Å gjøre sektorproblemer til Høgskolen i Moldes ansvar, eller å kreditere NTNU for den maritime næringens imponerende satsing på Ålesund, er feil diagnose. Derfor kan en fusjon med NTNU også være feil medisin.
Av HARALD M. HJELLE, førsteamanuensis ved Høgskolen i Molde
Kunnskapsdepartementet – og sannsynligvis et flertall på Stortinget – mener at større enheter er det som skal til for å gjøre fagmiljøene mer levedyktige. Det er vanskelig å belegge at det faktisk er en positiv sammenheng mellom institusjonsstørrelse og kvalitet i undervisning og forskning, men troen på en slik sammenheng er svært sterk. Ledelsen ved HiMolde har hittil ikke delt denne troen, og satset på frivillige allianser og selvstendighet. Dette er ikke gjort i blinde, Slik tenkning har bidratt til den tyngden som har sikret oss retten til å tilby master- og doktorprogrammer. Kollega Kai Olsens innlegg kan ses på som et tegn på at det nok er flere ansatte som også tenker at «nå får det være nok stahet – verden endrer seg, vi får gi etter og la oss fusjonere». Og da er nok NTNU etter manges mening det beste alternativet – om de vil ha oss.
Næringslivsledernes utgangspunkt er at vi vil bli en enda bedre samarbeidspartner for dem, som en satellitt av NTNU. Dels belegges dette med å vise til hva den maritime næringen på Sunnmøre har fått til i Ålesund. Ja, det er uten tvil imponerende det de har fått til, en satsing som dels knyttet til det som var Høgskolen i Ålesund, dels til Norsk Maritimt Kompetansesenter og Ålesund Kunnskapspark. Dette har i vesentlig grad skjedd uten at høgskolen har vært en del av NTNU – og det viser at man kan få til mye med samarbeid og sterk vilje – også uten fusjon.
LES MER: Hvor går (står) Høgskolen i Molde?
LES MER: Kunne det vært en idé å spørre oss?
LES MER: KD sier nei til den foreslåtte høgskolealliansen
Kai Olsen viser til at «noe skjedde på 90-tallet», og at HiM ikke tilpasset seg det som skjedde. Ja, det har sannelig skjedd mye med både høgskolen og høyere utdanning generelt siden Distriktshøgskolen og Sykepleieskolen ble etablert. Ingen tvil om det. Mens høyere utdanning var forbeholdt de få som hadde gode nok karakterer til å konkurrere seg inn på høyere utdanning, har vi i dag om lag halve ungdomskullene inn i våre utdanningsløp. Det ville være rart om dette ikke skulle gå ut over kvalifikasjonene og gjennomføringsevnen til den gjennomsnittlige student. Men dette er ikke spesifikt for HiM – dette er sektorproblemer som angår både høgskoler og universiteter. Og jeg vil påstå at lille HiM har klart seg godt i konkurransen med de større og sterkere.
Institusjonen som startet som to små utdanningssteder med noen titalls studenter i hvert kull, har i dag over 2000 studenter og 200 ansatte. Ikke ubetydelig i en by på 26 000 innbyggere. Vi har siden 90-tallet foretatt en meget vesentlig oppgradering av kompetansen til de ansatte med bevisst satsing på blant annet doktorgradsløp og førstelektorprogram. Dette har gjort at vi har vært gjennom mange akkrediteringsløp hvor vi er vurdert av vitenskapelige komitéer som kompetente til å tilby masterutdanninger på alle våre fagområder og doktorgrad på to (logistikk og helse/sosialfag). Så det virker litt spesielt å hevde at HiM har stått på stedet hvil uten å ha fulgt med i timen.
LES MER: Beslut på gode grundar?
