i forhold til aktører med økonomisk makt. Her er venstreorienterte verdier langt mindre utbredt. De som velger en forskerkarriere, prioriterer – som gjennomsnitt betraktet – ikke personlig økonomisk vinning. Og det er vel knapt noe dristig tips at jo større vekt man legger på høy inntekt når man orienterer seg på arbeidsmarkedet, jo større er sjansen for å sogne til den politiske høyresiden.

Merk at dette er en analytisk slutning, ikke en moralsk. Resonnementet over sier ikke noe negativt om advokater og aksjemeglere, som ofte har både høyere inntekt og andre prioriteringer enn forskerne. Det sier bare at de prioriterer annerledes. At høyre- og venstreorienterte til en viss grad søker seg mot ulike deler av arbeidslivet, mot ulike utdanninger, og at de ønsker å realisere ulike verdier gjennom arbeidslivet, er som det er. Vi får ikke gjort noe med det. Derimot skal vi være glade for at folk faktisk er forskjellige.

Men selv om den politiske slagsiden blant forskerne er lett forståelig, bør vi altså ikke avvise at det også reiser spørsmål som er verdt å reflektere over. Hvis ett sett av verdier dominerer i et forskningsmiljø eller en forskergruppe, dannes det fort blindflekker.

Når «mangfold» fremheves som en så sentral verdi i alle sammenhenger for tiden, er det jo fordi mangfold reduserer risikoen for at visse perspektiver havner under radaren fordi for mange i et etablert miljø tenker likt. Jeg tror det var Kristin Halvorsen som en gang sa at det måtte en del kvinner til før Stortinget gradvis skjønte at parlamentets døgnrytme bedre måtte tilpasses skolers og barnehagers åpningstider.

Slike blindflekker finnes antakelig i en del forskningsfelt, fordi folks erfaringsbakgrunn og verdigrunnlag er såpass likt at visse spørsmål har vanskeligere for å komme på dagsorden, og fordi spørsmålene av og til pirker i en etablert faglig-politisk konsensus. Kanskje er også samfunnsforskningen særlig eksponert for slike potensielle blindflekker, etter som den så direkte er i berøring med samfunnet som studeres.

Det er den mulige fremveksten av slike blindflekker som er utfordringen her, ikke at partipreferanser påvirker faglige konklusjoner. Som Ingvild Reymert peker på, er de sentrale godene i sektoren – ansettelser, opprykk, forskningsmidler – utvilsomt basert på faglige kriterier. Den som lykkes i akademia, er ikke den som mener bestemte ting, men den som lykkes i å score høyt på forskning og undervisning.

Men potensielt er utfordringen mer dyptgående. Hvis det oppstår en faglig «monokultur» på avgrensede felt, risikerer vi at denne kulturen utvikler interne faglige kretsløp, med egne tidsskrifter, og hvor de vurderer hverandre både som forskere og som søkere til stillinger. Slike kretsløp kan potensielt stenge andre ute. Kretsløpet kan naturligvis også være dominert av bestemte, ofte bare delvis uttalte, verdier.

Jeg har vondt for å tro at dette er noe veldig stort problem i dag, men det er ikke noe vi kan se helt bort fra. Reymert nevner selv økonomifaget som en disiplin hvor én retning lenge spilte en dominerende rolle, og hvor det var vanskelig for andre både å få stillinger og å få publisert i de rette tidsskriftene. I en annen sak om den nye boka om ytringsfrihet, peker Marte Mangset på en viss tendens til at faglige spørsmål – også i kollegasammenheng – blir omgjort til moralsk-politiske spørsmål.

Samfunnsforskningen er ikke politisk, men forskningens resultater har potensielt politiske implikasjoner. Det er denne utfordringen det er viktig både å tenke gjennom og å håndtere. Hvis det store flertallet av forskere på et felt bygger på et felles politisk verdigrunnlag, er det neppe heldig hverken for evnen til å identifisere nye spørsmål, eller for å tolke alle typer funn. At det er vanskelig å gjøre noe med det, er ikke noe argument for å skyve utfordringen under teppet.

–> Jeanette Varpen Unhjem, Arve Hjelseth, Synnøve Stokke Fidje og Kjetil Kåre Haugen skriver fast i Panorama.