Å ha forbilder er kanskje oftest noe som hører barndom og ungdom til. Man vil normalt vokse fra beundringen for popstjerner, filmskuespillere, næringslivsledere og idrettsutøvere, etter hvert som man innser at store stjerner ikke nødvendigvis er storartede mennesker.

Om man velger seg forbilder som representerer idealer man setter høyt, slik mange for eksempel beundret Mahatma Gandhi, vil virkeligheten av og til utfordre idealet. Det skjer ikke minst fordi også slike forbilder potensielt er omstridte. Tenk for eksempel på Greta Thunberg.

I mange tilfeller vil forbildet bidra til individets identitet. Gjennom «valget» av forbilde, signaliserer man hvem man er, og ikke minst hvem man ikke er. Forbilder som Thunberg er dermed også ofte kontroversielle. Slik har nok vært i hvert fall så lenge populærkulturen har dominert folks bevissthet. Beatles eller Stones. Disco eller punk. Beundring eller skepsis overfor Petter Northug.

I romanen Forbildet lar Siegfried Lenz tre pedagoger møtes i forbindelse med planleggingen av et leseverk for ungdomsskoleelever. De skal identifisere personer og idealer som kan virke formende og inspirerende på ungdom. De tre tilhører imidlertid ulike generasjoner og mentaliteter, og det viser seg snart at oppgaven er vanskelig. Det er ikke så lett å si sikkert hverken hva som er rett eller sant.

Mer generelt skiller sosiologen Jan Frode Haugseth mellom omsorgs- og prestasjonsidealer som to hovedtyper av kilder til forbilder, i en analyse av hva som inspirerer dagens unge. Slike virksomme inspirasjoner formidles nok i stadig mindre grad via skolen. At autoriteter gjennom lesebøker skulle bidra til å velge ut forbildene, er blitt enda mer utfordrende enn da Lenz skrev romanen i 1973.

Mitt eget forhold til forbilder har nok ikke vært så ulikt mange andres. Haugseths skille mellom omsorgs- og prestasjonsidealer gir utvilsomt en viss mening. Mine forbilder var stort sett internasjonale stjerner i musikk og idrett, nærmere bestemt Kevin Keegan, John Lennon og Steve Ovett, i omtrent den kronologiske rekkefølgen. Når de var forbilder, var det selvsagt fordi de presterte store ting. De representerte egenskaper jeg kunne strekke meg etter. Jeg ville bli som dem. Jeg tror nok at jeg i 12-13-årsalderen av og til ønsket jeg trengte briller, for å kunne gå rundt og sprade med noe som lignet bestefarsbrillene til Lennon.

Men, som sosiologen Cornel Sandvoss har påpekt, er det en dobbelthet ved denne typen beundring for stjerner. På den ene siden representerer de altså det vi ønsker å være eller den vi ønsker å bli. Vi etterligner til en viss grad forbildene våre. Men på den andre siden kan vi også lese våre egne verdier inn i forbildene våre. Vi kan tolke og omtolke forbildenes handlinger og utsagn slik at de passer til våre verdier.

Som ung var jeg venstreorientert og litt umodent opprørsk, og hadde sans for rebeller. Noen få år satset jeg også relativt hardt på mellomdistansene i friidrett. Rivaliseringen mellom de engelske mellomdistanseløperne Steve Ovett og Sebastian Coe ble ikke bare en duell mellom to fantastiske utøvere, det ble uttrykk for to ulike sett av kulturelle verdier, i den grad at det er blitt skrevet gode bøker om disse årene. Coe var rikmannssønn og åpenbart konservativ, og for meg representerte dermed Ovett et annet, mer rufsete og sjarmerende England. Uavhengig av hva Ovett selv mente, så jeg ham som representant for verdier jeg selv hadde lagt meg til.

