Welhaven er mer sirkusdirektør enn sportsjournalist når han uten journalistiske argumenter og dokumentasjon kommenterer en fotballklubbs sjarm. Det er synd for oss som ønsker en troverdig sportsjournalistikk. 

Jeg gikk med tanker om å skrive et blogginnlegg om idrett og underholdning, men hadde slått det fra meg da VGs sportskommentator Leif Welhaven kom meg til unnsetning med sin kommentar «Moldes imageproblem: Har suksess – mangler sjarm». Som Molde-basert idrettsforsker måtte naturligvis denne tittelen, illustrert med jublende Molde-spillere bak en frustrert RBK-er, fange min interesse.

Welhaven avslutter sin artikkel med følgende salve: «Norsk fotball lever i underholdningsbransjen – i 2019. Det kan det være lurt å ta innover seg.»

Vel, å kalle det salve er kanskje å gå langt. Vi som følger idretten hører denne type argumentasjon jevnlig, fra journalister, kommentatorer i TV-sendinger, fra trenere, ledere og utøverne selv. Det har blitt en sannhet som ingen tør imøtegå. Derfor diskuteres nok VGs kommentar med alvorlig mine i Molde Fotballklubbs lokaler.

Det som imidlertid gjorde og gjør meg betenkt er at VGs sportskommentator så til de grader gjør seg til sirkusdirektør. Jeg hadde forventet meg at en sportsjournalist hadde journalistiske argumenter eller dokumentasjon i en kommentar, men jeg ser ingen slike. Welhaven har fortjenestefullt brukt sin spalte til å hamre løs på lukkede idrettsorganisasjoner, som NIF og Fotballforbundet, med gode begrunnelser for at slike folkelige og statsstøttede organisasjoner må gi offentligheten innsyn. Overfor Molde Fotballklubb er han imidlertid uten journalistisk ammunisjon. Han nevner tre-fire saker han mener klubben kunne håndtert noe bedre, selv om de er kinkige, men ingen eksempler på at klubben verken har brutt egne verdier eller holdt tilbake informasjon som offentligheten har krav på.

I stedet drar han underholdningsargumentet. Så utvetydig. Hvis klubben hadde vært mer medievennlig i de sakene han nevner, så hadde den også vært mer sjarmerende og vunnet flere hjerter. Altså, hvis VG hadde fått de intervjuene de ønsker seg for å bidra til underholdningen, så skulle nok Molde tjene på det. Og hvis ikke, er det arroganse, og det betaler seg ikke i denne bransjen.

Klubben svarte med å spille underholdende fotball samme kveld, vel og merke for de nøytrale og Moldes tilhengere. Underholdningsverdien var nok betydelig lavere i Stavanger. I Welhavens verden er det likevel ikke dette underholdningsbransjen handler om. Å spille underholdende fotball er ikke nok til å vinne hjertene. Nei, underholdningsmediet VG krever mer. Kampen er bare en bit av underholdningsproduktet. Spillerne og treneren er også produkter. Klubben er et produkt. Som kan selges, nær sagt daglig. Men det krever tilgang. Full åpenhet overfor mediene, selv når det ikke er journalistiske grunner til det. Skjønt, VG (og andre) har de siste seks månedene vist at de kan lage daglige Solskjær-oppslag omtrent uten tilgang, og uten nyhetsinnhold. For å underholde oss.

Jeg deler Welhavens observasjon om at Molde Fotballklubb kanskje er mer tilkneppet enn en del andre klubber. Dette tror jeg kommer av at klubben er mer, og ikke mindre, profesjonell. Jeg mistenker at Molde Fotballklubb har et bevisst forhold til hvordan den skal opptre i mediene, og at dette er koordinert med eierne av aksjeselskapet. Kanskje er dette en grunn til at klubben, fra den nest minste byen i Eliteserien, er en av de store i norsk fotball? Iallfall på banen. Her er et journalistisk prosjekt VG kan ta tak i.

Jeg tviler på at den industrien Welhaven påberoper seg fremmer det Welhaven spør etter. Min påstand er at jo mer idretten blir påvirket av underholdningsindustrien, jo mindre hørt vil Welhaven bli. Underholdningsindustrien står vel ikke fremst i kampen for åpenhet? Han kan jo selv begynne med å fortelle oss hvorfor og hvordan VG rir to hester, hvordan de skiller nyhetsjournalistikk fra underholdning på idrettsfeltet, hva de tjener på klikkjournalistikken osv.

Heller enn å bli provosert av Welhaven, ble jeg betenkt og ørlite skuffet. Fordi jeg mener vi trenger mer og bedre sportsjournalistikk. Norske sportsjournalister har ikke mer troverdighet enn at de burde ta godt vare på den. Her går imidlertid Welhaven, som tross alt har bidratt i positiv retning, på snørra. På lyse dagen. Det må noteres som et tilbakeslag.

*************************************

Professor Hallgeir Gammelsæter:

I fell in love with sport in the late 1960s, before sport was broadly broadcast. 50 years later, the hunger for watching sport has turned into a need for rationing it. Today, the access to publicized sport is limitless, but sport is also highly politicized and globalized. Sometimes that which is not showed is more intriguing than that which is recorded by the cameras.