Professor Arild Hervik ved Høgskolen i Molde er en av de mest innflytelsesrike professorene i Norge, men har ikke fått plass på en liste over de 20 mektigste.

Av TOVE LIE, Khrono

Kåringen av kunnskapssektorens mektigste møter kritikk, skriver Khrono i dag.

Makteliten i akademia består av 20 personer, ifølge en fersk bok. Ikke én eneste av dem har nådd opp blant landets 25 mektigste. Akademikerne dominerer ikke lenger maktens tinder. Tvert imot, hevder forfatterne.

Professor Arild Hervik ved Høgskolen i Molde har ikke nådd opp til en plass på listen over de 20 mektigste i universitets- og høgskolesektoren, men boken Makteliten omtaler ham likevel som «en av akademias skjulte maktmennesker».

Hervik har vært med i 18 statlig oppnevnte ekspertutvalg, det første i 1994. Han har ledet 13 av utvalgene og 13 har endt opp som NOU (Norsk offentlig utredning). Rapporten fra det foreløpige siste utvalget han leder, om hjelpemiddelpolitikken i Norge, skal avleveres ved utgangen av året.

— Jeg opplever ikke at jeg har makt som medlem av slike utvalg. Vi er oppnevnt ut fra et nærmere definert mandat. Ekspertgruppen kan ha innflytelse fordi den inngår i en politisk beslutningsprosess. Hvordan rådene fra ekspertgruppen blir fulgt opp er opp til den politiske beslutningsprosess, sier Hervik til Khrono, så han skiller mellom innflytelse og makt.

LES MER: På toppen av ekspertveldet

— Mange av dem som står på listen rekker ikke opp når de sammenliknes med professor Hervik og den innflytelsen han utøver, sier professor i statsvitenskap, Knut Arne Røvik, ved UiT – Norges arktiske universitet, til Khrono. Han kritiserer maktkåringen for å være hovedstadssentrert.

14 av 20 fra Oslo

I slutten av august lanserte Kagge forlag boken Makteliten, med undertittelen 252 kvinner og menn som styrer Norge. Direktør i Stiftelsen Fritt Ord, tidligere debattredaktør i Aftenposten og statssekretær i Kulturdepartementet for Høyre, Knut Olav Åmås, er redaktør av boken.

Det er tung oslodominans på listen blant de 20 mektigste i akademia: 14 av dem som står oppført har tilhold i hovedstaden og 12 av dem er faktisk ansatt ved Universitetet i Oslo.

Ingen høgskoler er representert, et fåtall forskningsinstitutter, ingen fra Forskningsrådet og kun én person har tilhold nord for Trondheim.

Aksel Braanen Sterri, kommentator i Dagbladet, har skrevet kapitlet om kunnskapssektoren. Den tidligere lederen i Studentparlamentet ved Universitetet i Oslo og med en master i statsvitenskap, har rangert de mektigste sammen med Åmås, Civita-leder og tidligere kunnskapsminister Kristin Clemet og journalist i Dagens Næringsliv, Ketil Wiedsvang.

Bovim er Isaksens «kjæledegge» 

Rektorene ved landets fire største universiteter er alle med på listen over de mektigste i sektoren og Braanen Sterri mener at ihvertfall rektorene ved de tre største, Gunnar Bovim ved NTNU, Ole Petter Ottersen i Oslo og Dag Rune Olsen i Bergen alle har mer makt enn sine forgjengere, samt at de tre, sammen med Anne Husebekk i Tromsø, er landets mektigste rektorer.

Han peker på at Ottersen ved Universitetet i Oslo har hatt mest makt lenge, men at Bovim i Trondheim, som også blir karakterisert som statsråd Røe Isaksens «kjæledegge», nå puster ham i nakken etter fusjoner og nobelpris.

I boken hevdes det også at da Ottersen var leder i Universitets- og høgskolerådet (UHR) fra 2013-2016, styrket det hans makt. Men etter han forlot roret har «organisasjonen bleknet i styrke».

«Nå, med Vidar Haanes fra Det teologiske menighetsfakultetet som styreleder og anonyme Alf Rasmussen som generalsekretær, er organisasjonen av mindre betydning», skriver forfatteren og mener at kombinasjonen av altfor spredte interesser mellom store og små universiteter, store og små offentlige og private høgskoler, samt et lederskap uten selvstendig maktbase, gjør det vanskelig å utøve makt.

Sundli Tveit og Rice på vent – Haugstad mektigst

Braanen Sterri har satt rektorene ved Høgskolen i Oslo og Akershus, Curt Rice og NMBU-rektor Mari Sundli Tveit på en venteliste over kommende maktpersoner: Curt Rice blir beskrevet som et navn som er verdt å merke seg: «Rice er amerikaner og har visjoner som står i stil med landet han kommer fra. Han er kvikk, framoverlent og villig til å påvirke», heter det. Ifølge boka har han også mye å ta igjen etter «den svake og kontroversielle rektoren Kari Toverud Jensen», skriver Sterri.

