Det var nylig finale i Eurovision Song Contest (ESC), denne merkelige musikkonkurransen som i nesten 70 år har overlevd kritikk og latterliggjøring.

Selv så jeg på med relativt stor interesse fra og med det året ABBA vant i 1974. Fram til jeg nådde skjels år og alder kunne jeg til og med ta det relativt alvorlig. I de fleste tilfeller måtte jeg erkjenne at min smak befant seg ganske langt fra flertallets, men slik er det jo alltid for oss særinger.

Når vi så på dette, var det ikke nødvendigvis fordi det var årets høydepunkt. Det skyldtes vel like mye at alternativene var få. Dette var ikke minst tilfelle i Norge, med sin ene TV-kanal. Det er derfor interessant at programmet fortsatt påkaller stor oppmerksomhet, til dels også blant unge. Det er jo ikke akkurat mangel på andre underholdningstilbud på lørdagskvelden.

Gradvis mistet jeg interessen for selve musikken i ESC, men jeg har helt opp til våre dager likt å følge med på poenggivningen. Også i barndommen betraktet jeg avstemningen som minst like interessant som musikken. Jeg begynte å se på ESC omtrent samtidig som jeg begynte å følge fotball. Tabeller, poeng, resultatlister og tall har alltid fascinert meg. Jeg forsto fotballtabeller før jeg forsto stort av selve spillet.

ESC har aldri vært helt upolitisk. Kulturelle spenninger har alltid smeltet sammen med politiske. Dette har man nesten fra begynnelsen lett kunnet lese ut av de enkelte lands stemmegivning. Den kulturelle kløften mellom latinskspråklige, germanskspråklige og engelskspråklige land var nokså tydelig. Norge hadde på sin side en tendens til å være rause med poengene til både Sverige og Danmark. Og slik kunne jeg fortsatt.

Utover på 1990-tallet ble visse mønstre enda tydeligere, særlig etter hvert som resultatlisten ble basert på telefonstemmer, slik tilfellet var fra slutten av 90-årene. De latinskspråklige landene mistet hegemoniet de hadde hatt fordi det var lite poeng å hente fra de sentral- og østeuropeiske landene som kom til etter murens fall. Ikke minst ble det stadig tydeligere at visse land alltid fikk mye poeng fra visse andre. At Norge gir mye poeng til Sverige er ett av de beste eksemplene, men det fantes mange andre. For eksempel henter Hellas nesten alltid mye poeng fra Kypros. Slike «nabolandseffekter» har alltid eksistert i større eller mindre grad.

En annen viktig mekanisme har vært diaspora-effekten. Den skyldes landegrenser som ikke alltid samsvarer med befolkningens kulturelle identitet, og ikke minst skyldes den økende arbeidsmigrasjon. I Latvia er for eksempel rundt en fjerdedel av befolkningen etniske russere, og Russland forsynte seg godt med poeng fra Latvia (og flere andre naboland) så lenge de fikk være med. Tyrkia fikk alltid påfallende mye poeng fra Tyskland, og hvordan de eks-jugoslaviske landenes stemmer har fordelt seg er vel verdt en studie. Norges kroniske begeistring for svenske ESC-bidrag skyldtes heller ikke bare nabolandseffekten. Det forstår man hvis man er blant dem som husker at det var minst 50 prosent sjanse for å bli servert av en blid svenske på kafeer og restauranter i Oslo rundt år 2000.

Utover på 2000-tallet innså EBU disse problemene, og for å begrense noe av effekten, ble det fra 2009 bestemt at poengene fra hvert land skulle fremkomme som en kombinasjon av stemmene til nasjonale juryer på den ene siden og telefonstemmer på den andre siden. Fra 2016 ble formatet endret til det vi kjenner i dag, hvor man først fordeler fagjuryens poeng og deretter legger til sammenlagte poengsummer fra hvert lands telefonstemmer.

Jeg kjenner på meg at jeg alt jeg har gått komisk mye i detalj om lite viktige ting nå. For sikkerhets skyld må jeg derfor understreke at jeg måtte gjøre en del research for å få disse årstallene og jurysystemene noenlunde riktig (ta for gitt at det kan ha sneket seg inn noen småfeil). Dette er heldigvis ikke ting jeg går rundt og vet.

Men jeg er som nevnt interessert i avstemmingssystemer, og i ESCs tilfelle, i hvordan vi har kunnet lese både kultur- og migrasjonsmønstre og politiske spenninger inn i disse. De siste årene har det imidlertid kommet til noe annet, nemlig massiv stemmegivning til fordel for bestemte nasjoner av storpolitiske årsaker. I 2022, rett etter Russlands invasjon, vant Ukraina ESC etter å ha fått nesten dobbelt så mange poeng fra telefonstemmene som landet på andreplass. Fagjuryene hadde Ukraina som nummer fire, hele 100 poeng bak Storbritannia. I fjor tok Israel andreplassen blant telefonstemmene, like bak Kroatia, mens de kom på 12. plass hos fagjuryene. Nå i år kom Israel på 15. plass blant fagjuryene, mens de vant klart blant telefonstemmene, så klart at de tok andreplassen totalt.

