I organisasjonsfag lærer vi studentene at organisasjoner kan forstås som instrumenter.
Av LISE LILLBRYGFJELD HALSE og HALLGEIR GAMMELSÆTER (medforfatter)
Organisasjoner kan brukes til å oppnå konkrete mål, som å produsere varer eller for å gi våre barn ferdigheter i lesing, språk, matematikk, historie osv. Men studentene blir også fortalt at organisasjoner kan forstås som institusjoner. Det betyr at de er viktige for oss også gjennom den meningen de skaper utover selve produksjonen av noe spesifikt. Det å ha et lokalsykehus, for eksempel, kan gi befolkningen trygghet, selv til oss som ikke er pasienter. Det er dette som forklarer bunadsgerilja og fakkeltog. Og selv om barna kanskje kan lære mer ved å bli busset til byskolen og vareutvalget er større 45 minutter unna, kan barneskolen og butikken oppleves som selve navlen i et lite lokalsamfunn. Organisasjoner har en kvalitet utover den rent instrumentelle, og de kan derfor være verdt å kjempe for.
Å forstå organisasjoner også som institusjoner er viktig for å forstå beslutninger organisasjoner tar. Slik kan vi forstå at organisasjoner er opptatt av støtte og oppslutning blant de som er viktige for deres framtid. Organisasjoner vil strekke seg langt for å framstille seg fordelaktig for kunder, eiere og myndigheter, og beslutningene de tar må forstås i dette lyset. I enkelte tilfeller har beslutningene knapt til hensikt å påvirke organisasjonens instrumentelle funksjoner, altså det som produseres, direkte.
Utdanningsinstitusjoner er også avhengig av støtte og oppslutning utenfra. De må svare på forventninger og formelle krav i lover og forskrifter, levere «excellent» forskning, helst stige på internasjonale rankinger og vise engasjement for innovasjon og bærekraft. For å bli akseptert og belønnet.
Alle studenter ved HiMolde skal gis logistikkompetanse
Som andre institusjoner innen høyere utdanning har Høgskolen i Molde nylig inngått en såkalt utviklingsavtale med Kunnskapsdepartementet. Det ene av tre utviklingsområder i avtalen sier at «alle studenter ved HiMolde skal gis logistikkompetanse». Begrunnelsen er at HiMolde er «vitenskapelig høyskole i logistikk. Det bør bety noe for alle studenter at man får et vitnemål fra en vitenskapelig høyskole i logistikk, også de som studerer andre fag. Logistikkompetanse er etterspurt og nyttig i kombinasjon med andre fag, slik som økonomifagene og helsefagene.» (Sitatene er tatt fra utviklingsavtalen).
Da HiMolde for et tiår siden søkte og tilfredsstilte kravene til vitenskapelig høgskole, bestemte departementet av høgskolen skulle være «vitenskapelig høgskole i logistikk», til tross for at de fleste studentene ved høgskolen, da som nå, studerer ved andre studieprogrammer. Nå, et tiår etterpå, har høgskolens ledelse bestemt at også studieprogrammene innenfor sykepleie, vernepleie, helse- og sosialfag, jus og administrasjon, sport management, samfunnsendring, organisasjon og ledelse, osv. skal gi studentene kompetanse i logistikk.
En instrumentell forståelse
Hvis HiMolde skal forstås som instrument må det bety at denne beslutningen skal realiseres, og at alle studentene som uteksamineres har fått kompetanse i logistikk. Det sier seg selv at det da må defineres og konkretiseres hva «kompetanse i logistikk» er, og at de som skal gi denne kompetansen må være kvalifisert til det. Faglig burde det la seg løse siden HiMolde har en egen avdeling for logistikk og gir doktorgrad i faget.
Det vil likevel arte seg noe merkelig om logistikkavdelingen, uten nye ressurser av et ganske betydelig omfang, plutselig skal ha ansvaret for logistikkundervisning i alle høgskolens programmer. Lettere blir det ikke når vi leser i utviklingsavtalen at kompetanse skal gis studentene «i form av kunnskap i logistikk tilpasset deres fagområde. Det kan være logistikk, supply chain, lean, flyt, planlegging, pakkeforløp osv., alt etter hva som er naturlig i det enkelte fagfelt/studie».
