Hjemmelagets kamper i byen mellom sju fjell er alltid innholdsrike, så også denne gangen. Riktignok ble det ikke flust med mål, men Fra toppen av Haugen er vi ikke så opptatt av antall mål. Vi er imidlertid mer enn opptatte av sluttresultatene. Og i enda større grad av hvordan resultatene oppnås, med stil, kvalitet, styrke og kontroll.
Etter hjemmelagets seier i Bergen må laget som er nummer to på tabellen ta igjen åtte poeng på åtte kamper. Dette synes som en ganske så formidabel oppgave, spør du meg. En alternativ måte å se det på er at Odd må vinne tre kamper som Molde må tape i løpet av de sju gjenstående, ettersom lagene møtes på Aker stadion i siste serierunde, og MFK kan avgjøre med seier selv om Odd skulle være ett poeng foran. Iherdig speiding Fra toppen av Haugen indikerer få muligheter for et slikt utfall. Misforstå meg rett. Jeg deler ikke ut seriegull for tidlig, jeg påpeker kun at temmelig mye må skje før folk skal heise flaggene i Skien i november. Den øvrige konkurransen synes nærmest avgjort. Trønderne ligger per dato på tredje plass, 14 poeng bak, og selv om dette laget (nabolaget) har hatt tradisjon for friske opphentinger før, er det lite som tyder på spillerne med tilholdssted lang Nidelven skal kunne oppnå fordums storhet i år.
Tilbake til Bergen. Undertegnede har faktisk også litt erfaring som fotballpublikum i Bergen. Som doktorgradsstudent ved NTH fikk jeg drevet gjennom å gjennomføre fagdelen ved NHHs daværende Høyere Avdeling. Som et ledd i dette tilbrakte jeg ett år i denne akk så fargerike byen. Som de fleste Kristiansundere i utlendighet søkte jeg tilflukt med bysbarn, bysbarn med sans for Brann og ikke minst Brann stadion. Mine preferanser var på dette tidspunkt som kjent i en annen leir, men jeg tok mot til meg og slo følge opp mot Stadion.
Jeg kan fortsatt huske overraskelsen fra mitt første møte med bergenspublikummet. De sang, brølte og viftet med bengalske lys. Erfaringene fra Lerkendal var på langt nær så vidløftige, og jeg ante at dette var en annen tilnærming til fotballen. Enda større ble overraskelsen, da en afroamerikansk utseende kraftkar, reiste seg opp ti meter til høyre for meg, midt i første omgang, og brølte på klingene bergensk: «Gå mann, dommaren e homo!» På denne tiden (1988) var det multikulturelle felleskapet i Norge av en ganske annen dimensjon enn i dag, og det faktum at utlendinger i det hele tatt snakket norsk – langt mindre klingende bergensk – framsto svært så eksotisk for provinsielle Haugen. Jeg husker knapt noe ellers fra kampen, hvem Brann spilte mot, om det ble mål eller i hvilken retning de kom, men denne uttalelsen har brent seg fast.
Jeg tror kanskje jeg lærte noe viktig om fotball denne bergensettermiddagen. Fotball er viktig. Faktisk så viktig at det kan viske ut de største kulturelle skiller.
Jeg kan også huske at jeg forlot Brann stadion denne dagen, sikkert bærende på en paraply, med nyoppdaget visdom i hjertet, om fotballens herlige dualitet, kamp og forbrødring på tvers av rase, religion og seksuelle preferanser. Kall meg naiv, men som fersk doktorgradsstudent i Bergen må det vel litt naivitet aksepteres.
Så tilbake til helgas kamp. Enkelte kommentatorer har antydet at Molde vant på en dårlig dag. Fra toppen av Haugen har vi som vanlig meninger på tvers av mainstreamen. Slik jeg så kampen (jeg fikk riktignok kun med meg de siste 40 minuttene av andre omgang), så jeg et hjemmelag (på bortebane) med absolutt kontroll. Det defensive spillet fungerte perfekt, og Brann strevde og strevde og strevde uten å få til noe som helst. Det må være herlig å være fotballtrener og lede et lag som til de grader følger kampplanen.
MFK spilte kanskje årets kamp denne helga. Riktignok vant de med kun ett mål, men det er som kjent mer enn nok.
–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen, Kai A. Olsen og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.