Det er med noe forundring jeg, som tidligere rektorkandidat i 2013, har sett utviklingen i diskusjonen fra rektorvalget den gang til årets valg.

Av MORTEN SVINDLAND, stipendiat

Det at en student (vel og merke i ferd med å fullføre mastergraden) vant den såkalte «popular vote», men tapte mot professor Hallgeir Gammelsæters 54,57% grunnet vekting av de ulike velgerkretsene, medførte etter sigende «sjokkbølger» internt på høgskolen: at én uten forskningserfaring kunne være så nær å vinne valget. Forut for valgresultatet uttalte daværende rektor Solfrid Vatne og daværende rektorkandidat Hallgeir Gammelsæter seg til NRK om mitt kandidatur. Så la oss sakse litt derfra for å ta et lite tilbakeblikk og begynne med et sitat fra sistnevnte:

«Skulle det skje at vi får ein student som rektor, som skal fungere opp mot andre universitet med professorar som rektor, så kan ein stille seg spørsmålet om kor vi då stiller i rektorkollegiet nasjonalt. I tillegg går det på interne spørsmål, om korleis det skal fungere opp mot fagpersonell.»

Solfrid fulgte opp i lignende ordelag:

«Det er noko vi har trudd ikkje kunne skje, fordi vi har meint at studentar ikkje ville vere kompetente i forhold til professorar … Eg vil seie at det vil bli store problem med samarbeid opp mot andre institusjonar.»

Dette var en sunn skepsis som jeg forventet ville komme, og burde komme, før jeg bestemte meg å stille som rektorkandidat. Spoler man frem til årets rektorvalg, så har man nå to kandidater som kun har akademisk grad tilsvarende det jeg selv ville hatt, hvis jeg vant valget og gikk inn i rektorvervet 01.08.2013.

Selv om det er forskjell på en fagansatt og en student (dog hadde jeg vært styremedlem i høgskolestyret i to år), er overordnet sett problemstillingene som Solfrid og Hallgeir ytret seg om i 2013, like relevante overfor kandidatene som mangler doktorgrad og forskningserfaring i dag. Det kan påstås at det til og med er enda viktigere nå, med tanke på den betydelige konsolideringen til store institusjoner i universitets- og høgskolesektoren vi har sett de siste årene – og at kommende rektor ikke usannsynlig vil måtte gå inn i fusjonsforhandlinger med enkelte av disse. Så det essensielle spørsmålet blir: kan man ikke like gjerne bytte ut ordet «student» i Hallgeirs sitat med «ansatt uten forskningserfaring», og konklusjonen blir akkurat den samme?

Det er her forundringen slår inn når en betrakter årets rektorvalg. Den sunne skepsis overfor kandidater uten forskningserfaring er mer eller mindre fraværende. Faktum er at pendelen nærmest har snudd motsatt vei, med professorer som argumenterer med at en rektor uten treff i publikasjonsbasene kan løses med at «rektor vil kunne ta med seg noen som har et anstendig antall slike treff, dersom behovet skulle være til stede».

Hvilken retning går høgskolen i når lederen av doktorgradskomiteen ved Avdeling for logistikk, den høyest publiserende avdelingen ved HiMolde, tar til orde for at forskningserfaring ikke er et avgjørende kriterie for en rektor? Heidi Haavardsen fra avdeling HS, én av kandidatene uten forskningserfaring, har da også formidlet at «sentrale fagpersoner» på alle avdelinger støtter hennes kandidatur – så denne holdningen i forhold til mindre vektlegging av publisering virker tydeligvis utbredt blant flere i organisasjonen. I tillegg har det fremkommet at den ovenfornevnte professoren, sammen med viserektor for forskning, har hatt et møte med Heidi Haavardsen i forbindelse med hennes prosess mot rektorkandidatur – og at vitenskapelige ansatte på Avdeling for logistikk i ettertid har hatt ønske om at fagmiljøet skulle slutte opp om denne kandidaten. Videre så har de to rektorkandidatene med forskningserfaring, Lise Lillebrygfjeld Halse og Steinar Kristoffersen, tatt på seg «silkehansker» rundt spørsmål vedrørende manglende forskningserfaring hos de andre kandidatene ved å si at det er «helheten som betyr noe».

Vi er i en situasjon der HiMolde nå er blant de minste offentlige høgskolen i Norge og kan komme i en situasjon der vi, etter artikkelskrivers kunnskap, vil være den eneste akademiske institusjonen som vil ha rektor uten forskningserfaring. Er dette hva vi legger i høgskolens motto «Annerledes og bedre»? Det kan hende. Jeg ønsker i hvert fall ikke å diskvalifisere noen av kandidatene som stiller.

Jeg oppmoder likevel til at man ikke tar lett på problemstillingene som ble fremstilt av rektor Vatne og rektor Gammelsæter for fire år siden. Av den grunn, og i god akademisk tradisjon, oppfordrer jeg herved til en rektordebatt mellom de to kandidatene som får flest stemmer i rektorvalget 11. mai. Selvsagt under forutsetning at ingen av kandidatene oppnår majoritet i første valgrunde. Dette vil være en mulighet for kandidatene til å fremheve sine styrker og påpeke motkandidatens svakheter, noe som vil gjøre valget av hvem man vil støtte klarere for ansatte og studenter. I andre runde i et rektorvalg er det på høy tid å kaste av seg silkehanskene. Rektordebatten mellom meg og Hallgeir utspilte seg noe som sånt dette.

Godt valg!