Undertegnede har gjennom en tid fulgt sjukehusdebatten med interesse. Jeg skal spare leseren for mine synspunkter på valg av løsning, men jeg skal reflektere litt rundt valg av utredningsstrategi knyttet til selve konseptvalget.

Av SVEIN BRÅTHEN, professor ved HiMolde

Jeg avgrenser meg til den tidlige fasen, altså det arbeidet som foregår før lokalisering og utforming velges.

Disse refleksjonene bunner i at fagmiljøet i Molde, sammen med et større konsulentselskap (Metier AS), har en rammeavtale med Finansdepartementet om å kvalitetssikre en del av de konseptvalgutredningene (KVU) som gjøres av statlige investeringer over 750 mill. kr, den såkalte KS-ordningen. Et konseptvalg foretas i prosjektets tidlige fase med basis i anbefalingen fra KVU, og dette valget er bestemmende for den retning prosjektet deretter tar. Ordningen innebærer at uavhengige eksperter skal kvalitetssikre KVU-ene og på selvstendig grunnlag gjøre analyser, vurderinger og anbefalinger av hvilket konsept som bør velges. Ofte står resultatene fra kvalitetssikringen i samsvar med anbefalingene i KVU, men det hender ikke så rent sjelden at de avviker. Det påhviler da utrederne å begrunne hvorfor det er slik. Fagdepartementene bruker så utredningene som grunnlag for innstilling til politisk beslutning. Tanken bak disse «doble» utredningene er at flere, uavhengige fagmiljøer tenker bedre enn ett, særlig der prosjektene er store og komplekse og hvor konsekvensene av uheldige konseptvalg kan være store. I tillegg oppnår man lettere en klarere, og mer enhetlig struktur i utredningene.

Utgangspunktet er at det i store tiltak (vegprosjekter, sjukehus, flyplasser, museumsbygg, nytt regjeringskvartal, forsvar) kan finnes mange konsepter/alternativer, der som regel bare ett kan realiseres. Noe av hensikten med ordningen er å finne fram til et anbefalt konsept på en slik måte at man ikke kommer skjevt ut i en tidlig fase av prosjektet. Mye kan nemlig gå galt: Man kan legge opp til en stykkevis og delt plan- og utredningsprosess som reiser steile politiske fronter som det er vanskelig å bygge ned, man kan bygge fine luftslott med betydelig økonomisk gjennomtrekk, man kan overse gode konsepter, man kan ignorere at tiltaket har avhengighet til andre prosjekter, eller man kan rett og slett regne feil. Resultatet blir at man står i fare for å kaste tid og penger ut av vinduet og skape mindre verdi for region og samfunn.

Les også: Kan vi stole på Sintef?

Det som kan synes paradoksalt, er at store statseide foretak, som helseforetakene, ikke er underlagt den samme utredningsordningen. I sjukehussaken er det laget konsekvensutredninger (KU) og andre utredninger av tomtevalg på kommunalt nivå, av virkninger for arbeidsmarked, næringsutvikling og helsefaglig rekruttering, samfunnsmessige konsekvenser samt mer tekniske utredninger av grunnforhold og transport, for å nevne en del. Mange av de samfunnsmessige effektene er sammenfattet i en overgripende KU av regionale virkninger.  Summen av alt dette skal ideelt sett omfatte mye av det samme som man finner i en KVU. Det er imidlertid visse forskjeller, blant annet knyttet til det sterke fokuset som KVU har på behovsanalyse, målstruktur og mulighetsstudie, som jeg nå skal omtale kort.

Mer standardisert

Krav til innhold i en KVU synes mer standardisert, og i sin form vesentlig mer rettet inn mot selve konseptvalget. Den skal inneholde en behovsanalyse, som så danner utgangspunkt for de mål og krav som tiltaket skal oppfylle. Denne fasen av KVU-arbeidet er omfattende, der en gjennomfører alt fra prognoser (i dette tilfellet antall og typer pasienter i årene som kommer og hvordan dette varierer mellom mulige konsepter) til intervjuer med de interessentene som blir påvirket av tiltaket. Denne fasen er krevende, men svært viktig, også fordi den kan avdekke mulige løsninger som ingen har tenkt på før.  Den kan også avdekke at det kan være avhengighet mellom tiltaket og andre prosjekter i regionen, som eksempelvis en mulig Møreakse. Etter denne runden utarbeides det en mulighetsstudie, som skal gjennomgå alle tenkelige varianter som kan bygges for å løse behovene. Dette arbeidet foregår også i tett kontakt med aktuelle interessenter. I tilfellet sjukehusløsning kan man på helt fritt grunnlag tenke seg alt fra to pasientmottak med tilhørende luftbro til Trondheim og Ålesund, via fellessjukehus plassert på flere mulige steder og til to fullt utstyrte bynære sjukehus. Poenget med denne mulighetsstudien er å «snu alle steiner», for dernest å forkaste konsepter/idéer som åpenbart ikke er tjenlige.

