For noen uker siden var det kakefest ved Høgskolen i Molde, i år som i fjor. Anledningen var nyheten om at vi også i år har opplevd stor økning i antall søkere til vår institusjon. Men er det dette egentlig noe vi har grunn til å feire?

I forbindelse med kakemarkeringen konstaterte rektor at «søkerrekorden til HiMolde viser at høgskolen er god på utdanning i Molde og Kristiansund» og at vi «befester vår posisjon».  I e-post til alle ansatte ble det videre hevdet at «en så betydelig økning i antall søkere er et tegn på godt arbeid i hele organisasjonen».  Godt arbeid er vel verdt å feire.  Men vet vi egentlig om det er en sammenheng mellom antall søkere og vårt arbeid med utdanning?

Umiddelbart høres det bra ut med økning i søkertall, for vi er oppdratt til å like vekst. Antall studenter ved Høgskolen i Molde har vokst jevnt og trutt de siste årene, primært gjennom opprettelse av nye studieprogram på ulike nivå. Særlig har etablering av digitale studier bidratt til en sterk vekst, men også etablering av fysiske studier har bidratt til økning i antall studenter. Det ligger mye arbeid bak etableringer av nye studieprogram og emner, som fortjener anerkjennelse. Men impliserer oppstart av nye studieprogram automatisk at høgskolen egentlig er «god på utdanning»?

Det er ikke opplagt, for det er mulig at en institusjon kan starte nye studieprogram som er svake fra et faglig og pedagogisk ståsted. Vi må derfor se på det som faktisk foregår i programmene før vi eventuelt kan trekke slike slutninger. Studiekvalitet er et begrep som gjerne anvendes når vi skal vurdere om de ulike studiene oppfyller de krav som forventes. Men er egentlig søkertall en indikator på at vi gjør en god jobb når det gjelder studiekvalitet i våre studieprogrammer?

For en institusjon med universitetsambisjoner kan vi forvente at forskningsbasert undervisning skal være et kvalitetskriterium. Om en legger akademiske grader og publisering til grunn for denne formen for kvalitet, er det imidlertid vanskelig å finne en sammenheng mellom den slags kvalitet og søkertall på de ulike studiene. Å bygge sterke kunnskapsmiljøer tar dessuten tid. Intuitivt kan en derfor tenke at rask vekst faktisk vil kunne redusere studiekvalitet, i alle fall på kort sikt.

Om vi antar at kandidatundersøkelsen sier noe om studiekvalitet, så kan det være vanskelig å finne støtte for en påstand om at det fins en positiv sammenheng mellom studiekvalitet og søkertall. Vi kan til og med finne eksempler på det som kan tyde på det motsatte. Et illustrerende eksempel er bachelor i petroleumslogistikk og økonomi som har hatt voldsom vekst i søkertall i år. I siste kandidatundersøkelse fikk dette studiet relativt svak score fra tidligere studenter med hensyn til faglig innhold og kvalitet i undervisning. På den annen side kan vi se at kandidatundersøkelsen rapporterte høy fornøydhet blant uteksaminerte studenter fra SOL-masteren. Til tross for dette opplevde dette studieprogrammet en stor prosentvis nedgang i søkning i år. Ingen grunn til kakefeiring der i gården, altså.

Som gode akademikere må vi se etter funn og forklaringer som både kan bekrefte og avkrefte den hypotesen vi jobber ut i fra. Vi kan hverken kan avkrefte eller bekrefte hypotesen om at det er en sammenheng mellom studiekvalitet og søkertall, for vi vet ikke hva som egentlig ligger bak søkertallene.

En litt kjip forklaring vil for eksempel kunne være at en institusjon tiltrekker seg mange litt mindre ambisiøse søkere om det ryktes at det er lett å få en grad ved denne institusjonen. På den annen side kan innføring av flere arbeidskrav og krav til obligatorisk oppmøte for å høyne studiekvalitet, føre til nedgang i søkning, siden slike tiltak vil gjøre det vanskeligere å kombinere studier med jobb. Dette er et eksempel hvor en forbedring i studiekvalitet vil kunne føre til nedgang i søkertall. En slik forklaring kan være like sannsynlig som forklaringen om at gode søkertall indikerer at vi gjør en god jobb. Poenget er at vi ikke vet.

Vi kan slå fast at det er mye som tyder på at det ikke er en tydelig sammenheng mellom studiekvalitet og søkertall.  Og om det er slik at søkertallene heller ikke gir seg utslag i antall studenter som starter på våre studier, hvorfor denne årlige selvforherligende feiringen av søkertall?

