Det norske fagspråkets status i akademia er igjen på dagsorden. 

Store deler av forskningen er internasjonal nærmest per definisjon. Intuitivt finnes det dermed opplagte grunner til å mene at engelskspråklige publikasjoner må tilkjennes høyere status enn artikler og bøker på forfatterens morsmål.

Om vi sammenligner med situasjonen for noen år siden, virker det imidlertid som flere nå signaliserer at bremsene bør settes på. For ti år siden skrev daværende NIH-rektor Kari Bø i Forskerforum at det å publisere i norskspråklige bøker og tidsskrift er som å delta i et klubbmesterskap og hevde at man var best i verden. Slike holdninger er fortsatt utbredt, og de uttrykker jo en kjerne av noe riktig, men arrogansen overfor norsk fagspråk synes å vekke mer motstand enn før.

Hvorvidt den økende motstanden også gjenspeiles internt i fagmiljøene er usikkert. Sannsynligvis går frontlinjene der omtrent på samme sted som for ti år siden. Snarere er det snakk at om interne akademiske spørsmål er blitt mer politisert enn de tradisjonelt har vært. Anført av blant andre den driftige direktøren i Språkrådet, Åse Wetås, er spørsmålet blitt satt mer på spissen. Mens Bø uten å blunke hevdet at norskspråklig publisering er mindreverdig, ser Wetås en stor trussel i at forskere ikke blir oppmuntret til å publisere på norsk. Som jeg straks skal komme til, har regjeringen interessant nok også bidratt til politiseringen.

Selv har jeg i denne spalten argumentert for at det neppe er behov for særskilte tiltak for å styrke engelskspråklig publisering, slik ulike strategier for «internasjonalisering» gjerne har vektlagt. Det har lenge ligget innbakt i det eksisterende incentivsystemet at engelsk – for så vidt med god grunn – har hatt høy status. Når regjeringen gjør styrking av norsk fagspråk til en kampsak, er det imidlertid grunn til å vurdere en del av disse spørsmålene på nytt.

Jeg mener fortsatt at de mest ukritiske tilhengerne av engelsk som universelt fagspråk overser en del nyanser og motforestillinger, særlig knyttet til at utvikling av fagspråk og begreper like mye er en del av selve forskningsprosessen som av den etterfølgende formidlingen av forskning. Men blant annet fordi vi siden regjeringsskiftet har hatt forskningsministre fra det nasjonalt orienterte Senterpartiet, er slike spørsmål blitt politisert på en helt annen måte enn før. Mens det for noen år siden var grunn til å minne om at det finnes grenser for internasjonalisering, virker det i dag vel så påtrengende å understreke at det også kan være nødvendig å trekke grenser mot overdreven språklig patriotisme.

Fra faglig hold er det særlig bestemmelsen om at også stipendiater og postdoktorer blir pålagt norskundervisning som er blitt kritisert. Statsråden kommenterte en del av kritikken i et innlegg i Khrono 26. august.

Jeg deler som nevnt Oddmund Hoels og Åse Wetås’ bekymring for norsk fagspråk. En del nyanserikdom forsvinner hvis man skal si eller skrive på engelsk det man ellers ville foretrukket å si eller skrive på norsk. En annen side ved saken er at engelsk ganske sikkert reduserer lysten til å ta ordet på interne møter ved for eksempel et institutt. De fleste behersker engelsk ok, men mange kan ha vanskelig for å uttrykke sine resonnementer så presist som de ønsker. Ofte velger nok mange å holde munn i stedet.

Men disse argumentene har ingen praktisk betydning for spørsmålet om hvorvidt stipendiater og postdoktorer, som oftest har tidsbegrensede kontrakter på fra to til fire år, må pålegges å gå på norskkurs. Hoel viser til at når Norge bruker store ressurser på slike stillinger, har vi rett til å forvente at vi får noe igjen for dem. Det kan man naturligvis hevde, men poenget er at i arbeidsmiljøer som både er og vil forbli internasjonale, vil ikke grunnleggende norskopplæring bidra til dette uansett. Ved et gjennomsnittlig stort institutt er det til enhver tid mange som er i startfasen av sin periode som midlertidig tilsatt, og som dermed uansett er langt unna å beherske elementær norsk.