LES MER: En samlende ledelse
LES MER: Næringslivsledere vil ha fusjon med NTNU
Olsen mener vi burde imponere myndighetene med å ha vitenskapelig produksjon som overgår universitetene, men det blir et urimelig krav når en vet at disse institusjonene har veldig mye større bevilgninger til forskningsvirksomhet og tusenvis av stipendiatstillinger. Vi klarer oss imidlertid godt sammenlignet med sektoren for øvrig (som nesten utelukkende består av høgskoler som er større enn vår), og vi har en vitenskapelig publisering som ligger over gjennomsnittet for høgskolene, og på nivå med Norges Handelshøgskole.
Men for all del. Også jeg har gått noen runder med meg selv i det siste – er det ikke nå på tide å snu, og gå for en fusjon, eksempelvis med NTNU? Vil vi overleve som liten og selvstendig? Det er mye som tyder på at kravene som stilles til å drive med mastergrader og doktorgrader blir tøffere, og det er foreslått målekriterier som vil belønne store programmer. Det er ingen tvil om at dette vil få konsekvenser for oss. Vi vil måtte fokusere vår virksomhet enda mer, og antakeligvis legge ned programmer som har for svak rekruttering. Og kanskje blir vi også utsatt for enda strengere krav etter hvert.
LES MER: Selvstendighetsspor til besvær
LES MER: Slå sammen Høgskolen i Molde med NTNU
LES MER: Vi vet hva vi vil
Det springende punktet er om en slik fusjon er løsningen. HiM blir underlagt et styre i Trondheim hvor vi sannsynligvis ikke blir representert. Sannsynligvis blir vi heller ikke representert i fakultetsstyrene. Muligens kan logistikk sloss seg til et eget institutt med en viss selvråderett. De fleste beslutninger blir tatt i Trondheim – av organer som skal styre Norges største universitet. Om aktiviteten i Molde opprettholdes, vil vi utgjøre 4-5% av den store institusjonen i form av studenter og ansatte – og 2-3% av budsjettet. En mygg i de fleste sammenhenger.
Her er mulige beslutningsutfordringer som kan ligge på styrebordene i Trondheim:
- Vi har fått beskjed om å spare inn. Vi har studium X i Molde og studium Y i Trondheim som har samme profil. I Molde er det to søkere per studieplass, i Trondheim ti. Gjennomsnittskarakter for opptak i Molde er 3.9, i Trondheim 5.1. Hvilket studium skal vi satse på – og hvilket skal vi legge ned?
- Doktorgradsstudiet i logistikk har kun tre kandidater ut i året. Kravet fra departementet er fem. Enten må vi legge ned, eller så får vi fusjonere programmet med et studium i Trondheim. Noen av kursene blir lagt til Trondheim. Nye stipendiater bør kunne velge om de vil bosette seg i Molde eller Trondheim.
- Siden vi har redusert studietilbudet i Molde innen fag X, Y og Z har vi overtallige blant fagansatte og i administrasjonen. Det er vanskelig å si dem opp, men de kan vel tilbys å utføre sin jobb i Trondheim?
Hvordan vil styrearbeidet i Trondheim bli vurdert av eieren, KD? De har etablert ni kvalitetsindikatorer som de vil styre etter. Ingen av disse omhandler tilgang til høyere utdanning i distriktene. Direkte eierstyring, gjerne med tydelige og skjerpede krav, avløses av filialstyring fra en stor fusjonspartner. Om NTNU-organene sakte slanker ned tilbudet i «satelittbyene» vil det neppe bli påtalt av KD.
Skriften på veggen er tydelig for dem som vil lese: KD ønsker en sentralisering av høyere utdanning og forskning, kamuflert som en kvalitetsreform.
Det er derfor grunn til bekymring. Uansett. Det er veldig bra at det er lokalt engasjement for høgskolen, men jeg er usikker på om næringslivslederne og Kai Olsen har det rette svaret. Det finnes noen erfaringer fra regionaliseringen av både veg- og helsesektoren som en kanskje kan trekke lærdom av. Det kan heller ikke utelukkes at en og annen bedrift med eiere utenfor regionen kan ha gjort seg sine erfaringer med fjernstyring. Samtidig skal vi selvsagt ikke utelukke at en fusjon kan åpne for muligheter med positivt fortegn for høgskolen og dens omgivelser.
