På et arrangement under Stockmanndagene i Trondheim i slutten av september, sa statssekretær Oddmund Løkensgard Hoel at UH-sektoren måtte forberede seg på atskillig mer styring i årene som kommer.
En uke senere lanserte statsråden neste års statsbudsjett. Pressemeldingen i forbindelse med lanseringen hadde tittelen «Tillitsreform innan høgare utdanning».
Kanskje er det så enkelt som at i politisk kommunikasjon er det statssekretæren som formidler de dårlige nyhetene, mens statsråden får gleden av å ta seg av de gode. For oss i sektoren klinger det jo bedre å bli eksponert for en tillitsreform enn for mer styring. Men dette handler nok også om noe mer. Dersom de ble spurt, ville Hoel og statsråd Borch ganske sikkert insistert på at de formidlet omtrent samme budskap. Sannsynligvis mener de dermed at økt statlig styring kan inngå i en tillitsreform. Altså var det ikke nødvendigvis noen dårlig nyhet Hoel kom med.
Sagt på en annen måte: Hvis regjeringen overprøver et universitets vedtak om å legge ned et studiested, er det utvilsomt et eksempel på statlig styring. Universitetsledelsen på sin side vil nok tolke slik overprøving som mangel på statlig tillit. På den annen side kan nok flere ansatte ved det aktuelle studiestedet i slike tilfeller se på staten som en alliert, mot deres egen ledelse, som de kanskje har begrenset tillit til.
En tillitsreform kan altså oppleves som reell av noen aktører, og som det motsatte av andre. Institusjonell autonomi lenge vært et honnørord i mange politiske miljøer, og det betyr jo at man har tillit til at institusjonene agerer på måter som er til nytte for fellesskapet. Staten skal definere overordnede mål for institusjonene, men for øvrig holde armlengdes avstand til den aktuelle sektorens strategiske valg. Med den såkalte New Public Management-tenkningen skjedde det utvilsomt en form for statlig tilbaketrekning fra den direkte styringen av universitetene. For eksempel blir ikke professorer utnevnt i statsråd lenger. Økt autonomi er i sitt vesen en tillitserklæring til institusjonene.
Problemet er imidlertid at økt autonomi for institusjonene kan bety mindre autonomi for fagmiljøene. Politisk tilbaketrekning har nemlig et stykke på vei blitt erstattet med en tiltagende markedslogikk, hvor institusjonene konkurrerer om studenter, studiepoeng og forskningsmidler, og hvor langsiktigheten trues av kortvarige stemnings- og motebølger knyttet til tidens fyndord, for tiden for eksempel «innovasjon» eller «bærekraft». Slike motebølger gir store muligheter for «strategiske» ledere, men er ikke nødvendigvis det som passer best for forsknings- og undervisningsmiljøer.
Diskusjonene rundt forholdet mellom myndigheter og UH-sektoren kretser ofte rundt forholdet mellom styring, marked og autonomi. I en kommentar i Universitetsavisa mener Kristin Melum Eide blant annet at tillitsreformen er ment å moderere betydningen av markedskreftene. Mange har jo tolket New Public Management (NPM) som en politisk-ideologisk ambisjon om å bruke markedets logikk for å fordele offentlige penger. Dette er for eksempel tanken bak å honorere sykehus etter antall operasjoner, universiteter etter antall kandidater og politiet etter oppklaringsprosent. I den grad politisk styring er ment å erstatte eller supplere markedet som fordelingsmekanisme, er det ikke gitt at det skaper mindre tillit.
Den økende tilliten er likevel vanskelig å få øye på i praksis. Som Knut Holtan Sørensen pekte på i et svar til Eide, er det uklart hva den består i, rent bortsett fra at det er fine ord som kan sukre magre budsjetter.
En tillitsreform i offentlig sektor har det vært snakket om i mange år. Det er noe paradoksalt ved disse diskusjonene om NPM. Varianter av denne tenkemåten har vært retningsgivende i offentlig sektor i hvert fall i 30 år, men på det retoriske nivået har politikere av alle fargesjatteringer prøvd å reservere seg mot begrepet. Rett som det er har de kranglet om eierskapet. Ikke for å påberope seg dette, men for å klistre det til politiske motstandere. Vi står altså overfor en innflytelsesrik reformbølge som ingen ønsker å identifiseres med.
NPM er ikke et enkelt avgrensbart faglig begrep, men en samlebetegnelse på en reformbølge som gradvis startet i kjølvannet av de problemene en rekke økonomier støtte på i kjølvannet av strukturendringene i 1970-årene. Disse endringene skapte økt arbeidsledighet, større krav til omstillingsevne og større behov for en høyere kvalifisert arbeidskraft i en post-industriell økonomi. Velkjente løsninger sluttet å fungere. Det var slike prosesser som la grunnlaget for både den norske høyrebølgen og for Reagan og Thatcher. Et stykke på vei gikk de inn for reformer som senere er blitt kjent som NPM, ikke minst når det gjelder å utvide grensene for hva markedsmekanismen legitimt kan brukes til.
Stilt overfor en ny virkelighet var det imidlertid viktig også for sosialdemokrater å fornye seg. Etter valget i 1985 lanserte for eksempel Arbeiderpartiet en debatt om frihetsbegrepet, og gradvis la de større vekt på behovene til brukerne av offentlige tjenester enn på de ansatte som tilbød tjenestene. Det går en linje fra denne tanken til for eksempel den såkalte kvalitetsreformen som ble implementert i 2003: Tettere oppfølging av studentene (det vil si «brukerne» eller kanskje til og med «kundene»), større frihet for institusjonene til å etablere grader og studier, og en finansieringsstruktur som i større grad honorerer resultater (studiepoengs- kandidat- og forskningsproduksjon).
Vekten på markedsmekanismer er imidlertid bare én av pilarene i NPM. Den andre har vært like viktig, og kretser rundt fornyelse av organisasjons- og ledelsesformer. Mål- og rammestyring, nye budsjett- og økonomisystemer og en rekke honnørord knyttet til ledelse (strategisk ledelse, endringsledelse osv.) er eksempler på dette.
Begge disse pilarene – både den knyttet til markedet og den knyttet til styring og ledelse – har vært gjenstand for betydelig kritikk fra fagmiljøene. Politikerne registrerer nok denne kritikken, og når de prøver å justere skutas kurs, sukres det derfor med begreper som skal inngi en følelse av at NPM-tankegodset omsider er på vikende front. Når antall finansieringskategorier reduseres, kan det markedsføres som et virkemiddel for å redusere markedslogikkens innflytelse. Og en tillitsreform kan gi inntrykk av at det blir mindre kontroll og rapportering.
Til det første er å si at endringen i finansieringskategoriene først og fremst representerer en mulig forskyvning fra undervisnings- til forskningsfokus. Når det gjelder tillitsreformer, gjenstår det å se hva det konkrete innholdet består i. Men det er nok grunn til å frykte at det igjen er ledelsesnivået som i så fall tilgodeses med mer tillit, mens fagmiljøene i stadig større grad må forholde seg til ofte kortsiktige politiske stemningsbølger.
–> Elin Mordal, Arve Hjelseth, Lise Lillebrygfjeld Halse og Mads Langnes skriver fast på fredager i Panorama.