For noen år siden skrev jeg et lite essay om hvordan skjønnlitteraturen og samfunnsforskningen gradvis har skilt lag de siste tiårene.

Selv om jeg er for ung til å huske det selv, har jeg en slags forestilling om at svært mange samfunnsvitere i 70- og 80-årene fulgte med i forfatterskapene til Dag Solstad og Kjartan Fløgstad, og at generasjonen før det ikke var likegyldige til for eksempel Sigurd Hoel. Går vi lenger tilbake, er det naturlig å lese både Ibsens, Bjørnsons og ikke minst Kiellands verk som direkte eller indirekte kommentarer til samtiden.

En god del av skjønnlitteraturen er altså tradisjonelt blitt forstått som en integrert del av den opplyste offentligheten, på linje med kronikker i Dagbladet, essays i Samtiden og artikler i samfunnsvitenskapelige tidsskrifter.

En observasjon jeg tok utgangspunkt i, var at den norske samtidslitteraturen, som jeg er ganske fortrolig med, i liten grad kommuniserer med samfunnsforskeren i meg. Det er relativt sjelden jeg kommer over norsk – eller for den del internasjonal – skjønnlitteratur som jeg kan ha nytte av sosiologisk. Unntak finnes, men som hovedtendens er det mer tydelig enn den gang jeg begynte både med romanlesing og samfunnsvitenskap, det vil si på 80-tallet.

Slik sett var utgangspunktet mitt ikke så ulikt det Gunnar C. Aakvaag har i sin kritikk av den norske samtidslitteraturen, som han mener beskriver det norske samfunnet som en «gigantisk elendighetsmaskin». Hovedpersonene finner sine rike og frie middelklasseliv meningsløse. Aakvaag mener romanene er utilfredsstillende fordi karakterene ikke anerkjenner at de lever under noen av de aller beste betingelsene verdenshistorien har frambragt. For ham svikter derfor romanene fordi de leverer lite troverdige diagnoser av samtiden. Norge beskrives som en jammerdal, og det er det ingen grunn til.

La meg først understreke at dette er et spørsmål som opptar Aakvaag også når det gjelder norsk sosiologi. Han har lenge vært negativt innstilt det som noe omtrentlig kalles den «kritiske samfunnsforskningen», som ofte er opptatt av samfunnets skyggesider: Sosial ulikhet, ekskludering og meningstapet i den moderne tilværelsen.

Det siste var et sentralt tema i sosiologien allerede på Max Webers tid. Men selv om det finnes folk som ikke er spesielt lykkelige, er hovedbildet et helt annet, hevder Aakvaag: Ingen generasjon har vært friere enn vår, og det er samfunnsforskningens oppgave å vise dette.

Nå vil han altså gjøre denne kritikken av sosiologien mer allmenn: Det gjelder ikke bare samfunnsforskningen, men også skjønnlitteraturen (og, må vi anta, kanskje også norsk film, teater, etc.).

Aakvaag ser ikke annet enn svartmaling, hvor han enn snur seg. Hans sosiologkolleger har ikke forstått at vi lever i den beste av alle mulige verdener, og nå viser det seg altså at de fleste forfattere lever i samme villfarelse.

Aakvaags samtidsdiagnose er kontroversiell, men det skal jeg la ligge. For selv om han skulle ha i det minste delvis rett, virker det uansett en smule parodisk å ville insistere på at skjønnlitteraturen har som oppgave å gjenspeile hvor godt vi har det og hvor tilfredse vi er. Aakvaag har nok på mange måter har rett i at man neppe får noen spesielt dyp samfunnsvitenskapelig innsikt i det norske samfunnslivet ved å lese ny norsk skjønnlitteratur, annet enn høyst indirekte. Men er det egentlig noe savn? Eksempler fra skjønnlitteraturen kan fungere godt også i forskning, men da som illustrasjoner, ikke som data om hvordan samfunnet er skrudd sammen. Til det siste har vi jo nettopp samfunnsvitenskapen.