Men det ligger en fundamental usikkerhet i en slik beslutning som gjør enkle svar vanskelige. Vi skal ikke glemme at Høgskolen i Molde har vist seg meget livskraftig og med en betydelig endringsvilje. De egenskapene vil komme svært godt med, uansett hvordan denne ferden ender.
Hjelle skriver: «Olsen mener vi burde imponere myndighetene med å ha vitenskapelig produksjon som overgår universitetene, men det blir et urimelig krav når
en vet at disse institusjonene har veldig mye større bevilgninger til forskningsvirksomhet og tusenvis av stipendiatstillinger. Vi klarer oss imidlertid godt sammenlignet med sektoren for øvrig (som nesten utelukkende består av høgskoler som er større enn vår)». Trekker du ikke nettopp ubevisst frem hva som kommer til å bli problemet for HiMolde fremvoer når vi skal sammenlignes med andre institusjoner i fremtiden. Vi kommer da ikke til å sammenlignes med sektoren slik den er i dag (med mange høgskoler som vi er jevngode med), men med store universiteter som det er all grunn til å tro vil få samme, om ikke enda større, andel av bevilgninger til forskningsvirksomhet og stipendiatstillinger.
Ut i fra den analyse som fremsettes her er det jo helt uforståelig at Ålesund har gjort det valget de gjorde for ett år siden. Det rimer også dårlig med de signaler som kommer fra Ålesund så langt, hvor de ser svært positivt på fusjonen og mener at dette vil bidra svært positivt til regional kompetansebygging og til regional industri. Dette til tross for at de har klart å bygge opp mye som selvstendig institusjon. Kanskje kan det være fornuftig å høre på disse erfaringene og å utforske de mulighetene som en fusjon vil kunne gi, i stedet for å starte med å problematisere?
Ut i fra den analyse som fremsettes her er det jo helt uforståelig at Ålesund har gjort det valget de gjorde for ett år siden. Det rimer også dårlig med de signaler som kommer fra Ålesund så langt, hvor de ser svært positivt på fusjonen og mener at dette vil bidra svært positivt til regional kompetansebygging og til regional industri. Dette til tross for at de har klart å bygge opp mye som selvstendig institusjon. Kanskje kan det være fornuftig å høre på disse erfaringene og å utforske de mulighetene som en fusjon vil kunne gi, i stedet for å starte med å problematisere?
Den reelle «diagnosen» er det nye utdanningskartet med store universitet, hvorav ett rett utenfor døra vår, samt skjerpede krav til kvalitet. Jeg sleit med å finne svar på denne «diagnosen» i Haralds innlegg, bortsett fra at å si at vi er «livskraftig». Vi må komme opp med en bedre «medisin» enn det.
For ordens skyld – jeg har ikke sagt NTNU. NTNU er nok en interessant samarbeidspartner, kanskje spesielt fordi vi da kommer tettere til Ålesund og industrien, men det er også andre mulige samarbeidspartnere der ute.
Det Harald Hjelle glemmer er at departementet, vår eier, setter krav til at vi gjør noe. Nå kan vi slå oss på brystet og fortelle hvor flinke vi er, men åpenbart kjøper ikke våre eiere den historien. At vi er like gode (dårlige) som andre høgskoler er dessverre ikke nok. Det er jo derfor regjeringen ønsker en reorganisering av sektoren. De vil ha mer igjen for de pengene de skyter inn.
Det er mange gode unnskyldninger for hvorfor vi ikke publiserer like mye som universitetene. Det hadde vi nok kunnet bruke om vi hadde vært gode på andre områder. Men åpenbart skorer vi ikke særlig bra på undervisning, heller ikke på industriprosjekter. Da må det være nærliggende å spørre hvorfor en skal bruke flere hundre millioner på å ha en høyskole i Molde.
