Da World Aquatics (WA) i april besluttet at russiske svømmere og vannpolospillere igjen kan konkurrere under eget flagg, markerte det i praksis slutten på utelukkelsen som startet i 2022.
Av MARKO BEGOVIĆ, førsteamanuensis
Flere internasjonale forbund fulgte styret i Den internasjonale olympiske komité (IOC) sin anbefaling i 2022 om å ekskludere Russland og Hviterussland med begrunnelse i at militær aggresjon ikke kan forbli uten konsekvenser.
Men hva har egentlig endret seg siden da? Et umiddelbart svar er: ingenting.
Prinsippet om politisk nøytralitet er en hjørnestein i olympismen, og er ment for å beskytte idretten mot politisk eller annen ekstern innblanding. I lys av nyere studier og hendelser, fra den kalde krigen til de siste krigene i Midtøsten og Europa, fremstår nøytralitet i idretten og internasjonale normer og standarder ofte som forsømt eller misbrukt.
Et maktskifte som utfordrer vestlig tankegang
En av de største utfordringene idretten nå står ovenfor er om dens institusjoner og strukturer fortsatt er hensiktsmessig, særlig sett fra et vestlig dominert perspektiv.
Globalisering, digitalisering og klimaendringer har åpnet døren for at nasjoner i det globale sør trer frem som mektige aktører i internasjonal idrett. Qatar, Saudi-Arabia og Kina har fått økt innflytelse og spiller mer aktive roller. Store avgjørelser i idrettsverdenen må derfor tolkes i lys av et maktskifte mot øst og sør.
Denne overgangen fører ofte til at spørsmål i mindre grad løses gjennom felles, regelbaserte institusjoner og mer gjennom forhandlinger mellom flere sterke, uavhengige aktører. Resultatet kan bli mindre forutsigbarhet, at enkelte land gjør egne avtaler seg imellom eller organiserer seg, noe som øker rivaliseringen mellom maktgrupper.
Svekkelsen av nøytralitet
Begrepet politisk nøytralitet utfordres internt gjennom handlinger fra ulike aktører innen idretten, og eksternt gjennom økt statlig engasjement. Resultatet er mindre forutsigbare institusjonelle ordninger som er preget av inkonsistens og selektiv bruk av «nøytralitet».
Før WAs beslutning hadde internasjonale forbund i fekting, bryting, padling og taekwondo tillatt russiske utøvere å konkurrere som nøytrale. Da Det internasjonale judoforbundet senere tillot russiske judo-utøvere å konkurrere under sitt nasjonale flagg, falt flere symbolske barrierer. Samtidig fant Idrettens voldgiftsdomstol at generelle forbud mot russiske utøvere i vintersport brøt med Det internasjonale skiforbundets (FIS) sine egne interne antidiskrimineringsregler.
Denne utviklingen bekrefter at nøytralitet i praksis er et abstrakt og fleksibelt begrep som det er lett å bruke som et politisk verktøy, fremfor et prinsipp som konsekvent anvendes for å ivareta integritet og holde idretten over politikken. Når normer tolkes ulikt av forskjellige aktører, risikerer idretten å bli en slagmark for hvordan et lands geografiske plassering, ressurser og naboforhold påvirker dets makt, sikkerhet og utenrikspolitiske handlinger, snarere enn en nøytral arena for internasjonal konkurranse og dialog.
Idretten må fornye sine institusjoner for å gjenopprette tillit. Det krever klare, konsistente regler, uavhengige kontrollmekanismer og større åpenhet i beslutningsprosesser. Bare slik kan politisk nøytralitet bli et reelt vern for idrettens uavhengighet.
Dette forutsetter at begrepet politisk nøytralitet redefineres, og at man retter politisk press mot å begrense statlig innflytelse og sikre at enhver fremtidig beslutning følger upartiske, uavhengige, transparente og ansvarlige prosedyrer. Først da kan begrepet oppnå sin kjernefunksjon: å beskytte selvstendighet og de grunnleggende olympiske verdiene.
—> Sport Management Blogg er en bloggserie som er ført i pennen av fagmiljøet i sportsledelse ved Høgskolen i Molde.