Panorama's mann på toppen av Haugen. Foto: Privat

Lille-Ligaen

Med sentrallinja på plass og et optimalisert laguttak vant hjemmelaget årets siste Tippeligakamp mot Odd på beste vis.

Professor Kjetil Kåre Haugen er prorektor ved HiMolde.
Professor Kjetil Kåre Haugen er prorektor ved HiMolde.

Vi får selvsagt aldri vite om en mindre kraftfull strategi ville ha hatt positiv eller negativ innvirkning på årets neste, siste og viktigste kamp, men vi fikk i alle fall rett i at Bugge Pettersen spilte kampen mot Odd. Riktignok var Bugges bidrag begrenset, han fikk vel bare 2 minutter på overtid, men gullmedaljen hans og til resten av laget var ytterst fortjent.

Hjemmelaget introduserte en artig gimmick foran gullfeiringskampen mot Odd, også publikum skulle få medaljer. Medaljens beskaffenhet var noe uklar i forkant, og undertegnede (midt inne i flyttesjauen på toppen av Haugen) visste vel ikke helt hva jeg skulle tro. Jeg hadde kanskje et vagt håp om noe metall, eller til nød en sjokoladebit i gullpapir. Med utgangpunkt i den faktiske pappskiva vi fikk, kunne jeg kanskje smake på en marginal følelse av skuffelse.

Men, ved nærmere ettertanke; nå må fokus rettes mot kommende sesong, med nye spillere og ny assistenttrener og ressursene kan selvsagt ikke sløses bort på tøysete medaljer til publikum. RBK, VIF, Odd og Strømsgodset (kanskje til og med Brann) vil stille sultne og sterke til neste sesong og hjemmelaget må fortsette sin endeløse kontinuerlige forbedringsprosess. Uansett, festen på Aker stadion ble gjennomført med både spille- og arrangementsmessig verdighet.

Ellers har denne uka vært skjemmet av utilbørlige hollandske forslag. Et firma ved navn Hypercube har nemlig levert en (potensielt) viktig rapport knyttet til framtidig ligastruktur i Tippeligaen. I tillegg til en del åpenbare forslag av typen; de beste spillerne i Tippeligaen må ikke selges ut av landet, økt fokus på talentutvikling og flere lørdags- og søndagskamper, dukket det opp et forslag om reduksjon av antall lag i Tippeligaen, eventuelt også  kombinert med sluttspill. Dette er egentlig to forskjellige forslag som hver for seg og (gud forby) til sammen, kan ha drastiske konsekvenser for norsk fotball.

Utgangspunktet for denne aktiviteten synes å være tuftet på en observert nedgang i interessen for Tippeligaen både på banen og i TV-sofaen. Det faktum at NFF, enkelte vil uttrykke med en viss grådighet, solgte TV-rettighetene til noen ukurante kanaler samt at infrastrukturen på norske stadioner så smått begynner å eldes, vil etter manges og undertegnedes mening kanskje være vel så viktige forklaringsvariable som for mange lag i ligaen eller mangel på sluttspill. En relativt lokalt nyskrevet og internasjonalt publisert forskningsartikkel kan i noen grad belyse «stadion-effekten» i norsk fotball. Se nedenfor:

http://www.ejss-journal.com/index.php/research-note-a-regression-that-probably-never-should-have-been-performed-the-case-of-norwegian-top-league-football-attendance

Sluttspill er noe undertegnede mener hører hjemme i ishockey og håndball. Disse latterlig enkle lagidrettene må selvsagt etter beste evne forsøke å konkurrere med alle idretters mor – fotballen, men så vidt vi har kunnet observere fra toppen av Haugen; foreløpig med ringe hell.

Faglig sett ligger nok problemstillingen om sluttspill eller ikke knyttet til avveiningen mellom å gjøre kamper mot slutten av sesongen mer interessante mot å tape interesse tidlig i sesongen. En lignende avveining er åpenbar med hensyn til antall lag i ligaen. Reduseres antall lag oppnår en økt kvalitet og muligens spenning i flere kamper på topp-nivået, men også redusert interesse for de lagene som vil måtte gå et nivå ned.

Begge disse problemstillingene kan kategoriseres innenfor det vi kaller mekanisme-design.  Mekanisme-design, som Eric Maskin for øvrig mottok Nobelprisen i økonomi for så sent som i 2007, er et fascinerende og ikke minst vanskelig område innenfor økonomisk teori. Det dreier seg om å designe spilleregler i et spill slik at regulator ønsker å optimere en eller annen målsetning. Problemene oppstår gjerne fordi det å endre spillereglene også medfører endring av spillernes strategiske likevektsvalg, og at det å «holde styr på» at spillerne ikke endrer sin måte å spille på i en uønsket retning kan være svært vanskelig. Med vår sedvanlige utsikt Fra toppen av Haugen, tillater vi oss kanskje å være litt tvilende til om hollenderne i Hypercube har full kontroll og oversikt over eventuelle uønskede bieffekter av sine forslag.

Vårt hovedankepunkt mot disse forslagene er likevel ikke av økonomisk-teoretisk natur. Det er kanskje mulig (selv om vi i noen grad er nokså tvilende) at en både kan forbedre kvaliteten i norsk fotball og samtidig også generere større betalingsvillighet for fotballproduktet ved å innsnevre det øverste nivået. Det er snarere de mer filosofiske og i noen grad normative betraktninger som gjør at slike forslag finner dårlig klangbunn på toppen av Haugen.

Reduseres antall lag i ligaen vil åpenbart færre få lov til å spille på det øverste nivå. Ettersom de beste er de med flest ressurser (normalt) vil dette åpenbart innebære at de «fattige» klubbene i enda større grad henvises til et ubetydelig liv i lavere divisjoner. En reduksjon av antall lag innebærer altså en slags omvendt Robin Hood-politikk, kanskje ikke så ulikt det regjeringa bedriver med formueskatten.

Jeg mener vel at en slik innfallsport nærmest bryter med kjerneverdier i idretten, fredelig kappestrid innenfor rammen av fair-play og like rettigheter for alle. Et sluttspill vil nok også til en viss grad kunne angripes med lignende argumentasjon. De beste vil da (som oftest) i større grad kunne garantere sluttspillplass, og dermed bli gjengangere i sluttspillene, noe som både gjør de rike rikere, og antageligvis også i seg selv faktisk kan skape minkende interesse.

Noe av hovedpoenget i norsk fotball er jo nettopp at David av og til – kanskje til og med i viktige kamper – slår Goliat. Dersom David notorisk befinner seg på den halvdelen av tabellen som ikke er i sluttspillet, eventuelt i lavere divisjoner, forsvinner jo nettopp denne fascinerende muligheten som jeg, og flere med meg, tror nettopp er noe av magien i fotballen. Den magien som har gjort fotballen til verdens suverent mest populære idrett.

La oss derfor ikke introdusere denne typen eksperiment i norsk fotball. Dette passer utmerket i hockey, håndball eller i Belgia. Her i Norge trenger vi ut- og vidsyn for å kompensere for alle fjellene. Jeg regner med at NFF er fornuftige nok til å kaste denne rapporten på bålet, eventuelt begrave den langt nede i en skuff.

–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.