En kollega av meg var innom kontoret mitt nylig i en forelesningspause, og utbrøt gledesstrålende at «I dag var det én student på forelesning!».

Av KJETIL K. HAUGEN, professor

Forrige uke var det nemlig ingen, og min kollega avlyste naturlig nok forelesningen.

«Man kan da ikke forelese for tom sal», uttalte kollegaen med overbevisning.

Min kollega fortalte imidlertid at den manglende forelesningen hadde skapt problemer ettersom videoen fra denne forelesningen (naturlig nok) manglet.

Dette likte ikke studentene, og vi diskuterte om kanskje årsaken til at den ene studenten møtte opp var for å sikre videopptak for seg og resten av kullet.

Denne bekrivelsen er dessverre regelen snarere enn unntak. Hva har skjedd? Vil ikke studenter lære noe lengre? Har de blitt dummere eller smartere? Adferden er i alle fall radikalt forandret.

Jeg er professor med mer enn 40 års samlet undervisningserfaring. I denne drøye 40-års-perioden har litt av hvert skjedd. I dag velger for eksempel studentene å jobbe framfor å studere.

Hva er årsaken til dette?

Svaret er i stor grad banalt: Kvalitetsreformen. Dette beistet av en skolereform ble vedtatt av et nærmest samlet storting (Ap, Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og Fremskrittspartiet) i 2001, og introduserte nemlig det såkalte studiepoengs-finansieringssystemet. Hvilket langt og herlig ord. Jeg smatter på tungen når jeg prøver å uttale det.

Selv om systemet som sådan er et ektefødt barn av høyresidetenking var det faktisk Stoltenbergs første regjering som la frem forslaget til kvalitetsreform. Ettersom de fleste imidlertid var med på å vedta forslaget, hviler det en ganske brei skylddeling her.

Poenget med studiepoengs-finansieringssystemet er at universiteter og høgskoler skal få betalt for sin produksjon. Man forsøkte altså å lage et slags marked. Høy produksjon gir høye inntekter.

Dessverre fordrer denne typen markedslogikk at en enten kan stole på produksjonsarbeiderne, eller enkelt måle produksjonskvaliteten, noe som selvsagt ikke er tilfredsstilt i høyere utdanning. For det studentene har lært er som kjent ikke alltid like enkelt å måle.

Det er selvsagt lett å telle opp antall beståtte eksamener, men dessverre er det slett ikke alltid noen sammenheng mellom eksamens- og læringsresultater. Samtidig vet jo vi, som kjenner systemet, at ettersom det i stor grad er institusjonene som har eksamensansvar både for utforming og sensur, kan den enkelte institusjon styre utfallet av enhver eksamen.

Og ettersom beståtte eksamener gir klingende mynt i kassen, er det kanskje ikke veldig overraskende at andelen strykkarakterer er synkende.

Så skjedde to viktige ting. Korona og KI. Koronaen introduserte hjemmeeksamen og KI gjorde gjennomføring av slike eksamener latterlig enkelt. Studentene lærte under koronaen at de fleste eksamener kunne gjennomføres til toppkarakter uten særlig læringsinnsats.

Hvorfor skal man da gå på forelesning? Det er selvsagt helt unødvendig.

Det faktum at studentene lærte dette taler jo til deres fordel. De er i alle fall ikke så dumme som vi foreleserne vil ha det til. De kan riktignok ikke svare hva kvadratroten av 49 er — kanskje ikke så overraskende, ettersom få kan multiplikasjonstabellen.

Så da sitter vi der og foreleser for mer enn halvtomme auditorier. Dette er vel noe ingen er særlig begeistret for, i alle fall ikke de høyere utdanningsinstitusjonene. Spørsmålet om hvordan denne utviklingen kan reverseres har derfor blitt meget aktualisert i Kunnskapsdepartementets lange korridorer.

Hvordan få studentene tilbake på campus? er dagens mantra.

Vi kan hverken reversere KI eller koronaens lærdom. De enkle løsningene er iøynefallende. Kutt ut hjemmeeksamen og returner til penn, papir og tradisjonell skoleeksamen.

For den enkelte institusjon er dette imidlertid en skummel strategi. Hva om det finnes institusjoner som avviker fra den strategien? Hva om, gud forby, enkeltinstitusjoner i stedet velger motsatt strategi, flere hjemmeeksamener?

Vi kan jo faktisk bli utkonkurrert av «useriøse» aktører som gir studentene det de vil ha — en enkel vei til akademiske grader. Finansieringssystemet er dessverre fortsatt slik at mange studenter = mye penger.

Vi har tenkt lenge og vel på disse problemstillingene og må nok avsløre at dersom en ønsker å løse disse problemene må ondet tas ved roten. Ondet her er selvsagt studiepoengs-finansieringssystemet. Så lenge pengene tjenes ved avlagte eksamener, er det ingen vei utenom.

Vi må bort fra dette kvasimarkedet, for det virker slett ikke etter hensikten. Vi risikerer å få flere generasjoner helt uten kunnskap. Det er kanskje ikke så farlig, vi er jo så rike?

Vi liker likevel ikke utviklingen og foreslår radikalt å vende tilbake til et finansieringssystem frikoblet fra produksjon. Høres det kjent ut? Joda, før 2001 var det slik det var.

Vi forhandlet med myndighetene om budsjettene, og dersom vi ville innføre endringer, måtte de faktisk godkjennes av departementet.

Det lekre med dette systemet er at vi ikke har insentiver til ikke å utfordre studentene, ettersom vår målfunksjon faktisk er å prøve å dytte mest mulig læring inn i studentene i stedet for å gi dem eksamener de fleste består.

Problemet er løst. Studentene må faktisk møte på forelesning, alt annet er sikker stryk.

Om vi ikke tar tak i dette, vil det store skuespillet bare fortsette. Vi later som vi lærer studentene noe og studentene later som de lærer noe.

Ingen er tjent med at dette skuespillet fortsetter.