Avtroppende Vårt Land-sjef Helge Simonnes sluttavtale vekker reaksjoner, men den tidligere Jesus-idealisten og moldestudenten mener avtalen tåler dagens lys.

– Opprinnelig hadde jeg en avtale om en retrettjobb med 90 prosent lønn, men styret ville ikke ha det. I stedet fikk jeg en avtale om 50 prosent lønn uten arbeidsplikt fra fylte 60 til 67 år. Og i 2007 sa jeg fra meg rett til ytelsesbasert pensjon mot å få innfridd aksjer jeg eier i Mentor Medier. Kritikken er ubehagelig, men jeg vet hva jeg har gitt og hva jeg har fått, sier Simonnes.

Nettavisen-redaktør Gunnar Stavrum har karakterisert avtalen som en gullpensjon, mens Mentor Medier-styret  har publisert en redegjørelse der de mener at avtalen med Simonnes er til selskapets beste. Nå har styret bestilt en uavhengig advokatgransking av avtalene, og selskapet har innkalt til ekstraordinær generalforsamling om saken 15. desember.

59-åringen fra Vanylven på Søre Sunnmøre er svært fotballinteressert og forteller at han tidlig konverterte til å bli moldepatriot.

– Jeg holdt med Hødd, men med tanke konfliktlinjen mellom by og land så var det ikke aktuelt å holde med Ålesund. Molde ble laget mitt da de storspilte og tok sølv i 1974. Jeg har også en sønn som er ihuga moldepatriot, så noe har jeg lykkes med i oppdragelsen, sier Simonnes.

Han kom til Molde i 1976 for å arbeide for Ung Visjon, som var en del av den uavhengige og hippie-inspirerte Jesus-bevegelsen. Ung Visjon er i dag kanskje mest kjent for arrangere Jesusfestivalen i årene 1975 til 1985.

– Jeg var redaktør for bladet vi ga ut, som het Gode nyheter. Hun som ble kona mi flyttet til Molde fra Bærum for jobbe som grafisk formgiver i bladet, og da oppsto det det søt musikk, sier Simonnes.

– Hvordan vil du beskrive tida med Jesusfestivalen nå i ettertid?

– Festivalen var et alternativ til Jazzfestivalen. Vi var eksperimentelle i formen og havnet i konflikt med de bestående kristne institusjonene. De ville ha oss på bedehuset, mens vi ville være på gata. Mange av oss bodde i kollektiv på Trepikkarn på Bjørset, som var et rimelig forfallent hus. Det at vi bodde i kollektiv gjorde at enkelte assosierte oss med beryktede Children of God, selv om vi selvsagt hadde klare kjøreregler for omgang mellom kvinner og menn. Det hele var veldig idealistisk. Ingen fikk lønn for arbeidet med Ung Visjon eller Jesusfestivalen. Ideen var at Gud skulle sørge for oss. Konseptet viste seg å være krevende når man hadde familie, sier Simonnes.

Selv om Simonnes ikke fikk lønn av Ung Visjon, så tjente han penger som journalistvikar på moldekontoret til Sunnmørsposten i halvannet års tid. I 1979 begynte han å studere. Først statsvitenskap grunnfag og deretter den to-årige økadm-utdanningen ved Distriktshøgskolen i Molde.

– Distriktshøgskolen var en veldig god tanke om å desentralisere utdanningene i Norge, og Molde var veldig tidlig ute på data, økadm og samfunnsfag. Jeg syns det er dumt om dette nå skal trekkes tilbake i en sentraliseringsprosess. De desentraliserte utdanningene har blant annet bidratt til at mange fra distriktene har kunnet bli ledere i storbyene, sier Simonnes.

Etter studieårene i Molde gikk han videre og ble siviløkonom ved BI, som da lå på Nadderud i Bærum.

I BI-tida ble han også sekretær Bis daværende rektor – professor Jørgen Randers – etter at Randers så sin salgsanbefaling for Tofte Cellulose fra en forelesning gjengitt i Dagens Næringsliv med Simonnes’ signatur.

– På Nadderud fant jeg blant annet ut at forelesingsplanen på BI på den tida var en etterlevning fra da BI lå på Frysja i Oslo, som tok utgangspunkt i når bussene fra Oslo S gikk til Frysja. Det lærte meg – som senere bedriftsleder – at det er viktig å spørre om hvorfor vi gjør det vi gjør, sier han.

Simonnes vikarierte som journalist i Vårt Land sommeren 1984, men fikk ikke napp på fast stilling i redaksjonen. Daværende redaktør Hans Erik Matre fikk imidlertid lurt han inn som opplagssjef. Simonnes sier han ble lovet fast jobb om han økte opplaget med mer enn 1000 eksemplarer på et år. Han nådde målet, men måtte jobbe med den kommersielle siden av avisdriften. I 1987 ble han administrerende direktør i avisa og senere publisher i 1991. Mediehuset Vårt Land ble under Simonnes ledelse til Mentor Medier, som blant annet eier Rogalands Avis og Dagsavisen. Konsernet mottar rundt nær 100 millioner kroner i pressestøtte i år.

– Med 30 års fartstid i Vårt Land, hvordan ser du på nedturen som kom i norsk presse?

– Vårt Land har alltid hatt en anstrengt økonomi, så jeg føler på mange vis at det er de andre avisene som har kommet i samme situasjon som oss. Nå er det ikke lenger de store som får alt, så avisene er blitt mer likestilte.

– Tror du at avisene som mottar pressestøtte kan regne med å den fortsetter?

– Pressestøtten er kommet for å bli. Man er nødt til å ha den for å bevare mangfoldet i pressen. Nå er det jo snakk om å gi støtte til TV2s nyhetsproduksjon. NRK er allerede fullfinansiert. Jeg ser på dette som demokratistøtte som brukes til å lage avis, TV og radio. I dag er situasjonen at norske medier er angrepet av storaktører som Facebook og Google.

– Du har brukt pennen ivrig i Vårt Lands spalter.

– Ja, jeg har alltid lagt vekt på å skrive. Det har jeg tenkt å fortsette med etter at jeg går av. Jeg driver faktisk og skriver en bok der jeg gjør meg noen refleksjoner om det kristelige landskapet vi ser i dag.

– Vårt Land er veldig god på å dekke tro og livssyn. Hvordan tror du kristen-Norge vil se ut i framtida?

– Det er avisas slagord det, at Vårt Land skal være stedet der religion møter samfunn. Folkekirka taper terreng. Noen er veldig interesserte i den, men mange er likegyldige. Frikirkene vokser. Jeg tror kirkemedlemmene må belage seg på å betale mer av gildet selv enn de gjør i dag, for nye generasjoner politikere vil stille spørsmål ved om dette er noe de vil betale for. Religion er et viktig lim i samfunnet, men jeg tror støtten til Den norske kirke – slik det allerede er for mange tros- og livssynssamfunn – vil følge individene. Kirken kan ikke i lengden regne med å bli fullfinansiert av staten.