Det er til å forstå at Ukraina ble overstrømmet av sympatistemmer i 2022. Opinionen i det meste av Europa er massivt imot den russiske invasjonen. Når jeg ser folks reaksjoner på det israelske bidragets popularitet i år, virker det imidlertid som om det er vanskeligere å fatte for mange. Motstanden mot Israel er jo stor i for eksempel Norge, tenker mange, hvordan kunne da Israel få nest flest telefonstemmer herfra?

Men selv om majoriteten i den norske befolkningen nok i større eller mindre grad er kritiske til Israels herjinger i Gaza, er det lett å forklare at resultatet ble som det ble. I sin tur viser det hvor vanskelig det er å lage avstemmingssystemer som kan hindre den type mobilisering som løftet Israel til topps blant telefonstemmene.

I utgangspunktet er det som nevnt fortsatt mange som ser på ESC. Flertallet gjør det fordi de liker showet og/eller musikken, eller – og det gjelder nok like mange – fordi de liker å ironisere over begge deler. Men av disse er det trolig bare en mindre andel som finner det bryet verdt å stemme, for ikke å snakke om å stemme inntil 40 ganger, som det visstnok var anledning til. Men blant dem som gjør dette, fordeler naturligvis stemmene seg relativt bredt. Blant disse musikk- og showinteresserte gikk det nok en del stemmer til Israel også. Fagjuryenes vurdering tyder på at bidraget ble vurdert til å befinne seg omtrent midt på treet.

Men som få har kunnet unnlate å få med seg, har det vært mye uro rundt Israels deltakelse. Mange vil ha dem ut av konkurransen. I de fleste vestlige land er imidlertid dette et spørsmål som polariserer befolkningen. Dette er helt ulikt Ukraina-invasjonen. Det er ikke noe folkekrav i Europa at Russland igjen skal få delta i ESC eller OL, men om Israel hadde blitt utestengt på samme måte, ville det forsiktig sagt vært svært kontroversielt.

En ikke ubetydelig andel av befolkningen later altså til å stå last, og ikke minst brast, med Israel. Dette virker mobiliserende. På sosiale medier erklærte mange Israel-tilhengere at de ville gi så mange stemmer som mulig til Israel, og de oppfordret andre til å gjøre det samme.

Gjennom slike nettverk kan denne typen mobilisering påvirke telefonstemmene dramatisk. I og med at de som ellers stemmer som nevnt fordeler seg nokså bredt, kan det bringe én deltaker helt til topps, helt uavhengig av kvaliteten på det musikalske bidraget (jeg har for ordens skyld hverken sett eller hørt noen av sangene i år). Fordi a) en relativt liten andel stemmer, b) få trolig leverer mange stemmer, og c) de stemmer på forskjellige bidrag fordi smaken er som baken, kan det å mobilisere noen tusen seere på vegne av ett bestemt land bringe dette landet til eller nær toppen.

Nesten umiddelbart ble triumfen da også erklært i sosiale medier. Norge elsker Israel, erklærte for eksempel Vebjørn Selbekk. Men som Selbekk ganske sikkert selv forstår, dette er like misforstått som påstanden om at det er uforståelig at Israel kunne få nest flest stemmer blant nordmenn.

Men hvorfor mobiliserer ikke Israel-kritikerne på samme måte, spør du kanskje. Hvis all denne Israel-kritikken har så bred oppslutning, burde de vel i så fall klare å forhindre at dette skjedde?

For noen handler det sikkert om at de boikotter et show hvor Israel er med. Men selv om de hadde mobilisert på samme måte, ville det umulig å gjøre motstemmene like effektive som Israel-stemmene. Det går an å stemme for noen, men ikke mot noen. I beste teoretiske fall kunne tusenvis av Israel-kritiske nordmenn bli enige om å stemme på én annen nasjon, men i så fall ville Israel likevel kunne oppnå minst 10 poeng.

Hvis derimot de som stemte måtte gi en separat poengsum til alle deltakerne, slik at man la sammen disse og deretter la det til grunn for å gi fra 12 til ett poeng for de ti med høyest poengsum, ville Israel ganske sikkert fått færre poeng fra de fleste land.

Som nevnt er det ikke noe nytt at politisk-kulturelle dimensjoner påvirker resultatet i ESC. Det har aldri handlet bare om musikk. Men etter hvert som politisk polarisering skjærer stadig dypere sår i det fellesskapet EBU er ment å representere, blir det stadig mer tydelig at det snart er tid for enda en runde med debatt om avstemmingssystemet.

Hvis Europa altså fortsatt skal holde på med dette.

–> Arve Hjelseth, Knut Peder Heen og Mads Langnes skriver fast i Panorama.