Kampen om velferden og velferdsstaten har preget årets valgkamp. Men hva blir stridsspørsmålene i velferdsdebatten i årene framover?

Kampen om velferden — og dermed også velferdsstaten — har gjennomsyret den stortingsvalgkampen vi nettopp har vært gjennom. Partiene har konkurrert om hvem som er velferdens beste venn — og dermed også velferdsstatens beste venn?  Slik ser vi kanskje at selve ideen om velferd for alle har seiret, i hvert fall midlertidig.

Det er interessant og viktig, særlig fordi det ikke alltid har vært slik. Den gangen ideene om velferdsstaten begynte å vinne fram — dvs. på 1940-tallet — hadde disse ideene mange motstandere. Fra 1950-åra var «velferdsstat» et mye brukt ord i den offentlige debatten, ikke minst av politiske partier og grupper som sto i opposisjon til det regjerende Arbeiderpartiet. For disse var begrepet «velferdsstat» et skremmebilde. I kirkelige, liberale og økonomisk liberalistiske kretser var «velferdsstat» synonymt med en totalitær stat. I hele perioden etterpå har vi sett at holdninger og praksiser knyttet til velferdsstaten har inngått som en sentral konfliktlinje i høyre-venstre aksen i norsk politikk.

Også på venstresiden hadde begrepet «velferdsstat» lenge en negativ klang for mange. Det var det gode grunner til, ikke minst fordi staten med sine skatter, avgifter og sitt maktapparat hadde betydd undertrykking og utarming av fattigfolk og arbeiderklasse. Erfaringene med fut, skoleverk, sinnssykehus og politi var til dels vanskelige og skremmende. Politiet (også med støtte fra militæret) aksjonerte f.eks. mot streikende arbeidere ved Menstad (Skien) i 1931.

I det hele tatt opplevde mange på venstresiden staten som de rikes stat — en klassestat og maktapparat for borgerskapet. Og det er vel her vi finner noen av røttene til de tvetydige holdningene til statlig og kommunal velferdspolitikk, i hvert fall på venstresiden. Likevel har venstresidens partier de senere årene, og særlig fra 1990-tallet, hatt en mye mer positiv holdning til velferdsstaten. Dette kan vi også finne igjen i venstrepartienes prinsipp- og valgprogrammer, og i de daglige politiske praksisene.

Og gradvis har holdningene til velferdsstaten endret seg til det mer positive over hele det politiske spekteret. På mange måter omfavner også høyresiden i dag mange av ideene om velferdsstaten, selv om de politiske motsetningene mellom venstre- og høyresiden er store på dette området. Disse motsetningene i holdninger og politisk praksis viser seg særlig på tre områder:

For det første gjelder det hvor mye som skal bevilges til velferden (sykehus, skole, barnehage, trygd, høyere utdanning, habilitering, omsorgstjenester osv.). Her har nok venstresidens partier for det meste stått for en politikk som medfører høyere bevilgninger til velferden.

Dernest gjelder det forholdet mellom tjenester og penger/kontanter, der venstresiden oftest går inn for billige eller gratis tjenester (barnehager, skole, helsetjenester osv.), mens høyresiden oftere vil gi ytelser i form av penger (skattelette, kontantstøtte, barnetrygd mm).

For det tredje kommer forskjellene fram i holdninger til privat versus offentlig tjenesteyting. Høyrepartiene vil generelt ha mer privatisering, men gjerne finansiert over statsbudsjettet. Vi ser også forskjeller på andre områder, som forholdet til universelle tjenester (tjenester/stønader for alle — ikke bare de som trenger det mest), skatt og lønnsforskjeller.

De bærende ideene bak velferdsstaten er flere. Men her vil jeg først og fremst diskutere de to mest sentrale: 1) Ideen om at velferden skal utvides til å gjelde alle, og 2) For å få til dette er det nødvendig med omfordeling — fra de rike til de mange.

Den første av disse ideene (velferd for alle) er den som lettest blir omfavnet av mange, også høyresiden. Dette har vi sett gjennom brede forlik/enigheter mellom partiene på viktige velferdsområder, f.eks. når det gjelder barnehager (barnehageforliket), skole, helsetjenesten i kommunene, NAV og høyere utdanning, selv om vi også har sett spenninger på viktige områder (privates plass i tjenestene, kontantstøtte, stykkprisfinansiering m.m.). Derfor har vi også gjennom mange tiår sett at kostnadene til velferdstjenestene har vokst relativt jevnt, uavhengig av regjeringens påståtte farge.