Det er kanskje mye å forlange at de ansatte ved avdeling for logistikk skal kunne bestemme hva slags logistikk som er «tilpasset» juss og administrasjon, sport management, vernepleie eller samfunnsendring, organisasjon og ledelse. Muligens er det også kontroversielt om ansatte i en avdeling skal overprøve den akademiske friheten i en annen. Alternativet er at avdelingenes egne ansatte bestemmer hva som er «logistikk tilpasset deres fagområde».
Problemet er at de færreste av disse fagansatte har noen bakgrunn i logistikkfaget. Hvordan skal man da sikre at de gir studentene logistikkompetanse?
I høst startet høgskolens ledelse implementeringen av avtalepunktet gjennom en bestilling til avdelingene. Studielederne i de ulike programmene fikk jobben med å tolke og operasjonalisere «logistikkompetanse», også i studieprogram som har NOKUT-akkreditering uten logistikkinnhold. De ble bedt om å fylle ut et skjema hvor studiets «spesielle logistikkmessige utfordringer» skulle beskrives, og videre spesifisere konkrete aktiviteter og hvem som er ansvarlige for å nå «målet» innen studiestart 2020. I bestillingen var det ingen krav til at fagansatte som forutsettes å gi studentene denne kompetansen selv har kompetanse innenfor fagfeltet. Entusiasmen var ikke stor hos studielederne, iallfall ikke i vår avdeling. I de fleste tilfellene ble derfor «løftene» til ledelsen relativt løst formulert.
En institusjonell forståelse
Siden HiMolde lenge har fungert godt uten logistikk i alle studier, er det grunn til å spørre hvorfor vår ledelse fikk for seg at den måtte gå til det dramatiske skritt å gripe inn i den akademiske friheten og stille krav om et spesifikt faginnhold i studieprogrammene. Begrunnelsen vi har fått er at det skyldes usikkerhet om akkreditering som vitenskapelig høgskole i logistikk. Mer logistikk altså, men kanskje ikke mer vitenskapelighet?
I 2016 ble akkreditering som vitenskapelig høgskole innskjerpet. Institusjonen skal ifølge forskriften ha «en tydelig faglig profil» (§ 3-7, 1), og «En vesentlig del av institusjonens studietilbud, forskning eller kunstnerisk utviklingsarbeid og faglig utviklingsarbeid skal være innenfor doktorgradsstudiets faglige område» (§ 3-7,4). HiMolde har naturligvis måttet tolke dette kravet. Vi kunne valgt å ikke gjøre noe, og håpe at lite skjer. Det er tross alt uklart hvor stor «en vesentlig del» er. Alternativt kunne vi gjøre noe for å oppfylle forskriftens krav til vitenskapelig høgskole. Ved å foreslå det ovennevnte punktet i utviklingsavtalen til KD kan høgskolens ledelse, kanskje på KD anmodning, eller dets bifall, påstå at å utvide institusjonens studietilbud i logistikk sikrer akkrediteringen og statusen som vitenskapelig høgskole i logistikk.
En slik institusjonell forståelse kan forklare hvorfor det er lagt så lite vekt på å kvalitetssikre den aktuelle kompetansen i alle program. Dette kan også forklare hvorfor den instrumentelle begrunnelsen for «logistikk til alle» er så lite overbevisende: «Det bør bety noe for alle studenter at man får et vitnemål fra en vitenskapelig høyskole i logistikk, også de som studerer andre fag. Logistikkompetanse er etterspurt og nyttig i kombinasjon med andre fag, slik som økonomifagene og helsefagene.» Dette kan vel knapt kalles en faglig, eller vitenskapelig, begrunnelse. Om de hadde plass ville nok mange fagmiljø gjerne hatt mer av mye annet inn i studieprogrammene, heller enn en kompetanse som ikke en gang er definert.