«Gløgg, aktiv og kvinne»

Om Mari Sundli Tveit, ved NMBU i Ås, skriver han blant annet at «Fordi hun er gløgg, aktiv og kvinne er hun høyt etterspurt i sektoren».

Ifølge boken har selvsagt departementet størst makt over sektoren, men Sterri mener likevel at det trolig er statssekretær Bjørn Haugstad som sitter på aller mest makt over universitets- og høgskolesektoren. Begrunnelsen er at han «kjenner språket», har doktorgrad, har vært statssekretær tidligere og også forskningsdirektør ved UiO.

Forskningsrådets direktør gjennom 12 år, Arvid Hallén, trekkes fram som en som har betydelig makt, men han har likevel ikke fått plass på listen.

Det har derimot direktøren i Nasjonal organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT), Terje Mørland.

Her er listen

Forfatterne har ikke rangert folk på lista, men ført dem opp alfabetisk:

• Inge Lorange Backer, jusprofessor emeritus, UiO
• Gunnar Bovim, rektor NTNU
• Grete Brochmann, professor, UiO
• Morten Dæhlen, dekan, Matematisk og naturvitenskapelig fakultet, og professor UiO
• Alexandra Bech Gjørv,konsernsjef SINTEF
• Hans Petter Graver, jusprofessor, UiO
• Kristian Gundersen, professor i fysiologi, UiO
• Steinar Holden, professor og leder Økonomisk insitutt, UiO
• Anne Husebekk, rektor UiT Norges arktiske universitet
• Marit Kjærnsli, førsteamanuensis, UiO, ansvarlig for PISA-undersøkelsen i Norge
• Finn E. Kydland, Nobelprisvinner i økonoi, professor Carnegie Mellon University og University of California,  professor II NHH
• Sten Ludvigsen, professor, Institutt for pedagogikk, UiO
• Janne Haaland Matlary, professor statsvitenskap, UiO
• Karl Ove Moene, professor, Økonomisk institutt, UiO
• Terje Mørland, direktør Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT)
• Dag Rune Olsen, rektor, Universitetet i Bergen
• Ole Petter Ottersen, rektor Universitetet i Oslo
• Knut Røed, seniorforsker Frisch-senteret
• Camilla Stoltenberg, professor og direktør, Folkehelseinstituttet
• Frank Aarebrot, professor, Institutt for sammenlignende politikk, UiB

Lite hard makt i akademia

Forfatterne har tatt for seg seks områder for å finne fram til hvem som har makta i Norge: kunnskap, arbeids- og næringsliv, sivilsamfunnet, politikk, forvaltning, samt kultur og medier. Det er også folk fra kunnskapssektoren på listene fra de andre områdene, særlig fra forvaltningen.

«Norge er definitivt et kunnskapssamfunn, men det innebærer ikke at det er veldig mye ‘hard’ makt samlet i selve sektoren», skriver Knut Olav Åmås i intro-kapitlet.

Uklar metode

Kjell Arne Røvik, professor i statsvitenskap, ved UiT – Norges arktiske universitet i Tromsø er ikke imponert over maktkåringen i kunnskapssektoren. Og han stiller seg tvilende til både metode og kriterier som er brukt.

— Det er selvfølgelig ekstremt vanskelig å fange makta. Men i kapitlet om kunnskapssektoren er forfatteren forbilledlig uklar på hvilken metode han har brukt, og det forblir ullent hvordan han har kommet fram til sine konklusjoner, sier Røvik.

Hvis Røvik selv hadde fått i oppdrag å lage oversikt over kunnskapsmakta i Norge ville han ha gjort det utifra tre kriterier:

• I hvor stor grad preger vedkommende et forskningsfelt (setter dagsorden, blir sitert, etc.)
• Innflytelse over forskningspolitikk og over forvaltning av forskningsmidler
• Synlighet i offentligheten utenfor akademia.

— I boken Makteliten ser det ut til at juryen i for stor grad har konsentrert seg om det siste kriteriet, sier han, og legger til:

Røvik savner flere

— Flere av de 20 navnene på listen under kunnskapssektoren er først og fremst navn som legges merke til i hovedstadsoffentligheten. Det er de som til enhver tid beveger seg i ruta mellom tidligere Akersgata-Blindern-Dagsnytt18, sier han, og savner mange navn på lista.

—  Hvem savner du ?

— Flere, det er for eksempel en formidabel mangel på mektig forskningsbyråkrater.

— Direktør i Forskningsrådet, Arvid Hallén? 

— Ja, ihvertfall han – og flere fra Forskningsrådet kunne også  fått plass. Det finnes også nordmenn som er særdeles innflytelsesrike på store internasjonale fagfelt og som overhode ikke er nevnt, sier Røvik og trekker blant annet fram den norske professoren Henrich R. Greve ved INSEAD, Singapore.