Det nye de siste årene er at det har dukket opp stemmer som hevder at det er svært store summer å spare, både innen tjenestene, men særlig knyttet til velferdsstatens byråkrati. Se f.eks. bøkene til Martin Beck Holte («Landet som ble for rikt»). Lignende synspunkter har kommet fra Frp. Dette korresponderer med den internasjonale utviklingen, kfr. Elon Musk og trumpismens forsøk på store innsparinger i offentlige budsjetter i USA.

Når det gjelder den andre hovedideen om velferdsstaten, altså omfordeling fra de rike til de mange, blir den i praksis nesten alltid motarbeidet av høyresiden. Dette har slått kraftig inn i årets valgkamp. Dette har vi sett særlig innen skatte- og avgiftspolitikken (debatten om formuesskatt, inntektskatt, lakseskatt, arveavgift osv.), men også på områder som gratis velferdstjenester for alle (universalisme), og lønnspolitikk/fordelingspolitikk (lønnsforskjeller, lederlønninger, barnetrygd, andre trygder).

Det er vel ikke særlig dristig å spå at på disse områdene vil det stå mange politiske slag også i kommende valgkamper.

Høyresiden fremmer egentlig en konkurrerende idé til idéen om omfordeling fra de rike til de mange. Det er en idé som gjerne kalles «trickle down» eller «sildreteorien» (se f.eks. Ola Innsets nye bok «Kampen om verdiene»). Denne ideen går ut på at hvis de rike bare får beholde mer av sin rikdom (mer skattelette, lavere avgifter, høyere inntekter eller større formuer), vil noen av disse godene eller verdiene «sildre ned» over resten av samfunnet og befolkningen – og gi oss alle mer velferd — og dermed også et rikere og bedre samfunn. Når det regner på presten, drypper det også på klokkeren.

Et veldig klart eksempel på sildreteorien er når Erna Solberg i år hevdet at «skattekutt gir økte skatteinntekter» (TV2 22.3.2025). Frp hevder det samme. Vi husker også begrepet «dynamisk skattepolitikk» fra 1980-årene, da som høyresidens motsvar til en mer aktiv og utjevnende skattepolitikk. I lys av denne tenkningen er det naturligvis et stort tap at noen av de rike flytter, f.eks. til Sveits.

Hvis vi skal prøve å se dette fra de rikes side, og da også fra høyresidens politiske ståsted, så kan sildreteorien til en viss grad forsvares. Altså at goder fra de rikes rikdom noen ganger sildrer ned over resten av samfunnet. Her kan vi også ta en liten sving innom den lille debatten vi har hatt om de rikes rolle i samfunns- og byutviklingen her i Molde.

Ingen er vel i tvil om at økonomiske tilskudd til lokal fotball, håndball, idrettsanlegg eller annen kultur er viktig og samfunnsnyttig. Det er med på å gi oss alle glede, stolthet og identitet — som er uvurderlige goder for Molde-samfunnets framtid. Dette er utvilsomt verdifulle tilskudd — som kommer i tillegg til andre gaver, dugnader, medlemskontingenter, treningsavgifter, kommunale bevilgninger og spillemidler. Det samme har vi dessverre ikke sett når det gjelder f.eks. utbygging av Sjøfronten.

Likevel: Denne siden av sildreteorien er vel venstresiden og høyresiden enige om. Og her ligger naturligvis et håp om at de rikes tilskudd blir videreført — og forsterket?

Problemet her — også politisk — handler vel mer om makt og ansvar for samfunnsplanlegging, altså at de rike da også vil bestemme hvor og hvordan midlene skal brukes, helt uavhengig av hva de folkevalgte måtte mene om slik samfunnsplanlegging. Dette har tydelig blitt demonstrert, både på 1990-tallet og nå i 2025.

