Det er noe alvorlig galt med kapitalismen.
Av HANS PETTER IVERSEN (med inspirasjon fra Lars West Johnsen, Dagsavisen)
Noen sier at fotballen kan forklare verden. Og når fotballen viser farlige sykdomstegn, så reflekterer det noe viktig i oss – og i samfunnet. Vi opplever nå at toppfotballen er alvorlig syk eller skadet. Vi så det vel aller tydeligst under trekningen av gruppene til VM-sluttspillet. Infantino og Trump – det kan vel nesten ikke bli verre? FIFAs fredspris??? Dette lille essayet handler ikke først og fremst om fotball, ikke om VM og heller ikke om Haaland, Ødegård eller Norges sjanser i VM-sluttspillet.
Det handler derimot om hvordan så mange av oss sluttet å stå imot kapitalismens ekspansjon, hvordan alt blir til varer som kan selges for penger og hvordan økonomi blir den eneste relevante målestokken for suksess. Og om hvordan vi nå forbauses over at denne ekspansjonen nå utfolder seg i USA – og dessverre med en akselererende spredning til resten av verden.
Det er kanskje ennå ikke fascisme. Men USA er uten tvil blitt ekstremt autoritært og rammet av langt framskreden og eksponentielt økende hyperkapitalisme, en aggressiv versjon av kapitalismen som i løpet av noen få tiår har tatt kontroll over sentrale drivkrefter i landets politiske styring og ledelse. For så øyeblikkelig å sette kursen i retning ytre høyre, ja stadig lenger mot ytre høyre. Hva venter rundt neste høyresving?
Dagens triste tilstand er et resultat av politisk, strukturell og kulturell mangel på evne og vilje til å yte motstand, av mangel på organisert og kraftfull motmakt. Dessverre ser det bare ut til å bli verre – og det sprer seg fort. Vi kan merke dag for dag hvordan det slår inn over Norge også – på mange områder. Aller tydeligst ser vi et i skattedebatten, innvandringsdebatten, i opprustningen, i den ubehagelige og omseggripende Trump-smiskingen, og i den reduserte betydningen av klima- og miljøpolitikk.
Vi må da spørre: Hvor blir det av politikerne våre? Hvor har sosialdemokratene gjemt seg? Kan vi se et lite glimt av dem, nesten helt skjult i Frp’s politiske skygge? Hvor blir det av de andre rød-grønne? Slutter de virkelig opp om dagens krigspolitikk? Hva med Venstres en gang så stolte politiske (sosial)liberalisme – i dag i en underlig allianse med Trumps politiske tvilling i Norge? Og hvor har det blitt av det konservative, men tross alt tolerante Høyre? Blir det bare borte – i kjølvannet av den nye, aggressive innvandringspolitikken? KRF og Frp trenger jeg egentlig ikke nevne engang. En ubehagelig politisk følelse kan tydelig fornemmes: Det kommer altfor raskt mye nærmere.
Et nytt sidesteg til fotballen: Når folkets og arbeiderklassens egen sport er kjøpt opp av oligarker og røverstater uten fotballhistorie og fotballkultur, er det ille nok. Alt kan tydeligvis kjøpes og selges. I hvert fall toppfotballen. Når fotballens øverste styringsorgan FIFA har blitt til en ukritisk, smiskende og krypende Trump-dyrker, er det enda verre. Om toppfotballen er pasienten, må dette forstås som en farlig diagnose. Denne sykdommen er smittsom, og den sprer seg fort. Den er livsfarlig – dessverre ikke bare for fotballen. Men for fellesskapet.
Fotballens største helter er forlengst blitt superstjerner. Og mange av dem lever tydeligvis i sin egen boble, i en annen verden enn sine millioner av fans. Liverpools største stjerne, Mohamed Salah, kom med klager fra sin boble for noen få uker siden, da han angrep klubben som gjorde ham til stjerne og milliardær. Tre kamper på benken tålte han – etter åtte år i klubben. Fem millioner kroner i uka tjener han. I en av Europas fattigste byer. Og denne spilleren er et globalt forbilde.
Også i år har det vært anledning til å markere andre verdenskrig. 80 år er gått siden krigen tok slutt. Da hadde 70-80 millioner mennesker mistet livet – etter en dødelig kamp om ressurser, land og politiske ideer. 6 millioner døde var jøder. De vestlige politiske demokratiene vant (sammen med Sovjetunionen – som alene mistet 25-30 mill.). Opp fra myrderiene, ruinene og branntomtene kunne en ny verden sakte vokse fram. Sosial og økonomisk omfordeling og vern av fattige, sårbare og svake ble viktige samfunnsmål i mange land. Det ble avgjørende å få til mindre sosiale forskjeller. Slik ble velferdsstaten oppfunnet, og slik kunne den vokse fram.
