I påska døde Johan Cruyff, en av tidenes beste fotballspillere. Jeg husker ham fra Nederlands lag i -74, og registrerte vel for så vidt at han var god, men jeg var for liten til at jeg vil begi meg ut på noen rangering av ham i forhold til Pelé (som jeg heller ikke har sett stort av), Platini, Maradona, Zidane eller Messi. Det som fascinerte meg var nok mer hvordan folk snakket om Cruyff og det nederlandske laget, enn at jeg selv umiddelbart så hvor godt det var.

Derfor skal jeg ikke skrive noen hyllest til Cruyff, selv om han nok fortjener det. I stedet skal jeg tolke ham og den nederlandske totalfotballen sosiologisk. Enhver sosiologisk fortolkning av noe så trivielt som fotball er naturligvis spekulativ, spesielt relativt overfladiske sammenligninger mellom fotballens utvikling og samfunnsutviklingen for øvrig. Cruyff og Nederland symboliserte imidlertid i en viss forstand både 60-årenes ungdomsopprør og nedgangen for det fordistiske produksjonsregimet fra tidlig i 70-årene. Det er verdt en refleksjon.

Nederland har lenge vært kjent som en liberal, frisinnet stat, med Amsterdam som sentrum og turistmagnet. I 50-årene var imidlertid Amsterdam trolig det vestlige Europas kjedeligste hovedstad. Nederland var dessuten, med unntak av Irland, det mest bakstreverske og konservative landet, skriver David Winner i en morsom bok om nederlandsk fotball.

Alt forandret seg i 60-årene, slik det gjorde i mange land, men med det konservative utgangspunktet ble omveltningen spesielt stor her. Ingen symboliserte oppbruddet mer enn Johan Cruyff. Nederland hadde vært en ubetydelig fotballnasjon. Anført av Cruyff og trenerlegenden Rinus Michels begynte imidlertid Ajax å gjøre seg gjeldende. De spilte en fotball som i hvert fall overflatisk sett så ut til å appellerte til den nye tidsånden: Laget fremsto som individualistisk og anti-autoritært. Selv om Michels var sjefen, ble mange praktiske valg overlatt til spillerne, og særlig til Cruyff. Slik ble den nederlandske fotballen et symbol på ungdomsopprør, autoritetsskepsis og en mer uvøren livsstil. Nederlandske spillere ble ansett som atskillig mer utadvendte, rufsete og tidvis opposisjonelle enn for eksempel autoritetstro tyskere.

Cruyff var individualist til fingerspissene og slik sett et velegnet symbol på ungdomsopprøret (før deler av opprøret stivnet og ble omskapt til sin motsetning, den autoritære marxismen). Likevel er det for enkelt å si at Cruyff og den nederlandske totalfotballen representerte individualismens seier over kollektivet. Michels’ og Cruyffs spillefilosofi i Nederland ga rom for individualismen, men det var en individualisme i kollektivets tjeneste.

Innenfor økonomisk historie er det industrielle produksjonsregimet i den vestlige verden fram til 1970-årene betegnet som fordistisk. Betegnelsen kommer fra bilprodusenten Henry Ford, som var en innovatør når det gjaldt å utnytte mulighetene som lå i samlebåndsteknologien. Fordistisk produksjon var basert på masseproduksjon av identiske enheter sammensatt av gjensidig utskiftbare deler. Fordismen ga støtet til en voldsom produktivitets- og forbruksvekst, også i arbeiderklassen. Samtidig var den basert på svært enkle arbeidsoperasjoner, og krevde slik liten kompetanse. Arbeidet ble ensidig og sterkt spesialisert.

Fotballens utvikling samsvarer på interessante måter med fordismens kjennetegn. Særlig i England ble lagene organisert med streng arbeidsdeling knyttet til bestemte posisjoner i laget, og målet var å maksimere «produksjonen» av avslutninger og mål. Særlig legendariske Herbert Chapman, manger i Huddersfield i 20-årene og i Arsenal i første halvdel av 30-årene, er blitt tolket i dette perspektivet. Spillerne hadde predefinerte arbeidsoppgaver som de utvilsomt måtte ha gode ferdigheter for å kunne utføre, men systemet ga lite rom for kreativitet ut over dette.

