Jeg har etter hvert blitt en eldre mann. Noen påstår hardnakket at alder bare er et tall. Dette er på ingen måte min erfaring. Tvert imot, alder medfører med sannsynlighet 1 problemer.
Ting en før gjorde lett og uanstrengt blir stadig verre å gjennomføre. Så, i henhold til min erfaring er alder langt mer enn et tall. Wenche Myhre påstår jo at livet tar til ved 66. Ettersom jeg blir 66 i sommer, er vel dette å betrakte som en blank løgn.
Uansett, eldre menn har en tendens til å fundere over de tingene en fortsatt ikke har forstått. Riktignok har livet gitt både omfattende kunnskap og erfaring, men det er fortsatt irriterende ting som dukker opp og framstår fullstendig uforståelige. Jeg leser f.eks. i VG (Sagde ned prideflagg) at noen idioter har sagd ned ei flaggstang i Oslo og fjernet det tilhørende prideflagget. Til alt overmål innebar operasjonen bruk av vinkelsliper, noe som vel antyder at det er relativt voksne mennesker som står bak.
Dette forstår jeg rett og slett ikke. Hva ønsker en å oppnå med slikt? Tror en virkelig at det å sage ned flaggstenger fører til at færre prideflagg henges opp? Nei, dette er fullstendig uforståelig for meg. Jeg går nok i graven før slike handlinger framstår rasjonelle.
En annen ting jeg slett ikke forstår, er MFKs ansettelse av Per M. Høgmo. En landslagstrener som i landets viktigste kamp (se Henriksen: – Har aldri spilt spiss før) velger å starte uten spiss i en avgjørende play-off kamp til europamesterskapet i fotball i Frankrike året etter, framviser ikke særlig fotballkompetanse. Jeg trodd (antagelig i min naivitet) at spissenes primæroppgave var å score mål. Og mål trengte vi i denne avgjørende bortekampen mot Ungarn, ettersom hjemmekampen endte med tap. Dette er selvsagt ingen sensasjon, at Norge taper i avgjørende play-off kamper til store turneringer. Dette er vel snarere regelen enn unntaket.
Men å starte en kamp en må vinne uten spiss, framstår som helt uforståelig. Like uforståelig som nedsaging av prideflagg. Med slikt på CV-en forstår jeg slett ikke hvordan MFK kunne bytte ut Erling Moe med Høgmo.
En annen ting som irriterer med Høgmo er hans doktorgradsstudier. Ifølge Doktorgradskluss for Per-Mathias Høgmo ble Høgmo registrert som doktorgradsstudent i 2011 ved Universitetet i Tromsø. Hvorvidt han fortsatt er doktorgradsstudent vet ikke jeg, men han var det i alle fall når Khrono-artikkelen ble skrevet i 2020. Da hadde han altså vært doktorgradsstudent i ni år. Normal gjennomføringstid burde være fire-fem år for et slikt arbeid.
Det faktum som artikkelen problematiserer, at han har seilt under falskt flagg og sagt at han har fullført en grad han faktisk ikke har, får så være. Dette er som kjent ikke noe ukjent fenomen. Tidligere statsminister Erna Solbergs ektemann Sindre Finnes løy vel på seg en siviløkonomtittel om jeg ikke erindrer helt feil. Nei, det er holdningen til arbeid som jeg stusser ved. I mitt hode er en doktorgrad noe som påbegynnes og avsluttes med to mulige utfall — bestått eller avsluttet. Dette er selvsagt ikke et uvanlig fenomen i akademia, doktorgradsstudier som trekker ut. Men her er jeg prinsippfast. En ikke fullført doktorgrad skal fullføres i rimelig tid, også om utfallet er ingen grad.
Jeg er også lite begeistret for at de som faktisk velger å avslutte uten fullføring premieres i form av ansettelser. Et doktorgradsarbeid innebærer risiko, og det å premiere de som ikke avslutter gir dårlige insentiver, for å si det mildt. Dessverre ser vi slike utfall for ofte i akademia også ved vår egen lokale ille institusjon.
Uansett, til tross for framskreden alder, erfaring og visdom, er det mangt jeg fortsatt ikke forstår. Jeg må nok som samfunnsforsker innse at jeg ikke når målet om full forståelse. Dette er bittert, men noe skal en vel bruke neste liv på også.
Nå står vi foran en ny viktig fotballkamp. Norge – Italia i kveld. En ting er i alle fall sikkert. Haaland og Sørloth spiller spisser, ikke en defensiv midtbanespiller. Hvordan det går, ja det er en helt annen sak.
Heia Norge!