Åtti år seinere kan vi evaluere: Det dyrekjøpte, historiske utgangspunktet for et anstendig og rettferdig samfunn er tapt. Og det skjedde på vår vakt – i vår tid. De store ordene ble bare ord. Nå ser vi på nytt de rike og mektiges verden trenge seg fram. Og det skjer fort. Igjen vokser de sosiale forskjellene. Lover, rettigheter og regler settes til side. Autoritære ledere sitter igjen på livstid i mange av verdens dominerende stater. Hva som er best for de mange er på nytt blitt irrelevant. Sannhet teller ikke. Det er skammelig og utilgivelig.
USA var en gang et foregangsland for å begrense selskapenes makt, samtidig som de paradoksalt også var den internasjonale kapitalismens nye sentrum. Antitrustlovgivning hindret monopol og konsentrasjon av for mye finansiell styrke på de fås hender. Med loven i hånd delte amerikanske myndigheter opp store selskaper innen olje, jernbane og stål. Det ble gjort av konkurransehensyn, men også av hensyn til samfunnet, demokratiet og bærekraften i det politiske og økonomiske systemet. Man innså at også kapitalismen trengte grenser – ellers ville den bli farlig.
De siste tiårene har kampen for å begrense de store selskapenes makt avtatt dramatisk, ikke minst i USA. Nå ser vi hvordan verdens økonomisk og militært sterkeste stat er tatt som gissel av verdens rikeste menn og deres selskaper. En korrupt president er deres beste hjelper. En ny fraksjon innenfor den dominerende samfunnsklassen har tatt makten – tekoligarkene. Under innsettelsen av president Trump i fjor kunne vi alle se det tydelig: Først kom Trump-familien. Deretter tekoligarkene. Og i rekken bak oligarkene: De øvrige statsrådene.
Vi kan også lett se en parallell mellom den amerikanske sosiale nedturen med lave lønner, dårligere levekår, ekspanderende ulikhet og politisk splittelse, og den politiske fraskrivelsen av makt og kontroll over de største selskapene. Medisinen – altså loven – sluttet å virke, og politikken tapte maktkampen. Da må vi også våge å se nøyere: Hvilke paralleller kan vi se med utviklingen i vårt eget land?
Demokratiets ideal var jo at samfunnets utvikling skulle velges. Også markeder og selskaper måtte da til en viss grad styres etter samfunnsmessige behov. Det måtte være et minstemål av balanse mellom kapitalens frie flyt, ekspansjon og makt – og fellesskapets beste. Også de store selskapene måtte operere med et minimum av moral og et visst hensyn til fellesskapet. Slik er det ikke lenger. USA har vist verden vei, også her.
Hva så med våre hjemlige kapitaleiere? Når mange av Norges rikeste ikke aksepterer reglene, men på trass flytter ut av landet med kapitalen sin, er ikke det nettopp et tegn på at erkjennelsen av eget samfunnsansvar er borte? Dernest: Også våre politikere synes nå stadig mer avmektige mot kravene om enda mer. Valgkampen sist høst var jo en demonstrasjon av hvordan kapitaleierne griper direkte inn i politikken – i nært samarbeid med en aggressiv påvirkningsindustri uten moral. Det blir spennende å følge veien mot det kommende skatteforliket. Var det noen som hvisket navnet Stoltenberg?
De siste tiårenes raske og systematiske deregulering og økonomiske liberalisering har bygd ned de få skrankene kapitalen hadde. Dette har gjort underverker for kapitaleiernes selvbilde, og for deres manglende interesse for fellesskapet. Når de først viser samfunnsinteresse, er det oftest for deres egenkontrollerte firmaer, klubber og organisasjoner. Eller for å redusere skatter og avgifter til fellesskapet ytterligere. Arveavgiften er borte. Formuesskatten står tydeligvis for fall. Hva vil neste krav være for at de rike skal være tilfredse?
En gang styrte politikken kapitalen, selv om det bare var til en viss grad. Nå styrer kapitalen politikken, og noen politikere synes tydeligvis det er fint å være dens redskaper. Det begynte sakte og nesten umerkelig, men så akselererte det. Fellesskapene og vanlige folks partier slapp gradvis taket. Kanskje forført av framskritt, materialisme, konsum og lengsel etter egen rikdom? Snart er det for seint å feste det igjen. Og hvor vil dette føre oss – sosialt og politisk?
Så – om vi også forsøker å vende blikket opp og fram: Hvordan opptrer nå den nye herskerklassen og deres politiske våpendragere? Jo, de vil ha enda friere tøyler. De kidnapper presidenten i Venezuela og hans kone, og tar over styringen av landet – helt i strid med folkeretten. Tilsvarende aksjoner planlegges overfor Colombia og Mexico – og flere. De vil ta over Grønland, om nødvendig med makt. De har også tydelig demonstrert sin makt i NATO. Vi trenger nå å spørre: Hvorfor var det vi skulle øke bevilgningene til militærvesenet fra 2 til 5% av BNP – etter direkte pålegg fra Trump? Hvilke krefter er det vi skal tjene?
–> Arve Hjelseth, Knut Peder Heen og Hans Petter Iversen skriver fast i Panorama.