«Forretningsideen» for distriktshøyskolene var kortere næringslivsrettede studier. Det var en suksessoppskrift fra starten fram til ut på 90-tallet. Da skjedde det noe.

Av KAI A. OLSEN, professor i informatikk ved HiMolde

Studielengden ble etter hvert normert til tre og fem år. Institusjonene fikk rett til å opprette de bachelorstudiene de ønsket. Kombinert med sterk sentralisering mistet vi store deler av studentmarkedet. Allerede da var det klart at dette førte til store utfordringer for en høyskole i distriktet. På informatikk var effektene av en endret verden synlig allerede midt på 90-tallet. Vi fikk svakere studenter, dårligere eksamensresultat og store frafall. Det ble vanskelig å opprettholde høy kvalitet på studiet. Vi skrev derfor brev til rektor og styret om at noe måtte gjøres, også med konkrete forslag til hvordan vi kunne møte utfordringene.

Ingenting skjedde. Høyskolen valgte å ikke ta tak i utfordringen. «Business as usual» var mantraet. Går vi ti år fram, til 2005, hadde de negative effektene vi hadde på informatikkstudiet spredd seg til de fleste av studiene. Fortsatt tok vi ikke inn over oss at verden var endret. Ti år etter det fikk vi beskjed av statssekretæren at vi ikke var gode nok. Ikke engang når vår eier påpekte problemene reagerte vi. Reaksjonen var det samme som når ansatte forsøkte å påpeke problemene – ingen endring. Nå har vi fått brev fra ministeren om at noe må skje. Da forsøker vi å late som om brevet ikke var ment for oss, at vi fortsatt kan stå stille.

LES MER: Kunne det vært en idé å spørre oss?

Nå er det å ikke forstå at endringer i omverden fordrer endringer internt, en ikke uvanlig sykdom. Innen IT har vi mange eksempler. Produsenter av stormaskiner og minimaskiner trodde at deres forretningsmodeller skulle fortsette inn i fremtiden. Kodak sin suksess gjorde dem blind for overgangen fra analog til digital.  Plateselskapene tjente godt med å selge musikk på CD og insisterte på at dette var forretningsmodellen inntil piratene tvang gjennom streaming-løsninger. Det kan være ønskelig å forsøke å opprettholde en tapt modell noen år til. Ulempen er at en kan miste kontrollen over endringene. Høyskolen kan komme i en lignende situasjon.

Jeg har sympati for ideen om å stå alene. Men denne beslutningen må i så fall bare være første ledd i en beslutningskjede. Det neste er å finne ut hva vi skal bruke denne friheten til. «Alene» er altså ikke nok – vi må vise til resultater. Hva om vi hadde jobbet så godt at vi publiserte mer enn Universitetet i Oslo, at vi hadde mange vellykkede industriprosjekter og fornøyde og dyktige studenter? Hva om vi hadde innledet et nært og godt samarbeid med gode universiteter ute i verden? I så fall tror jeg Departementet ville latt oss være i fred. Det er vanskelig å argumentere mot suksess.

LES MER: Selvstendighetsspor til besvær

Dessverre har vi ikke utnyttet vår aleneposisjon. Vi publiserer langt mindre enn universitetene, har få industriprosjekter og kommer dårlig ut på studenttilfredshet. I praksis har vi ingen god «forretningsmodell». Da er det bare en løsning. Det er å se på fusjonspartnere.

Slik jeg ser det vil det være en tragedie om vi må slå oss sammen med en annen liten høyskole. Ikke bare vil det være lite å oppnå faglig sett, men reiseavstander vil gjøre det særdeles vanskelig å oppnå noe som helst. Ikke vil ansatte dra til Volda eller Sogndal for å undervise, og ikke vil studentene akseptere å ta deler av studier der. Fordelen med å komme inn under en universitetsparaply er at vi da får noe nytt. Et samarbeid med en større og bedre institusjon kan hjelpe oss å løfte nivået. Risikoen er at vi da blir underlagt styret ved en institusjon der vi sannsynligvis ikke vil ha representanter. Men vi får da håpe at dette styret også er interessert i å ha en kvalitetsinstitusjon i Molde.

Vi er allerede sent ute. Det kan tenkes at fusjonsdørene mot universitetene er lukket. Likevel må det nå være en sentral oppgave for ledelsen å få en vurdering av mulighetene. Med dette i bunn kan en så utrede hvilket alternativ som er best. Forhåpentligvis er det fortsatt valgmuligheter.