Hovedproblemet for Høyskolen i de siste 20 årene er at vi ikke har ambisjoner. Joda, vi har opprettet doktorgradsprogram og masterstudier. Det har også mange andre. Skal vi overleve er det ikke nok at vi har de beste studieprogrammene i Molde.
Sammenlignet med mange andre institusjoner ute i verden har vi godt med ressurser. Det kunne vi ha brukt til å være gode på undervisning (viktigst av alt), industriprosjekter (for å markere vår egenart som høyskole og bekrefte at vi er en regional aktør) og på publiserbar forskning (for å markere kvalitet). Men det krever at vi har ambisjoner, at vi setter mål, at vi setter krav til de ansatte og at vi måler resultater. En gang i tiden trodde jeg at dette var oppnåelig. I dag innser jeg at ”business as usual” mantraet står for sterkt ved Høyskolen, eller sagt litt styggere: alt skal være slik det alltid har vært – ro i organisasjonen er viktigst.
Begrepet «eier» har en presis betydning og en folkelig betydning. Universitets- og høyskoleloven taler om «overordnet forvaltningsmyndighet» og går man inn på forvaltningsdatabasen så kan man se forvaltningshierarkiet til Høgskolen i Molde (legger ved en skjermdump). Det er en vesensforskjell mellom overordnet forvaltningsorgan og eier. Det er ikke noe i veien for at man beskriver dette hierarkiet med begrepet «eierskap» – på samme måte som nevøen min sier jeg ble «eid» når han knuser meg i dataspill. Man kan sikkert si at Høgskolen i Molde eies av Kunnskapsdepartementet som eies av Regjeringen som eies av Stortinget som eies av Staten (og i sin tid mente Solkongen at han var staten). Et eierskap kan forvaltes ganske fritt, et forvatningshierarki er mer regulert og selv på et område med såkalte fritt forvatningsskjønn, er skjønnet mer begrenset enn hva som gjelder utøvelsen av eiendomsrett – det er nettopp av den grunn vi av og til kommer med presiseringen «privat eiendomsrett» for å forsikre om at det ikke er det utvannede begrepet det er tale om.
Dette tar på ingen måte brodden ut av Kai Olsens innlegg og jeg mistenker han ikke for å bruke begrepet retorisk eller å mangle kunnskaper om detaljene ved forvaltningsvedtak, maktfordelingslæren, parlamentarisme og politiske prosesser. Det er bare det at jeg mener disse forholdene blir tilslørt ved å skrive «…departementet, vår eier…».
Takk for et opplysende innlegg Georg. Som du sier er et forvatningshierarki mer regulert. Forskrift om kvalitetssikring og kvalitetsutvikling i høyere utdanning er et eksempel på en slik regulering, som nå er i endring.
Ja, det finnes mange eksempler på at regulatoriske endringer utløser fusjonsbølger. Poenget mitt var at utøvelse av eierbeføyelser og forvaltningsmyndighet ikke er det samme. Bruker man samme ord så vil det av og til virke tilslørende. Forskriften du viser til gjelder også private institusjoner slik som BI. Dersom det er denne forskriften Olsen sikter til når han skriver «eier» så er det ganske åpenbart at begrepet er malplassert. Da er det til og med riktigere å si «regulatorisk myndighet» enn «overordnet forvaltningsmyndighet».
Jeg vil bare påpeke at jeg ikke brukte «eier» ut fra en studie av forvaltningsrett, men som et begrep for den som bestemmer og styrer. I vårt tilfelle kan departementet sette krav til å kunne gi doktorgrad, masterstudier, til antall studenter pr studie, etc. som kan gjøre det vanskelig å oppretteholde den aktiviteten vi har i dag. Mitt poeng er altså at det kanskje ikke er så lurt å komme i konflikt men den som bestemmer.