Kort sagt tror jeg også samfunnsvitere bør lese romaner nettopp som romaner, ikke som sosiologiske samfunnsdiagnoser. Naturligvis kan romaner si oss noe som er til ettertanke, om livet, om sosiale relasjoner eller om det av og til avgrunnsdype spennet mellom tanker, ord og handling. Når det gjelder det siste, er for eksempel Carl Frode Tiller en mester. Romaner kan også si oss noe indirekte om tidsånden. Om hundre år kan man for eksempel gjøre en undersøkelse og konkludere: Slik skrev forfatterne mot slutten av oljealderen, dette var de opptatt av. Men romaner kan ikke fortelle oss noe direkte etterprøvbart om verden, og det er heller ikke noe savn, i hvert fall ikke for meg. Samfunnskunnskap bør hentes fra samfunnsvitenskapen.

Men i praksis er det en del berøringspunkter som ikke bør undervurderes. Det er også samfunnsvitenskapens oppgave å beskrive erfaringer som ikke nødvendigvis er riktige. Det har for eksempel vist seg at folk jevnt over har en tendens til å tro at utdanningsgodene er jevnere fordelt enn de i virkeligheten er. Data om hva folk tror er verdifulle selv når folk tar feil. Slik er det med romaner også. Det er nokså aparte å kritisere romanfigurer for ikke å innse at de har det bedre enn de tror. Aakvaag er opptatt av at romaner jevnt over beretter om traurige middelklasseerfaringer, så vi kan jo for ordens skyld nevne en forfatter som skriver med utgangspunkt i arbeiderklasseerfaringer, nemlig Kyrre Andreassen. Hans roman For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges inneholder noe av den saftigste kritikken av New Public Management og noe av den mest kostelige raljeringen over kjerneverdi-seminarer jeg kan huske å ha lest.

Andreassens kritikk står seg kanskje ikke spesielt godt overfor kjølig vitenskapelig analyse, men det er underordnet: De fleste romaner må nødvendigvis formidle subjektive erfaringer.

Det er en kjent sak at misnøyens terskel er lav hos mennesker. Sosiologisk sett kan det tolkes som en form for anomi: En kronisk rastløshet som leder til at mange av oss ikke er tilfredse noe sted. Mer penger fører bare til ønsket om enda mer penger, og jo friere enn er, jo mindre frie kan vi kjenne oss. Valgfrihet blir fort til valgets kval, og paradoksalt nok til en tvangstrøye, hvor vi beveger oss fra det ene til det andre i jakten på en abstrakt frihet, slik hovedpersonen i Trude Marsteins roman Så mye hadde jeg gjør. Det er ikke sikkert det er så lett å få fram slik ambivalens i samfunnsvitenskapelige studier, og det er heller ikke sikkert det er så viktig. Men det er slike subjektive erfaringer som er romanens drivstoff.

Det blir jo i det hele tatt ikke så mange gode romaner av friksjonsfrie liv. De fleste romaner tar utgangspunkt i en eller annen spenning, en dissonans, en konflikt, en erfaring av at noe kunne eller burde vært annerledes. Samfunnsvitenskapen kan nok fortelle oss at tilværelsen jevnt over er mindre spenningsfylt enn som så, men det blir ikke nødvendigvis god litteratur av å beskrive jevnt gode liv. Selv Dag Solstad har som kjent sagt at han vurderer å skrive en roman om lykken, kanskje i Aakvaags ånd. Men, som han også sier, det er nesten umulig uten å ty til klisjeer.

Skjønnlitteraturen bør primært vurderes etter estetiske kriterier. Dernest kan den artikulere erfaringer som utvider leserens horisont. Å kreve at den skal gjenspeile samfunnsvitenskapens beskrivelse av hvordan det egentlig er å leve i dette samfunnet, bygger på en misforståelse av litteraturens funksjon.

–> Kjetil Kåre Haugen, Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.