Dette var Magne Raundalen hovedbudskap til deltagerne på kompetansehevingskurset om vold i nære relasjoner: Se barna nå, mens de er små!

Raundalen, som er en nestor i norsk barnepsykologi, holdt tirsdag de rundt 300 deltagerne på kurset Kompetanseheving om vold i nære relasjoner sin hule hånd da han presenterte ny forskning som viser at en ødelagt barndom kan ha livsvarige konsekvenser for den som rammes.

– Verken medisinering eller terapi virker like bra på mennesker som har blitt utsatt for vold, overgrep eller omsorgssvikt i barndommen. Det er derfor vi må se barna nå, mens de er små! Barnemishandling fører til at hjernestruktur og – nettverk endres. Grusomheter mot barn har altså livsløpsvirkninger, fordi hjernen lagrer og formidler grusomme opplevelser. Barndommen varer hele livet, fordi hjernen varer hele livet, sa Raundalen.

Raundalen fikk flere spørsmål fra salen, blant annet ett om hvordan man skal forholde seg til at barn som er plassert i fosterhjem får nye vonde opplevelser i møte med sine biologiske foreldre. Raundalen svarte at de som jobber innenfor feltet i slike tilfeller må våge å utfordre Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 8, som beskytter privat- og familielivet mot offentlige inngrep.

Raundalen siterte et barn han hadde møtt, som var i en slik situasjon som spørsmålet gjaldt. Dette barnet sa: «Tillit bygges opp millimeter for millimeter, men den rives ned meter for meter.»

Barnepsykologen grep videre fatt i funn og konklusjoner i Barnevoldutvalgets rapport Svikt og svik – gjennomgang av saker hvor barn har vært utsatt for vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt (NOU 2017:12) som kom i sommer.

– Barnevernet klarer ikke å snakke med barn, familievernkontoret klarer ikke å snakke med barn, og offentlige ansatte holder ikke melde- og avvergeplikten,sa Raundalen, og siterte videre utredningen på at manglende kunnskap og kompetanse i berørte etater og virksomheter er en sentral årsak til at mange barn lider uten å få hjelp.

Raundalen avrundet dette med å si at han mener at vi har et todelt barnevern:

– Det er det offentlige, og så er det du og jeg.

Raundalen viste deretter den sterke dokumentaren Jag sa att jag hade en mardröm,  som viser intervjuer med barn i svenske krisesentre. (Se traileren for dokumentaren under.)

I et intervju etter foredraget konstaterer 76-årige Raundalen at det tross alt har gått fremover med verden, siden f.eks. Liverpool Society for the Prevention of Cruelty to Children ble etablert i 1883.

– For verden har ikke noe bedre sted å gå, sier Raundalen.

– Det stemmer altså ikke at det aldri er for sent å få en lykkelig barndom?

– Det er tittelen på boka til den finske terapeuten Ben Furman, det. Jeg mener han fant uttrykket på drakta til en motorsykkelfører av noe slag, og det handler om at vi aldri skal gi opp. Realiteten er at det kan være et 10-årsprosjekt å hjelpe noen som har hatt en grusom barndom, som f.eks. 16-17-18-åringen som ikke klarer å være alene med hjernen sin uten rus. Når de er små, og tidlig i tenårene, er det lettere å hjelpe. Problemet er at hjernen er blitt formet i uforanderlige baner, og terapi – vanlig hjelp – virker ikke, heller ikke på posttraumatisk stressyndrom, og det er et viktig budskap å få frem. De dette gjelder har ikke verktøyet til å leve et stille og desperat liv, for de er hele tiden i kampmodus. De er ikke i stand til å ta i mot terapi, sier Raundalen.

– Hvorfor vegrer så mange seg, både offentlig ansatte og privatpersoner, mot å varsle barnevernet når de tror barn er utsatt for overgrep eller omsorgssvikt?

– Det er fordi de ved å gjøre dette påfører seg selv ubehag, fordi det er komplisert og fordi varslingen kan ha dårlig virkning. Det fører ikke til noe, er noe mange har erfart. De hørte aldri noe mer. Anniken Huitfeldt grep fatt i dette da hun var barne- og likestillingsminister i Stoltenbergs andre regjering, slik at barnevernet må melde tilbake til skoler og barnehager. Det er viktig, sier Raundalen.

– Barnevoldsutvalget sier at det skorter på kunnskap og kompetanse. Er ikke utdanningene til fagpersonene på dette feltet gode nok? 

– Før brukte jeg å spørre barnehageansatte og lærere med lang erfaring, om hvordan de hadde opplevd at det gikk med barn som de trodde det gikk dårlig med. Jeg sluttet etterhvert med det, for det ble så mye gråt. Men jeg husker særlig en gang på Ibsenhuset i Skien, at noen av de jeg snakket med i en pause sa at de hadde visst at det ikke gikk bra med Reidar. De hadde kunnskapen. «Jeg visste at det ville gå nedenom og hjem med ham,» sa den ene. «Hjem, og nedenom,» sa den andre. Og Reidar døde av overdose som 22-åring, forteller Raundalen.

Han mener at det er viktig å lytte til sitt indre kompass om man mistenker at barn utsettes for omsorgssvikt, vold eller overgrep.

– Det som er viktig er at de som jobber med utsatte barn får en marsjordre, så kan de erverve kunnskap og kompetanse på veien. Problemet er når f.eks. skole og helsesøster overtar kompasset til f.eks. kommunen, og så parkerer og avlyser sitt eget indre kompass, sier Raundalen.

– Stor satsing

Høgskolelektor Helene Hoemsnes ved HiMolde er med på å organisere det kompetansehevende kurset, og opplyser at det er Ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging, region Midt (RVTS Midt) som har det faglige ansvaret.

– Studentene som tar master i psykososialt arbeid med barn og unge deltar her. Ellers er det barnehagelærere, helsesøstre, politi, lærere, barnevern og andre grupper som deltar på kurset. Det er en stor satsing, sier Hoemsnes.

Deltagerne kommer fra kommunene Aukra, Eide, Fræna, Gjemnes, Midsund, Molde, Nesset, Rauma, Sunndal og Vestnes, som sammen har utarbeidet en kommunal handlingsplan mot vold i nære relasjoner.

Kurset går over sju hele dager og tre semestre. Siste kursdag er 8. november 2018.