Et annet og viktigere spørsmål er om den samme «sildre»-forståelsen kan og bør brukes på velferdsstatens viktigste oppgaver, som barnehage, skole, helse-/omsorgstjenester, samferdsel, høyere utdanning, kultur osv. Det er vel særlig her holdningene til og politikken for velferdsstaten skiller lag når det gjelde høyre- og venstresiden. Den rød-grønne siden mener at særlig når det gjelder skatter, avgifter, lønn og formue, så må politikerne sørge for en nødvendig omfordeling fra de rike til de mange, selv om det er forskjell mellom partiene når det gjelder grader av omfordeling. Skal velferden nå de mange, må de rikes rikdom også til en viss grad omfordeles. Slik kan en legge grunnlaget for gratis og universelle velferdstjenester for de mange. Dette vil ikke høyresiden være med på, slik vi f.eks. har sett i debatten om skattlegging av formue, arv og grunnrente («lakseskatt»). Nytt i år er de svimlende økonomiske overføringene fra de superrike til høyresidens partier — ikke minst Høyre, Frp og Krf. Man kjenner tydeligvis sine politiske venner?

Så er det heller ikke slik at de rød-grønne partiene eller fagbevegelsen elsker alle sider ved velferdsstaten, selv om det noen ganger kan virke slik. Alle ser at det forekommer sløsing. At mange tjenester ikke er gode nok. At det skjer maktovergrep. At det fremdeles er alt for mange som faller utenfor — i barnehagen, skolen og ikke minst i arbeidslivet. At de som har minst fortjener å bli løftet.

Men venstresidens store prosjekt er likevel å fortsette å jobbe for å øke velferden for de mange. I lys av den skrantende kommunale økonomien reises likevel mange spørsmål: Er det virkelig realistisk med gratis barnehage og skolefritidsordning i framtida? Hva med forbedring av tjenestekvalitet gjennom høyere bemanning og bedre utdanning? Hva med skoledebatten og spørsmålet om nedleggelse av skoler i distriktene? Hva med kvalitet og lokalisering av sykehjem og omsorgstjenester? Hva med den framtidige tannhelsetjenesten? Ytterligere vekst i høyere utdanning?

Hvilken velferdsdebatt vil vi få framover? Etter framleggelsen av helsepersonellkommisjonens rapport for et par år siden, etter alle sakene om nedleggelse av skoler og andre tjenester i fjor, og i forbindelse med den pågående krisen i kommuneøkonomien, ser vi tendenser til en ny debatt. Her har ikke minst kommunenes interesseorganisasjon KS stått i første rekke.

Og det nye begrepet som lanseres er «forventningsgapet». Forventningsgapet er et begrep som henspeiler på «Gapet mellom det som i sum forventes av kommuner og fylkeskommuner og det som er mulig å yte med de ressursene som er tilgjengelige» (KS debatthefte om forventningsgapet). Med ressurser her mener man både penger og mennesker. Når man leser dette materiellet, ser det ut til at KS tar en viktig rolle særlig når det gjelder å prøve få både innbyggere og lokalpolitikere til å godta færre tjenester og tjenester av lavere kvalitet. Så her ser vi kanskje en sentral ramme for den framtidige debatten om velferden og velferdsstaten?

Spørsmålene kan bli mange i denne sammenhengen: Er politikerne og lokalbefolkningen klare for å godta færre og dårligere velferdstjenester? Vil man yte motstand mot slike reduserte rammer? I så fall: Hvilke former for motstand? Vil befolkningen «trappe opp» motstanden i form av protester og demonstrasjoner/aksjoner, og i så fall i hvilke former? Hva vil de lokale politiske partiene gjøre? Hva vil stortingspartiene gjøre? Hva vil frivillige organisasjoner – lokalt og sentralt gjøre?

Og da er vi også tilbake til de innledende temaene i dette lille essayet: Vil man stå sammen om å ville utvide velferden til å gjelde alle? Er man i så fall også villige også å omfordele ressurser fra de som har mest — til de mange?

Denne debatten vil være sentral, ikke minst i lys av den store pengebingen staten alt sitter på (og i skarp kontrast til den dårlige kommuneøkonomien). Utfallene av disse debattene vil — kanskje — legge grunnlaget for mer og bedre velferd for de mange? Er det dette som kan bidra til å skape gode samfunn? Eller må vi alle bare godta færre tjenester og tjenester av lavere kvalitet?

Et perspektiv kan være at utbyggingen og forbedringen av velferden bare så vidt startet. Den videre utbyggingen og utviklingen av velferden kan ses som vår største oppgave framover. Da må vi trolig virkeliggjøre begge de to store ideene bak velferden: Både utvidelse av velferden til å gjelde alle —og omfordeling av ressurser fra de rike til de mange.

–> Arve Hjelseth, Knut Peder Heen og Hans Petter Iversen skriver fast i Panorama.