Vi gikk ut av flyet på flyplassen med det velklingende navnet Falcone-Borsellino Lufthavn tidlig på ettermiddagen lokal tid. Min gamle venn professor Salvatore Cincimino møtte oss og kjørte oss til konferanselokalene, sentralt i Palermo.
Salvatore ringte meg nemlig opp rett før jul og lurte på om jeg kunne holde et innlegg om VAR på en sportskonferanse han skulle arrangere i Palermo på Sicilia tidlig på nyåret. Han hadde tilfeldigvis observert intervjuet i Wired (se Soccer Is Getting Slower and More Fair—and That’s a Problem) og mente at VAR kunne være et tema som engasjerte. Serie A i Italia er jo tross alt den ligaen som har brukt VAR lengst.
Etter at jeg samme kveld hadde avlevert min sedvanlige kritikk av VAR på mer eller mindre forståelige engelsk, var tiden åpen for å se litt av Palermo. Flere medlemmer av Fra toppen av Haugen-teamet hadde slengt seg med til Sicilia, og vi hadde planlagt en bedre middag i Palermo etter konferansen.
På vei ut av konferanserommet fikk jeg gjennom en åpen dør på motsatt side av gangen, øye på et foredrag i et annet rom som tydeligvis var i ferd med å starte. Bildet øverst gjengir tittelen, og for oss nordmenn var jo ikke dette helt uinteressant. Vi hadde selvsagt som de fleste av våre landsmenn fått med oss Equinors plan om full-elektrifisering av sokkelen. Det faktum at en italiensk professor var såpass oppdatert på norsk petroleumspolitikk var jo i seg selv interessant, og tittelen med et klart normativt signal gjorde oss mer enn spente. Vi valgte derfor å utsette middagen og delta på denne sesjonen. Salvatore hadde lett pinlig berørt informert meg, på vei fra flyplassen, om at det som i utgangspunktet skulle være en ren sportsfaglig konferanse måtte inkludere noen miljøsesjoner.
«Nå for tiden er det ikke ressurser til noe om en ikke inkluderer litt bærekraft, grønt skifte og slikt,» uttalte han, lett rød i ansiktet. Jeg repliserte noe om at dette var vi slett ikke ukjent med i Norge heller, i et slags forsøk på en oppmuntring.
Unge Mario Condotto lot seg ikke merke med noe som helst, og startet friskt på uventet forståelig engelsk. Han innledet med en kort bakgrunn om Norge og oljen, Ekofisk og 1969 – han var åpenbart godt informert. Etterhvert kom han til saken.
«Equinor, tidligere STATOIL, det norske statsoljeselskapet har nå lansert en plan om full elektrifisering av sokkelen,» begynte han.
(Red. anm.: Det fins riktignok en professor ved universitetet i Palermo ved navn Salvatore Cincimino, men Mario Condotto m.m. i denne artikkelen er diktet opp av Haugen. Condotto betyr direkte oversatt rørledning, så Haugen kunne like gjerne ha døpt mannen Super Mario. Haugen har ikke gyldig pass, og har heller beveget seg utenfor fylkesgrensene de sist fem åra, men fantasien kjenner ingen grenser – som hans faste lesere er klar over – der oppe i høyden.)
Han fortsatte: «Dette innebærer minst en 25% reduksjon av CO2-utslippene i Norge, noe som selvsagt kan være et svært beleilig utfall for pressede norske politikere.»
«Problemet med en slik plan,» han trakk pusten, «er at dette neppe vil føre til reduksjoner av det totale utslippet av CO2. Det vil, tvert imot etter all sannsynlighet øke totalutslippene globalt.»
Han så ut over salen etter denne uttalelsen, tydeligvis på jakt etter reaksjoner. Publikum, som var ganske tallrike og nokså unge, foruten oss gamlinger som forholdt oss passive nede i et hjørne, reagerte ikke merkbart.