— Han har meget stor innflytelse og er også nå blitt redaktør for Administrative Science Quarterly, som er verdens kanskje mest anerkjente tidsskrift innen organisasjon, økonomi og administrasjon, sier Røvik.

Næringslivsforskere?

Professoren ved UiT etterlyser også næringslivsforskere.

— Hva med fiskeriforskere, for eksempel? Fisk er absolutt i ferd med å bli Norges eksportnæring nr 1, men fra salongene i hovedstaden får man – typisk nok – ikke øye på en eneste innflytelsesrik norsk fiskeriforsker. Hva med for eksempel professorene Torbjørn Trondsen og Peter Ørebech ved Norges Fiskerihøgskole, som begge e rmeget betydelige meningsdannere om norsk fiskeripolitikk?

— Og hva med Arild Hervik ved Høgskolen i Molde som er nevnt, men ikke har fått plass på lista?

— Hervik er et paradeeksempel på en professor med makt og innflytelse som er ute av synsfeltet fra hovedstaden, sier Røvik.

Kledelig koketteri

— Hervik mener selv at han ikke har noen makt?

— Det er bare kledelig koketteri fra en akademisk adelsmann. Hervik er blant annet en av de norske forskere som har deltatt i flest offentlige utredninger og der mye av hans store kunnskaper også har fått prege praktisk politikk på viktige samfunnsområder. Mange av dem som står på listen rekker ikke opp når de sammenliknes med professor Hervik og den innflytelsen han utøver, sier Røvik, og han mener at det finnes mange slike eksempler.

— Men betyr det noe i det hele tatt å stå på denne listen? 

—  Forholdsvis lite, tror jeg. Paradoksalt nok tror jeg det kommer av det sterke fokuset i denne boken på mektige enkeltpersoner og i langt mindre grad på mektige institusjoner. Personfokuset fenger i media, men bare for en ytterst kort periode. De to foregående norske maktutredningene, derimot, frembrakte innsikter med langt større holdbarhet, hovedsakelig fordi man konsentrerte seg om å beskrive de lange linjer hva angår maktforholdet mellom de tunge samfunnsinstitusjoner.

Ingen av de mektigste

— Juryen har ikke plassert noen fra akademia eller kunnskapssektorene blant landets 25 aller mektigste. Har akademia fått mindre makt? 

— Jeg tror at akademia verken har fått mindre eller mer makt i Norge de siste 10 – 15 årene. Sammenliknet med andre land har kunnskapsaktører i Norge forholdsvis lav anseelse og innflytelse, noe som bl.a. reflekteres i det at ingen fra dette feltet regnes for å være blant landets 25 mektigste. Jeg føler meg derimot nokså sikker på at i en tilsvarende kåring i Sverige ville man garantert ha kommet ut med svenske akademikere blant topp 25, mener Røvik.

Professor Arild Hervik i Molde sier til Khrono at han ikke merker noen trend i at ekspertutvalgene hans blir mindre hørt.

— Det er vanskelig å se noen trend, men jeg opplever ikke at vi blir lyttet mindre til, sier Hervik.

En av de mektige rektorene, Ole Petter Ottersen ved Universitetet i Oslo ønsker verken å kommentere boken, eller sin egen posisjon.

Dekan ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo, Morten Dæhlen, blir veldig overrasket når Khrono ringer for å høre hva han synes om stå på listen over de 2o mektigste i kunnskapssektoren. Han hadde ingen anelse om at han sto på en slik liste.

Dæhlen: Hyggelig

Forfatternes begrunnelse er blant annet: «Den omgjengelige og formidlingsvillige informatikkprofessoren har allerede formet UiO og Det matematisk-naturvitenskapelig universitet. Han har vært instituttleder og dekan og står for en viktig dreining av naturfagene, fra lab- og feltstudier til datavitenskap. (…) Dæhlen har format til å bli rektor ved UiO.»

 — Kjenner du deg igjen i dette? 

— Egentlig ikke, men det er hyggelig at det jeg har gjort og gjør blir positivt lagt merke til, sier han.

— Hva slags makt har du? 

— I den grad man kan kalle det makt er jeg gjennom utdanning og forskning med på å forme morgendagens arbeidskraft og det samfunnet vi lever i, sier Dæhlen, som også mener at det er litt underlig at det nesten bare er universitetsfolk på listen.

— Men når man først lager en slik liste er jeg vel ikke overrasket over at UiO er relativt godt representert, sier han.

Rice will rise?

Og hva så med rektor Curt Rice, ved Høgskolen i Oslo og Akershus, som er «up and coming» i akademias makthirearki.

— Hva sier du til dette?

— Jeg har ikke lest boken ennå, men har den på nattbordet. Jeg kan vel tenke meg at det er med slike lister som med universitetsrangeringer: De som kommer opp på listene synes det er hyggelig og greit, mens de andre synes metodikken er problematisk, sier Rice.

Men rektor Rice har sett og hørt hva som står om ham selv i boken.

— Jeg må tydeligvis sette meg bedre inn i algoritmene deres, smiler han.