Noen økonomer er tunge. Andre utilgjengelige. De fleste definitivt kjedelige. Franskmannen Frédéric Bastiat var ingen av delene. Han var derimot morsom. Derfor står han ikke på pensumlistene.

Bastiat levde på begynnelsen av 1800-tallet, men siden menneskelig tenkning ikke har utviklet seg i samme tempo som teknologien, er han like aktuell i dag. Hans samlede verker finnes på nett.

Han er mest kjent for artikkelen «Hva man ser – og hva man ikke ser». Her påpeker Bastiat at alternativkostnaden ofte overses når et tiltak skal vurderes.

Parabelen om det knuste vinduet er det mest kjente eksempelet. Her har en rampegutt knust vinduet til bakeren. En folkemengde samles, og alle er forbannet på gutten for hærverket. Så dukker det opp en sjarlatan som påpeker hvor dårlig det ville gått med glassmesteren hvis det ikke fantes rampegutter som knuste vindu. Langsomt, men sikkert, overbevises folkemengden av dette argumentet, og rampegutten blir til slutt hyllet for å skape arbeid for glassmesteren. Avslutningsvis spør Bastiat: hva ville bakeren brukt pengene på hvis vinduet ikke hadde blitt knust?

Svaret er selvfølgelig at pengene ville blitt brukt på sko, klær, eller noe annet. Glassmesteren har bare tatt jobben til skomakeren eller skredderen, og samfunnet har mistet et vindu. Hærverk gjør faktisk samfunnet fattigere. Hvem skulle trodd det?

Bastiat stoppet ikke med knuste vindu. I et annet eksempel foreslår han at det bygges en «negativ jernbane». Bakgrunnen var at en ny jernbane mellom Madrid og Paris økte handelen mellom byene. Resultatet var, ikke uventet, at det ble større konkurranse mellom produsentene i de to byene, og lavere priser for kundene.

Etter hvert ble det et brudd på jernbanelinjen ved Bordeaux. Dermed ble det behov for overnatting i Bordeaux samt at konkurransen mellom produsenter i Paris og Madrid ble svekket. En koalisjon av hotelleiere i Bordeaux og produsenter i Paris og Madrid argumenterte derfor for at jernbanelinjen ikke burde repareres. Bastiat dro dette ut til det absurde, og foreslo at man kunne lage et brudd på jernbanelinjen for hver meter eller like gjerne lage en «negativ jernbane».

Ideen er enkel: Hvis vanlige jernbaner gjør transport raskere og billigere, skader de alle som lever av treghet og ineffektivitet. Løsningen er derfor ikke flere tog, men tog som med vilje bruker lengre tid, tar høyere billettpriser og sliter ekstra på materiell. Da skapes det arbeidsplasser, aktivitet og økonomisk stimulans – akkurat som ved mange andre kostbare prosjekt. At folk kommer senere fram og betaler mer, er bare detaljer.

Bastiats høydepunkt må likevel være lysfabrikantenes klage. Klagen er skrevet som en formell klage til konkurransemyndighetene. Lysfabrikantene klager på urettferdig konkurranse fra en utenlandsk rival. Rivalen har betydelig lavere kostnader, og når rivalen dukker opp er det ingen som kjøper noe fra de lokale lysfabrikantene. Rivalen er selveste solen, og lysfabrikantene krever at det innføres en lov som holder solen ute fra alle hjem.

Historiene til Bastiat kjennetegnes alltid av to elementer. Absurditet kombinert med et argument som er påfallende likt argumenter man kan høre fra ulike interessegrupper den dag i dag.

Her kan vi begynne med oss selv. Det såkalte gratisprinsippet for høyere utdanning. Dette prinsippet dreier seg ikke om at vi ansatte skal undervise gratis. Neida, vi skal ha godt betalt. Det dreier seg om at studentene skal tvinges til å betale via skatteseddelen når de i fremtiden begynner å motta inntekt. Det kan kanskje kalles et prinsipp, men gratis er det ikke. Et universitetseksempel på Bastiats poeng: kostnaden ses ikke, men forsvinner ikke.

Nå har vi også fått konkurranse av en intelligens som jobber nærmest gratis 24 timer i døgnet. Den bør selvfølgelig forbys på samme måte som solen. Eller kanskje erstattes av en «negativ intelligens».

Vi er ikke de eneste som holder på dette viset. Tollmurer er ikke noe annet enn «negative jernbaner». Og hvor mange er det ikke som ville jublet hvis strømkablene til kontinentet hadde blitt kuttet?

Bastiat er dessverre like relevant og morsom i dag som han var for to hundre år siden. Hvorfor er det slik? Hvis verden virkelig gikk fremover, burde vi ikke sluttet med tullpratet for lenge siden?

Bastiat skrev for å minne oss om at dårlige argumenter ofte høres aller best ut når de er kledd i gode intensjoner. Så lenge det er enklere å forsvare det som gagner oss selv enn å tenke ferdig, vil knuste vindu, negative jernbaner og klager på solen fortsette å dukke opp – bare i nye ord. Det er kanskje dette som kalles ekte bærekraft.

Bastiat ville neppe blitt overrasket. Han ler fortsatt.

–> Arve Hjelseth, Knut Peder Heen og Hans Petter Iversen skriver fast i Panorama.