Vi har over 70 år med byggeforbud i strandsonen, og likevel bygges den ned, bit for bit. Hvorfor er det slik?
Den siste tiden har problemstillingen om bygging i strandsonen atter en gang blitt høyaktuell, mye takket være kunnskapsministeren som fikk innvilget dispensasjon til å bygge hytte innenfor byggegrensen langs sjø, der utgangspunktet er byggeforbud.
Og problemstillingen er vel også evigaktuell i vårt langstrakte land med mye kyst. Alle ønsker å bo idyllisk til langs sjøen, kanskje med egen badestrand eller brygge, som man kan ha helt for seg selv. Dette vil gå på bekostning av allmennhetens tilgang til de samme strender og brygger, som er uheldig for storsamfunnet. Men ønsket om strandsone helt for seg selv, står likevel sterkt hos den enkelte.
Ved at mer og mer av strandsonen ble privatisert, og fortrengte allmennheten ellers, vokste det frem et behov for å regulere dette nærmere, og strengere. Man vedtok mot denne bakgrunn allerede i lov av 4. juni 1954 nr. 3, midlertidig lov om byggeforbud m. v. for strandstrekninger, som senere ble gjort permanent.
Må avklares i arealplaner
Ingen regel uten unntak, sies det ofte. Dette gjelder også i strandsonen. Selv om utgangspunktet er et forbud, finnes det måter å likevel kunne bygge i strandsonen. Måten lovverket er bygd opp på, fremmer helhetlig utbygging der berørte parter skal ha mulighet til å komme med sine innspill via høringer, og samfunnet som helhet skal ivaretas i den konkrete utbyggingen.
Dette skjer gjennom planarbeid, der man i arealplaner kan fastsette andre byggegrenser i strandsonen, og slik også gjennom den helhetlige planen kunne få tillatelse til bygging i strandsonen. Dette er ikke en kontroversiell måte å bygge i strandsonen på, da planprosessen skal ivareta at utbygging skjer på en slik måte at også allmennheten skal ivaretas.
Som det fremgår av plan- og bygningslovens formålsbestemmelse, skal plan sikre: «bærekraftig utvikling til beste for den enkelte, samfunnet og framtidige generasjoner». Videre sier også formålsbestemmelsen at: «Planlegging og vedtak skal sikre åpenhet, forutsigbarhet og medvirkning for alle berørte interesser og myndigheter. Det skal legges vekt på langsiktige løsninger, og konsekvenser for miljø og samfunn skal beskrives» (se pbl. § 1-1).
Ugyldige dispensasjoner blir hovedregelen
En mer uheldig måte å bygge i strandsonen, er etter søknad om dispensasjon. Dette er ment å være en bestemmelse som skal fungere som en sikkerhetsventil i unntakstilfelle for et snevert omfang av saker, men man ser at bestemmelsen benyttes relativt hyppig. Ved dispensasjon er det strenge vilkår som skal vurderes konkret, og som må være oppfylt for å kunne innvilge dispensasjon. Bestemmelsen er komplisert og vanskelig å forstå.
I den nevnte saken med kunnskapsministeren, var administrasjonen i kommunen sin vurdering at saken måtte avslås, fordi vilkårene for dispensasjon ikke var oppfylt. Politikerne i kommunestyret gikk imot administrasjonens faglige vurdering og vedtok likevel å gi dispensasjon. Etter medieoppslag om dispensasjonen, gjorde Statsforvalter lovlighetskontroll av kommunens vedtak. Resultatet ble at Statsforvalter opphevet vedtaket som ugyldig.
Bør staten ta stilling til dispensasjoner, istedenfor kommunen?
Regjeringen ved klima- og miljøministeren har etterpå vært ute og sagt at en mulig løsning på at det gis for mange dispensasjoner, kan være å frata kommunen vedtakskompetansen for dispensasjonssaker i strandsonen, og heller gi denne kompetansen til statsforvalter.
Lokalpolitikere har etterpå gått ut og ment de da blir fratatt sitt kommunale selvstyre. Dette viser manglende forståelse for dispensasjonsbestemmelsens innhold. Denne bestemmelsen har flere vilkår uten innslag av fritt skjønn — enten er vilkårene oppfylt eller så er de det ikke. Dette medfører at det kommunale selvstyret ikke står sterkt når denne bestemmelsen skal anvendes.
Når lokalpolitikere mener de blir fratatt makt ved at bestemmelsen vurderes av statsforvalter, viser dette at de ikke har forstått regelens innhold. Er den manglende forståelsen kanskje et sterkt nok tegn i seg selv på at bestemmelsen er bedre egnet til å vurderes på statlig nivå, og ikke kommunalt nivå? Bestemmelsen åpner kun for at man kan anvende fritt forvaltningsskjønn til å kunne si nei til tiltak, selv om øvrige vilkår er oppfylt. I et slikt tilfelle, må avslaget være begrunnet i saklige hensyn. Det er ingen mulighet til å si ja, dersom ikke alle vilkår er oppfylt.
Lokalpolitikernes mulighet til å påvirke arealdisponeringen i kommunene ligger i planarbeidet, ikke i de enkelte dispensasjonssaker. Ved å flytte dispensasjonsvurderingen til statlig nivå, frigis ressurser i kommunen til å utarbeide gode reguleringsplaner, som vil ivareta deres skjønnsfrihet hva gjelder utbygging i strandsonen.
Dersom dispensasjonsbestemmelsen anvendes feil, og det innvilges flere dispensasjoner enn det loven egentlig åpner for, vil kanskje ikke friluftsliv i strandsonen med leting etter skjell, krabber, tang og tare til bølgeskvulp lenger være et gode for allmennheten noen generasjoner frem.
Da er det kun de bemidlede som kan kjøpe eiendommer langs havet som har tilgang på dette. Da er det ikke så dumt å prøve andre måter å organisere vedtakskompetansen på, for å sikre at dispensasjonspraksisen er i tråd med lovens intensjon.
Politikernes uttalelser i media den siste tiden har understreket at dette er et komplisert regelverk, som også er vanskelig å forstå for de som får saken til politisk behandling. Da er det kanskje bedre at politikerne kun får saken til behandling, i de tilfeller der lovens vilkår er oppfylt. Slik sikrer man likebehandling for alle, også på tvers av kommunegrenser. Politikerne kan fortsatt si nei til tiltaket, dersom det er saklig begrunnet. Man unngår da i alle fall at politikere sier ja til tiltak, der vilkårene etter loven ikke er oppfylt. Slik vil man kanskje få en bedre strandsoneforvaltning, og man sikrer at byggeforbudet i større grad blir overholdt.
Jeg håper det blir bølgeskvulp til folket — også i fremtiden!
—> Jussbluss er en bloggserie der rettsvitenskapsmiljøet ved Høgskolen i Molde ser nærmere på ulike juridiske temaer.