Med en manglende faglig begrunnelse og implementering, kan det synes som det ikke er så nøye om studentene faktisk får kompetanse i logistikk. HiMoldes vedtak må dermed primært ha en annen funksjon. Ifølge organisasjonsteorien kan dette være å oppnå legitimitet hos viktige støttespillere. Når dette er den primære funksjonen skjer også det som i organisasjonsfaget kaller dekobling. Dette betyr at organisasjonens kjerneproduksjon skjermes fra vedtaket. Vedtaket iverksettes på en overflatisk måte, og får liten betydning for, i dette tilfellet, undervisningen og den kompetansen studentene faktisk får. Hvis omgivelsene godtar det, kan HiMolde øyensynlig leve godt med en svært pragmatisk tolkning av hva logistikk er, og om studentene faktisk får noe som kan kalles logistikkompetanse.
De amerikanske professorene Meyer og Rowan, som først påpekte hvordan organisasjoner later som de opptrer instrumentelt og rasjonelt mens det de er ute etter er legitimitet, pekte også på at denne aktiviteten kan være irrasjonell. Den er rasjonell om den sikrer organisasjonen støtte, men samtidig irrasjonell om den krever ressurser som bedre kan brukes til å utføre primærproduksjonen. Vi kan vel trygt fastslå at det er slik også i vårt tilfelle. Når tiden til primæroppgavene fra før ikke strekker til, oppleves slike initiativ som forstyrrende og uten mening. De stjeler tid, og gir verken mer eller bedre undervisning og forskning.
Akademisk frihet og faglig kvalitet
Vårt formål er ikke trekke i tvil at logistikk kan være en nyttig kompetanse. Saken handler ikke om logistikk, men om de problematiske sidene ved selve beslutningen og implementeringen av den, som har gått tilnærmet upåaktet hen.
Vi kan ikke se at spørsmålet om institusjonsakkreditering har vært diskutert i fagmiljøene og at det konkrete utviklingsmålet er særlig forankret utenfor ledelsen. I tilgjengelige møtereferater finnes ikke spor av slike diskusjoner. Det var først i styremøte den 8. mars 2018 forslaget om at alle studenter ved HiMolde skulle gis logistikkompetanse kom opp. Det ble vedtatt og innsendt til departementet. Da det skulle iverksettes sist høst kom det som en overraskelse på flere av oss som, skulle man tro, skal iverksette det. Det styrker oss i troen på at utviklingsavtalens punkt 3 ikke er særlig gjennomtenkt utover å være logistikk for galleriet.
Selv om beslutningen om at alle studenter skal ha logistikkompetanse primært er institusjonell, er den likevel en klar utfordring av den akademiske friheten. Denne friheten er ikke til for oss akademikere, som noen kan tro. Nei, den henger tett sammen med kvaliteten i undervisningen og forskningen. Som vi påpekte over, når ledelsens beslutninger begrenser denne friheten kan vi ende med at fagansatte må undervise i fag de strengt tatt ikke har kompetanse i, og at dette fortrenger andre kunnskapsområder i våre studieprogrammer. Den faglige kvaliteten i studiene blir i begge tilfeller skadelidende.
Det andre aspektet handler om etikk. Om det er slik at vi ikke investerer ressurser og kompetanse for å sørge for at studentene faktisk går ut med logistikkompetanse, må vi som fagansatte fronte noe som vi faglig sett ikke kan gå gode for. Dette går på vår faglige integritet og hederlighet. Saken har derfor prinsipiell betydning. I det lange løp har vår institusjon alt å vinne på å sette den akademiske friheten høyere enn det som er gjort i dette tilfellet.
La oss for ordens skyld legge til at konseptet med utviklingsavtaler sannsynligvis disponerer for mange flere tilfeller av institusjonelle heller enn intenderte instrumentelle konsekvenser. Idéen om å kunne styre akademisk frie institusjoner ovenfra og ned, sågar med mindre ressurser (jf. ABE-reformen), oppfattes kanskje som god på toppen, men på vei ned dit den skal ha konsekvenser omdannes den lett til det departementet i andre sammenhenger kaller tidstyver. Imens kan regjeringen intetanende vise til initiativene den tar for økt kvalitet i høyere utdanning og forskning.
–> Kjetil Kåre Haugen, Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth og Jenny Klinge skriver fast i Panorama.