Folk med en mer romantisk innstilling til fotball var bekymret, skriver Matti Goksøyr og Finn Olstad i et stort historisk arbeid om norsk fotball. Norsk fotball ville stagnere i systemer, het det i en kritisk kommentar da lederen for NFFs uttakingskomité, Asbjørn Halvorsen, innførte det såkalte Magdeburg-systemet i norsk fotball. Publikum kom ikke til fotballkamper for å se 22 mann «knegå hverandre rent vitenskapelig».

Bekymringen over hva dette gjorde med den kreative og offensive fotballen, har siden vært en sentral del av fotballdebatten, ikke minst i Norge. Også da Drillo med en klart vitenskapelig forankret filosofi oppnådde sensasjonelle resultater i 90-årene, var både kommentatorer, spillere og deler av publikum kritiske fordi spillestilen etter deres syn hindret spillernes kreative utfoldelse.

Cruyff og totalfotballen representerte slik sett en frigjørende kraft, og et alternativ til det de så som mer rigide spillesystemer. Hvorfor fremsto Nederland og Ajax som mer kreative lag?

Totalfotballen fikk sitt navn fordi spillerne oftere og tydeligere enn i andre lag skiftet posisjoner. Det var 11 mann som forsvarte seg og 11 mann som angrep. Slik fremsto spillestilen som mer fleksibel. Høyrevingen skulle ikke holde seg langs sidelinjen i 90 minutter, i håp om å runde backen og få lagt inn foran mål. Hvis situasjonen tilsa det, kunne han trekke inn som spiss, eller gå inn midt i banen for å dekke rom som en medspiller hadde etterlatt seg. Posisjonsskiftene gjorde at motstanderne hele tiden følte seg omsvermet av nederlendere, også nederlendere som ifølge læreboka skulle befinne seg helt andre steder på banen.

Denne fleksibiliteten krevde samtidig spillere som ikke bare forsto og behersket sin egen rolle og posisjon. De måtte forstå alle rollene, og ikke minst hvordan de var gjensidig avhengige av hverandre. Totalfotballen krevde at alle hadde blikk for helheten. Spillere kunne jo ikke uten videre skifte posisjon uavhengig av hva lagkameratene hadde tenkt på. Strukturen i laget var et resultat av spontan koordinering som alle spillerne var innforstått med.

Totalfotballen krevde rett og slett klokere spillere, med større forståelse for relasjonell og strukturell kompleksitet enn spillerne i den fordistisk inspirerte fotballen hadde behov for.

Slik har Nederland og totalfotballen også kommet til å symbolisere oppbruddet for fordismen og overgangen til en ny produksjonsform, den som Michael Piore og Charles Sabel i en bok fra 1984 betegnet som fleksibel spesialisering. Postfordisme er en mye brukt betegnelse på dette produksjonsregimet. Industriproduksjon kunne ikke lenger være basert på masseproduksjon av identiske enheter, den måtte hele tiden være i forkant av svingninger i trender, moter og etterspørsel. Man skulle ikke lenger produsere for lager, men etter ordre. Dette krevde at både organisasjoner og arbeidstakere var i stand til hurtig å tilpasse seg endrede omgivelser. Kompetanse, kreativitet og fleksibilitet ble sentrale elementer i industriell produksjon.

Det er et besnærende slektskap mellom postfordismen og totalfotballen. Poenget var å ikke stivne i forutsigbare systemer og posisjoner, men å evne å utnytte nye situasjoner til sin fordel. Dette forutsetter kreativitet, fleksibilitet og en umiddelbar forståelse for kompleksiteten i moderne fotball. Cruyff var som nevnt individualist av natur, men det var ikke til hinder for at totalfotballen – samtidig som den ga økt rom for individuell kreativitet – også var et kollektivt prosjekt. Det var de gunstige virkningene for kollektivet, altså laget, som tilsa at individuell kreativitet fikk økt verdi.

I tillegg til at totalfotballen en periode feide over nesten all motstand, var belønningen også at det var en spillestil det var lett å legge sin elsk på. Cruyff var, sammen med Michels, den viktigste hjernen bak alt dette, og det er ingen liten bedrift. Også derfor er han verdt å minnes.

–> Hallgeir Gammelsæter, Kjetil Kåre Haugen, Arve Hjelseth og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.