Høgskolen i Molde har tydelige ambisjoner om å øke omfanget av eksternfinansierte prosjekter. Det er et mål mange fagansatte støtter. Slike prosjekter gir faglig utvikling, styrker institusjonens omdømme og tilfører viktige inntekter.

Av BERIT IRENE HELGHEIM, førsteamnuensis i logistikk, HiMolde

Hvis ambisjonene skal bli mer enn fine formuleringer i strategidokumenter, må rammevilkårene for å søke om og gjennomføre prosjekter støtte opp under arbeidet som kreves. I dag opplever vi det motsatte.

Men hva går inntektene til?

Sentral styring av midlene

Tidligere kunne eksterne prosjektmidler brukes lokalt i avdelingene til blant annet programvare, utstyr, konferanser eller utvikling av nye søknader. Dette fungerte godt.

Slik praksisen er nå, går mesteparten av de førte arbeidstimene som genererer prosjektinntekter til å finansiere ordinær lønn. Dette skjer selv om lønn allerede ligger inne i det vanlige budsjettet.

Overskudd i prosjekter oppstår fordi faste ansatte legger ned betydelig ekstraarbeid uten å ta ut overtid. Likevel ser verken prosjektleder eller avdelingene at den økonomiske gevinsten i nevneverdig grad tilbakeføres til fagmiljøet.  Videre blir ingenting av overskuddet brukt til videre faglig utvikling og etablering av nye prosjekter. Dette gjelder også PES-midler (prosjektetableringsstøtte).

Det skapes et tydelig paradoks: Ansatte forventes å hente inn eksterne midler, men har liten eller ingen innflytelse over resultatet av egen innsats. Ordningen hviler i praksis på gratisarbeid, liten medvirkning og sentral kontroll over prosjektmidlene.

Goodwill er ikke en uendelig ressurs

Et viktig poeng er at prosjektsøknader per i dag bygger på frivillig ekstrainnsats. Det er fagansatte som utvikler idéene og skriver søknadene som utløser finansiering. Institusjonen er avhengig av fagansattes goodwill.

For å opprettholde goodwill kreves at belastningen må være bærekraftig. Dette kan skje gjennom reel medvirkning, rettferdighet og respekt for arbeidet som gjøres. I tillegg: hvis ekstraarbeid blir permanent normaltilstand, forsvinner goodwill og erstattes ofte av slitasje. Dette innebærer at goodwill må forvaltes med omtanke dersom den skal vare over tid ,og ikke tas for gitt slik det er i dag.

Ambisjoner uten kapasitet

Det legges opp til økte inntekter fra eksternfinansiering, selv om fagmiljøene allerede er fullt belastet med undervisning, forskning og øvrige oppgaver.

Når skal søknadene skrives? Hvem skal utføre merarbeidet?

Merarbeidet med prosjektarbeid undervurderes av den sentrale ledelsen.  I stedet skyves ansvaret nedover i organisasjonen til dekanene, som forventes å levere på mål uten tilsvarende personalressurser eller økonomisk handlingsrom. Dette innebærer i praksis en økonomisk modell for finansiering av søknader til eksterne prosjekter basert dugnadsarbeid.

Svake insentiver gir svakere resultater

Store søknader, særlig internasjonale, krever betydelig innsats. Når gevinsten er ubetalt merarbeid, sentral styring og liten påvirkning på bruk av midlene, svekkes naturlig nok motivasjonen.

For å oppnå en økning i eksternfinansierte prosjekter må man i større grad tilbake til den tidligere ordningen.

Dette handler ikke bare om økonomi, men om ledelse og prioritering. Dersom Høgskolen i Molde mener alvor med eksternfinansiering, må det legges opp til reelle insentiver og større økonomisk handlingsrom for avdelingene og prosjektledere.

Det finnes økonomisk spillerom innenfor dagens budsjettrammer og reguleringer dersom viljen og evnen er til stede. Slik situasjonen er i dag, fremstår begge deler som fraværende. Det kan også virke som om kunnskapen om hvordan prosjektsøknader utarbeides, og hvordan prosjekter gjennomføres, er mangelfull i deler av organisasjonen.

Spørsmålet blir derfor: Hvem gidder å søke om eksternfinansierte prosjekter?

For undertegnede er svaret klart: Fremtidige søknader er lagt på is inntil det kommer en bedre ordning. Dette er en direkte konsekvens av dagens praksis.