Det siste året har det vært sagt og skrevet mye rart om juksemakere og plagiatkontrollene som UH-sektoren benytter for å avsløre disse. Nå må imidlertid toppen være nådd.

I et debattinnlegg i Khrono 2. februar hevder advokat Magnus Stray Vyrje at plagiatkontrollen kan være i strid med åndsverkloven. I en VG-artikkel onsdag 21. februar får Vyrje støtte fra to jurister i akademia, førsteamanuensis Torger Kielland ved UiB og professor Olav Torvund ved UiO.

Ifølge VG hevder både Vyrje og Torvund at studentene kan ha krav på økonomisk kompensasjon. Jeg som er økonom, mener disse juristene misforstår hele problemstilling.

De nevnte juristene mener at man ikke kan bruke tidligere besvarelser i plagiatkontrollen uten samtykke fra studenten som leverte besvarelsen. Jeg får inntrykk av at juristene oppfatter situasjonen slik at UH-sektoren har tatt seg til rette og benytter studentenes besvarelser uten samtykke for å ta juksemakere.

Dette er i så fall å misforstå hele problemstillingen.

Hensikten med plagiatkontrollen er ikke å ta juksemakere, men nettopp å sikre at ingen kopierer teksten du som student har levert. Det er vanskelig å se for seg hvordan denne tjenesten skal kunne tilbys innenfor fornuftige kostnadsrammer uten å legge besvarelsene inn i en database. Plagiatkontrollen skal først og fremst ha en preventiv effekt. Dessverre er resultatet at noen studenter faktisk blir tatt for å ha kopiert andres tekster til tross for gjentatte advarsler om plagiatkontroll.

Plagiatkontrollen er med andre ord en tjeneste UH-sektoren tilbyr gratis til studentene for å beskytte deres åndsverk. Spørsmålet er faktisk om studentene burde betalt for denne tjenesten etter at utdanningen er over.

I den grad studentens tekst faller inn under opphavsretten må jo teksten regnes som privat eiendom. UH-sektoren kan ikke opptre som en gratis vektertjeneste for privat eiendom. Hvis UH-sektoren kvittet seg med plagiatkontrollen, ville jo studentene selv måtte sørge for å sjekke om andre hadde kopiert deres tekster og eventuelt forfølge saken med egne midler.

Hva er egentlig et åndsverk? Store norske leksikon har følgende definisjon: «Åndsverk er verk som skyldes menneskelig tankevirksomhet; for eksempel et litterært verk, en film, et musikkstykke, eller et kunstverk.»  Dette utelukker med andre ord alt som ikke skyldes menneskelig tankevirksomhet. Dessverre gjelder dette alt for mange av de skrevne ord, muligens også mine egne.

I åndsverkloven benytter man en litt annen formulering for å beskrive opphavspersonens bidrag, verkshøyde. Erfaringsmessig finner man sjeldent tanker som både er original og korrekt i eksamensbesvarelser eller masteroppgaver innen de fagområdene jeg er borti. Det er ikke alltid man finner dette ved fagfellevurdering av forskningsartikler heller. Ved eksamensbesvarelser er verkshøyden vanligvis så lav at den ikke er målbar med skyvelære.

Det man finner er en delvis forståelse av allerede eksisterende litteratur og i beste fall noe som kan ligne på løsningsforslaget. Det er jo nettopp dette som er grunnen til at noen studenter faller for fristelsen til å kopiere andres besvarelser.

Hvordan fungerer plagiatkontrollene? I korte trekk er dette databaser hvor blant annet tidligere besvarelser ligger inne. En ny besvarelse sjekkes opp mot tidligere besvarelser for tekstlikhet. Deretter blir den nye besvarelsen lagt inn i databasen slik at fremtidige besvarelser kan sjekkes opp mot denne.

Dette er en form for «quid pro qou» hvor man først sjekker studentens egen originalitet før man beskytter studentens originalitet for fremtiden ved å legge besvarelsen inn i databasen. Hvis plagiatkontrollen oppdager tekstlikhet, vil man motta en utskrift som viser tekstlikheten mellom den nye besvarelsen og besvarelsen som allerede ligger i databasen.

Det er tilsynelatende denne utskriften juristene mener bryter åndsverkloven ved å mangfoldiggjøre studentenes tekster uten samtykke.

Hensikten med åndsverkloven er å beskytte åndsverk. Plagiatkontrollen er per dags dato den mest effektive måten å beskytte åndsverk på. Det er vanskelig for meg å se hvordan disse juristene bidrar til å beskytte åndsverk med sine innvendinger.

–> Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth, Mads Langnes og Knut Peder Heen skriver fast på fredager i Panorama.