I fotball er dette ofte særlig tydelig. For supportere er en fotballklubb bærer av deres egne verdier. Disse verdiene kan være geografiske, religiøse, sosiale, kulturelle eller politiske, men det er bare unntaksvis at man velger klubben på grunn av dem. Snarere fanges man emosjonelt inn av klubben først, og deretter bruker man sine egne verdier til å navigere og justere fortellingen om hva klubben er og hva den representerer. Det er derfor så mange supportere er opptatt av å kommunisere at klubben deres har sin opprinnelse i arbeiderklassen, fordi arbeiderklassetilknytning i fotball gir symbolsk kapital. Ofte er slike historier bare delvis riktige, men de bidrar til større koherens mellom verdier og forbilde. Vi skaper forbildene i vårt bilde, like mye som forbildene skaper oss.

Etter at jeg i nokså ung alder la friidrettskarrieren på hylla og Ovett la opp, har jeg i liten grad hatt forbilder. Det betyr ikke at jeg ikke kan bli inspirert av andre. Som skrivende menneske er jeg blitt inspirert av både forfattere, sosiologer og historikere. Jeg kan også beundre deres evne til å uttrykke seg nyansert og samtidig presist. Men inspirasjonen er knyttet til det de skriver mer enn til dem som mennesker. Få har inspirert min skribentvirksomhet mer enn Dag Solstad, men jeg har aldri latt meg inspirere av hans valg av briller eller klær.

De siste årene har jeg imidlertid av og til tenkt at Jürgen Klopp er det nærmeste jeg har vært å ha et forbilde siden jeg var 16-17 år. Ikke i den forstand at jeg vil bli som ham, selv om jeg som alle Liverpool-fans naturligvis av og til har dagdrømt om managerstolen på Anfield. Jeg har ikke noe ønske om å ha like hvite tenner som ham, og jeg lever godt med å være mindre temperamentsfull.

Jeg liker Klopp fordi han skaper resultater og fordi han fremelsker en fotball jeg kan glede meg over. Men selv om han dermed har fremragende taktiske og strategiske innsikter, består hans geni i noe annet og mer overordnet. Han forsto at til tross for at fotballen de fleste steder er i hendene på krefter både han og mange av oss som ser på avskyr, er en fotballklubb også noe annet. Den er et symbolsk uttrykk for fellesskap. Når folk jubler for klubben, er det like mye sitt eget fellesskap de markerer og feirer, skriver den engelske sosiologen Anthony King.

Klubben og dens symboler er det mediet fellesskapet uttrykkes gjennom. Klopp har i ni år vært den sentrale forvalteren av disse verdiene, en jobb han har skjøttet på en uvanlig god måte. Det gjelder også om man ser bort fra at resultatene var oppsiktsvekkende gode, i kamp mot pengedopet overmakt. Anstendighet gir ikke nødvendigvis pokaler i skapet, men det styrker fellesskapet. Klopp har forstått disse mekanismene. Han får publikum til å tro på at klubben er like viktig for ham og for spillerne som det er for supporterne.

Klopp har liksom vært en av oss, og det er det som gjør ham til et egnet forbilde. Han har ikke opptrådt som en opphøyet figur som vi kunne se opp til og beundre på avstand. Metaforisk sett har han befunnet seg midt iblant oss, der folk er. I virkeligheten har naturligvis Klopp slett ikke hatt tid til å ta en øl på puben med lokale stamgjester som har fulgt Liverpool gjennom ti, tretti eller seksti år. Antakelig hadde han ikke spesielt lyst til det heller. Men han har likevel klart å inngi en følelse av at han gjerne skulle ha gjort det, og at det til og med kunne blitt en fin prat mellom likeverdige parter.

Fotballens utvikling gjør at den svært langt på vei har mistet meg. Men Klopp har klart å minne meg på hva som en gang tente gnisten. Det har vært ni rike år, og jeg må benytte anledningen til å si takk.

–> Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth, Mads Langnes og Knut Peder Heen skriver fast på fredager i Panorama.