Man velger ut de som synes egnede, og gjennomfører en grundig alternativanalyse, som blant annet inneholder en samfunnsøkonomisk analyse. De forkastede konseptene skal beskrives, og det skal begrunnes hvorfor de er sjaltet ut. Hensikten med denne dokumentasjonen er at det skal være mulig for brukerne av utredningen å forstå bakgrunnen for utvelgelsen av konsepter. Erfaringer viser at behovet for omkamper blir redusert når mulighetsrommet spennes ut slik. Med basis i alternativanalysen, som også inkluderer hvordan de ulike konseptene oppfyller de mål og krav som er satt, anbefaler man ett av konseptene som grunnlag for politisk beslutning.

Jeg ser ikke bort fra at man i denne saken ville ha vært best tjent med å anvende dette rammeverket systematisk i tidligfasevurderingene (som man fremdeles er inne i), for kanskje å tilføre en noe større analytisk dybde og transparens. Men realistisk vurdert, er det antakelig for seint å rykke tilbake til start.

Jeg har i denne sammenheng lyst til å nevne et annet stort offentlig tiltak, der det er all grunn til å tro at måten utredningsarbeidet foregikk på preget den påfølgende prosessen knyttet til konseptvalg. Prosjektet hadde betydelig politisk interesse, om enn av en helt annen karakter; nemlig gjenoppbygging av Regjeringskvartalet (RKV). Fagmiljøet i Molde v/undertegnede hadde i KVU-arbeidet ansvar for å bistå i utforming av samfunnsøkonomisk analysemetodikk og gjennomføring av analysene (som måtte tilpasses dette spesielle tiltaket med alle dets fasetter), samt å forfatte begrunnelsen for anbefaling av valgt konsept. Det var en meget interessant tverrfaglig prosess, der det måtte tas hensyn til at fra verneinteresser til bygningsmessig funksjonalitet, sikkerhet, tilgjengelighet og bymessig estetikk. Det som skjedde etter at denne utredningen ble lagt fram, danner en slående kontrast til den lokale planprosessen og debatten som har fulgt rundt sjukehusene: KVUen ble lagt fram i juni 2013 etter en utredningsperiode på ett til to år.

Mektige interessenter

Riksmedia og mektige interessenter skrev daglig om saken i til dels kraftige ordelag, vesentlig knyttet til spørsmålet om bevaring eller riving av Høyblokka, inntil kvalitetssikringen forelå ved siste årsskifte. Den hadde ingen vesentlige merknader ut over at KVU-en hadde vært litt sparsom med kontorarealene. Det ble også laget minst en «motmelding», som ikke klarte å vinne nevneverdig fotfeste verken faglig eller politisk. Konseptvalget for RKV ble vedtatt av Regjeringen ved påsketider i år, i tråd med en variant av KVU-ens anbefaling. Den varianten var eksplisitt omtalt og kostnadsberegnet i KVU. Det gikk altså under ett år fra KVU ble lagt fram til vedtaket var fattet. Intet tyder på at det blir blåst til noen omkamp om dette.

Saken og konfliktpotensialet knyttet til RKV er annerledes enn i sjukehussaken. Sakene er ikke uten videre sammenlignbare. Men jeg er usikker på om RKV var mindre krevende. Det er fristende å stille seg spørsmålet om klimaet her lokalt ville ha vært vesentlig lettere og mer preget av samhandling dersom Helse Midt og det lokale helseforetaket hadde valgt å gjøre grundige, kompetente og transparente utredninger av hele mulighetsrommet, fra dag én? For en utenforstående kan det virke som om mye av det arbeidet som nylig er utført, med fordel kunne vært kjørt i en tidligfase utredning etter KVU-malen. Det er en illusjon å utrede seg utenom dype, politiske kontroverser, men med et robust beslutningsgrunnlag på plass langt tidligere så kunne man kanskje ha unngå en del unødvendige krokveier, omkamper og mistenkeliggjøring dersom man i den aller første fasen hadde valgt å binde seg litt mer til masta. 

Et utredningsløp av KVU-typen er nemlig krevende og forpliktende, og arbeidet kan nok oppleves som konfronterende for både prosjektets eier, politikerne, og andre interessenter. Man kan rett og slett bli nødt til å begrunne sine synspunkter nokså inngående. Men kanskje utredningenes legitimitet da ville ha blitt radikalt annerledes? Svaret får vi aldri, men jeg tror det.

Og bare for ordens skyld; noen andre enn Høgskolen i Molde eller Møreforskning Molde AS burde nok ha tatt den jobben.