Kan det være nettopp det, selvforherligelse, det dreier seg om? Eller at vi mest av alt ønsker å vise andre hvor bra vi er? Forutsetningen for at det siste skal fungere er at det er andre som oppfatter søkertall som en god indikator på at vi lykkes som akademisk institusjon.

Basert på medieoppslag virker det faktisk sånn. Det er ikke bare vi som er opptatte av søkertall. Mange oppslag reflekterer at vi har blitt en bransje hvor institusjonene er blitt til kundeorienterte produksjonsbedrifter som konkurrerer i et marked, og hvor mye handler om å tiltrekke studenter til sine studieprogram. Søkertall gir en indikasjon på hvor synlige vi er i dette markedet, som gir et potensiale for ytterligere vekst. Merkevaren og imaget til institusjonen får en sentral betydning, for det er viktig for å tiltrekke oss nye studenter. Kaken blir dermed et symbol som gir assosiasjoner til bjellen som Gordon Gekko i Wall Street ringte med ved oppnådd salg.

Mats Alvesson og Andre Spicer introduserte begrepet «funksjonell dumhet» som handler om tre aspekter: At en ikke reflekterer over antakelsene en gjør (refleksivitet), ikke spør seg om hvorfor en gjør det en gjør (berettigelse), og at en unngår å se på konsekvenser eller den videre betydning av ens handlinger (substansiell resonnering) ((Alvesson & Spicer, 2016, s. 78). Ifølge forfatterne innebærer funksjonell dumhet at en slutter å tenke selv, men blir i stedet låst i et bestemt tankesett. I mange tilfeller oppleves det lettere å la være å tenke, enn å måtte adressere vanskelige dilemmaer eller utfordringer som en står ovenfor. På den måten kan funksjonell dumhet føre til at en dekker over vanskelige temaer og spørsmål, og at en unnlater å høre på de stemmene som prøver å reise kritiske spørsmål. Funksjonell dumhet kan dermed føre til et press om å være ubetinget positiv og til fravær av kritisk refleksjon. For en organisasjon, og kanskje til og med for en sektor, kan dette på lang sikt være katastrofalt.

Det er liten tvil om at vår opptatthet av søkertall representerer en form for funksjonell dumhet.  Vi reflekterer i liten grad rundt antakelsene som måtte ligge til grunn for å fremheve søkertall som noe viktig, eller hva konsekvensene av å gjøre det kan bli.

Men er det så farlig da? Det skader vel ikke å skape positiv blest og å feire oss selv med kake. I seg selv er vel ikke kake så skadelig for noe annet enn midjemålet, og selvskryt er heller ikke å forakte. Kan vi ikke bare feire og være positive?

Problemet er at denne typen ritualer i organisasjoner signaliserer for ansatte og omverdenen hva vi som organisasjon mener er viktig og godt, hva vi står for og hvem vi er.  Når vi feirer søkertall som ikke lite eller ingenting å gjøre med kjernen i vår virksomhet, kan disse signalene bli helt feil.

Enda farligere blir det når vi begynner å snakke om at vi skal styre vår kjernevirksomhet etter disse målene, som en kan få inntrykk av. Vi skal visst lære av studieprogram som opplever stor økning i søkning og iverksette tiltak for å snu trenden for studieprogram som opplever nedgang i søkertall.  Om vi skal se på studier med størst vekst i søkertall de siste årene, utmerker nettbaserte studier seg.  Målt i søkertall fra samordna opptak er dette den største campusen ved Høgskolen i Molde. Er det disse studieprogrammene fagansatte som er tilknyttet studier med nedadgående søkertall skal lære av?

Ifølge Alvesson og Spicer er det et paradoks at høyt utdannede arbeidere holder på med funksjonell dumhet. Når det gjelder vår sektor, er de bekymret for at funksjonell dumhet skal fjerne oppmerksomheten fra kjernen av det universiteter skal drive på med, nemlig å utdanne studenter og utvikle ny kunnskap.

Vår opptatthet av søkertall kan tyde på at vi er på god vei til å gjøre det.

Alvesson, M. & Spicer, A. (2016). The stupidity paradox : the power and pitfalls of functional stupidity at work. Profile Books Ltd.

–> Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth, Mads Langnes og Knut Peder Heen skriver fast på fredager i Panorama.