Mario syntes å ha blitt litt varm i trøya nå og fortsatte: «Det å bytte ut lokale gasskraftverk på alle norske oljeinstallasjoner med strøm fra land vil naturligvis fjerne den lokale CO2 påvirkningen fra disse kraftverkene, men det krever veldig mye ekstra strøm fra det norske strømnettet.»
«Dersom et slikt tiltak skal kunne virke – også globalt – kan vi åpenbart oppnå ønsket effekt om norske forbrukere er villige til å redusere sitt forbruk tilsvarende denne økningen».
«Personlig er jeg, med mitt kjennskap til norske forbrukere, svært tvilende til om en slik løsning er realiserbar. Et ustyrtelig rikt land som nærmest bryter ut i væpnet revolusjon for noen skarve kroners økning i bompenger og ferjetakster kan vel neppe akseptere mobil- og strømmefrie dager? Eller hva med idrettsarrangement som ikke overføres på TV?»
Han var åpenbart i siget nå? Helt spontant kom det et voldsomt utrop fra oss gamlinger i hjørnet: «Nei, nei, nei!»
Mario og resten av publikum kvakk til, og de øvrige tilhørerne så stygt på oss.
Mario derimot, tok vårt utsagn til inntekt for sitt eget berusende argument og fortsatte ufortrødent.
«Nettopp! Da må en jo sørge for å kompensere den strømmen som bortfaller når alle plattformer skal drives med strøm».
Nå var Mario i sitt ess og fortsatte på utpust: «Nordmennene vil jo hverken ha atomkraft, vindkraft eller mer vannkraft, og da gjenstår kun importalternativet.»
Mario dro fram sin neste og i tillegg til tittelside (se øverst) og siste ‘powerpoint-slide’ (se Figur 1).
«I best fall vil vi da ende opp som figuren antyder. I stedet for å brenne av gassen på plattformen sendes gassen (i allerede eksisterende rør) f.eks. til Emden i Tyskland hvor den ‘feedes’ inn i gasskraftverket der og overføres tilbake til Norge via eksisterende kraftkabler for eksport/import. Dette er vel galimatias?» spør Mario inkvisitorisk.
«Dette gir jo både energitap via motstand i elektriske ledninger og økt CO2-utslipp for å få fraktet gassen via rørsystemet ned til Tyskland.»
«Og,» avsluttet han, «sannsynligvis blir det verre enn som så, ettersom mer enn halvparten av Europas elektriske produksjon skjer ved mindre hyggelig fossilt brennstoff som kull. Det er som kjent ikke mulig å separere ‘snill’ strøm fra ‘slem’ strøm.»
Figur 1: Stilisert situasjon etter elektrifisering av norsk sokkel
Nå begynner tilhørerne å bli urolige. De er kanskje unge miljøforkjempere og liker ikke denne typen resonnementer som åpenbart peker på hvor komplisert styring av CO2-utslipp kan være.
Mario kan imidlertid åpenbart ikke dy seg og legger til: «Dette er ikke det verste. Hva skal dette koste? Jo, 50 milliarder kroner, eller 5 milliarder euro. Hvilken uhyrlig pengesum for å oppnå mindre enn ingenting. Så dumme kan vel selv ikke nordmenn være? Tenk på alle godene de forsaker, bedre og flere lærere, større, bedre og mer moderne sykehus, veier, psykologer og alt annet som et moderne samfunn begjærer.»
Nå er salen i fullt opprør, og vi – som har sett mange mafiafilmer – ser for oss det verste og forlater raskt lokalet.
«Tenk,» utbryter en av nestorene når vi forlater lokalet, «tenk hva norsk fotball kunne ha utrettet med bare 10%, 5 milliarder, av disse kronene.»
«For ikke å snakke om hjemmelaget,» skyter en annen inn. «Nå som vi skal ut i CL-kvalifisering også. Småpengene som Røkke og Gjelsten har lovet oss blir jo mikroskopiske i sammenligning.»
Vi kom i merkelig godt humør etter Mario Condottos lidenskapelige innlegg og bega oss småplystrende ut i den sicilianske natten i særs godt humør.
Heia Molde!
–> Kjetil Kåre Haugen, Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.