Det er store variasjoner både mellom fag og mellom institusjoner her. Selv tilhører jeg et institutt hvor svært mange møter og seminarer foregår på engelsk. Grunnen til dette er blant annet behovet for inkludering, vi gjør det ikke for å jåle oss til. Det har sin pris at skandinaver må ty til engelsk i slike samtaler, for som nevnt synker presisjonsnivået. Men prisen ville vært høyere om vi brukte norsk, for en ganske stor andel av de ansatte ville i så fall ikke ha forutsetninger hverken for å forstå hva vi snakket om eller for selv å bidra til diskusjonen.

Om stipendiater og postdoktorer tar skarve 15 studiepoeng i norsk, vil denne situasjonen forbli akkurat den samme. Nivået de vil nå er sterkt begrenset, selv om de vil få det litt lettere om det senere skulle bli nødvendig å lære norsk bedre. For at disse skal ha en mulighet til å delta på like vilkår, er det ingen vei utenom engelsk. Krav til helt elementær språkopplæring er spilt møye. Det vil ikke føre til at det blir snakket mer norsk i korridorer og møterom. Og et norskkurs øker neppe sjansen for at de ønsker å publisere på norsk.

Dessuten: Selv om en fast ansatt har lært seg tilstrekkelig norsk til å kunne lese norske tekster og henge med i møter, tror jeg det er til alles fordel – ikke minst studentenes – at de som hovedregel likevel underviser på engelsk, som de fleste behersker bedre. Det finnes naturligvis unntak, noen har så lett for å lære språk at de kan undervise på norsk på strak arm etter oppsiktsvekkende kort tid. Men for de aller fleste vil det sitte mye lengre inne.

Mange frykter at de nye språkkravene vil gjøre det mindre aktuelt for utenlandske søkere å ta sin grad i Norge. De må jo bruke en ikke ubetydelig del av tiden på å lære seg norsk, noe som for en ganske stor andel vil være bortkastet. Primært skal de jo kvalifisere seg til forskerkarrierer – ofte hvor som helst i verden – og har behov for å bruke tiden på dette. Jeg er likevel usikker på hvor viktig dette argumentet er i praksis. Vilkårene, særlig for stipendiater, er fortsatt såpass gode i forhold til mange andre land, at det godt kan tenkes at de fortsatt vil finne Norge interessant.

Men det er på siden av mitt poeng, som er at obligatorisk norskopplæring for disse gruppene ikke vil føre til mer bruk av norsk i den daglige tralten ved universiteter og (det lille som er igjen av) høgskoler. Helt elementær norskkunnskap gjør ikke folk i stand til å bidra til faglige og adminstrative diskusjoner.

Som jeg tidligere har pekt på, er det påfallende at Senterpartiet plutselig har begynt å prioritere forskning og høyere utdanning når regjeringskabalen skal legges. Partiet som tidligere bare har hatt én statsråd for dette saksfeltet i hele sin historie, har hatt tre på rad i Støre-regjeringen. Den nåværende har mye bedre kjennskap til sektoren enn sine to forgjengere, men likevel er det vanskelig å fri seg fra inntrykket av at sektoren er i ferd med å bli en ideologisk slagmark for spenningen mellom sentrum og perifieri og tilgrensende konfliktdimensjoner, herunder spørsmål knyttet til globalisering og internasjonalisme. Jeg tviler på at norsk forskning og høyere utdanning er tjent med dette.

Departementets krav vil dessuten koste penger, selv om prognosene spriker om hvor mye det er snakk om. Hvis det forutsettes at institusjonene skal finne inndekning for denne nokså meningsløse opptrappingen av norskopplæring innenfor eksisterende budsjetter, slik tilfellet har vært med en del andre politiske krav, bidrar det neppe til å styrke sektorens tillit til denne regjeringen.

–> Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth, Mads Langnes og Knut Peder Heen skriver fast i Panorama.