I rekken av overraskende forslag fra enkelte politiske miljøer fikk vi forleden servert denne[1]: Her foreslår stortingsrepresentant Åshild Bruun-Gundersen (Frp) at universiteter og høgskoler bør premieres etter deres evne til å utdanne studenter til en relevant jobb.
Hun påpeker helt korrekt at dagens insentivsystem kun premierer studentenes evne til å avlegge eksamen, og sånn sett kanskje ikke gir insentiver for å legge ned studier der arbeidsmulighetene er dårlige eller å øke kapasiteten der arbeidsmulighetene er gode. Alt rett så langt, Åshild.
Problemene med forslaget er imidlertid knyttet til en underliggende forutsetning om at akademia faktisk ikke bare skal utdanne folk for et arbeidsliv, men at de kunnskapene de erverver i akademia også skal være direkte nyttige i den eller de jobbene de etterhvert besitter.
Endel økonomer er ikke helt enig i en slik forutsetning. Den mest kjent og berømte, A. Michael Spence, publiserte en (etterhvert berømt) artikkel[2] der han hevder at poenget med utdanning kanskje heller er et signal enn faktisk operativ kunnskap.
Spence argumenter som følger: Et moderne og fremoverlent næringsliv vil alltid ligge foran akademia i behov for operasjonell kunnskap. Derfor blir det umulig for akademia å ta sikte på å kunne være reell kunnskapsleverandør. Da må (selvsagt) akademia finne en alternativ målfunksjon for sin aktivitet.
En slik mulighet er utdanning som signal. Om akademia ikke kan gi studentene den lærdommen de trenger, kan man i alle fall sørge for å rangere kandidatenes (eller signalisere, som Spence kaller det) kvalitet eller mangel på sådan. Har du en grad fra Harvard, er du enten veldig smart og lærevillig, eller har rike foreldre, eller begge deler.
Om du er smart og lærevillig, og behersker gresk, er det kanskje bedre for en arbeidsgiver på jakt etter en spansktalende medarbeider å velge Harvard-kandidaten som kan gresk enn en kandidat fra UCLA som burde ha lært spansk. Den lærenemme studenten fra Harvard vil sikkert lære seg spansk på ei ukes tid og være langt mer nyttig for bedriften enn middelhavsfareren fra UCLA.
Poenget her er at et moderne og omskiftelig arbeidsliv i større grad enn tidligere har behov for studenter som arbeidsgiveren kan være sikre på læringsevnen til. I så måte spiller det faktisk ingen rolle hva man lærer, bare det er vanskelig nok til å skille gode og mindre gode studenter.
Spences medisin (lær så vanskelige og unyttige ting som mulig, det gir mer enn nok informasjon til arbeidsgiverne) står selvsagt i skarp kontrast til Frp-representantens forslag.
Det mer praktisk problemet med Frp-forslaget er at det krever at utdanningsinstitusjonen har perfekt (eller i alle fall nær perfekt) fremsyn vedrørende fremtidas arbeidsmarkeder.
Om jeg, som professor ved en norsk høgskole, skulle justere min utdanning for å maksimere sannsynligheten for at studentene mine får relevant (aller helst) arbeid, må jeg evne å spå om tilbud og etterspørsel i fremtidas arbeidsmarkeder. Dersom jeg ikke har misforstått grunnleggende økonomisk teori fullstendig, skal ikke det være mulig, gitt at slike markeder er noe i nærheten av perfekt konkurranse. Om jeg hadde slik informasjon tilgjengelig, ville jeg selvsagt ikke vært professor ved en høgskole, men umiddelbart engasjert meg i bemanningsbransjen og tjent meg søkkrik.
Dette er, med respekt og melde, det reneste vås. Som om vi i akademia ikke har nok å styre med allerede – studiebarometre, ansatte rektorer, foretaksmodellen, klagesensur, studiepoengfinansiering og tellekanter.
Heia Molde!
[1] Frp: For mange tar utdanning det ikke er behov for
–> Kjetil Kåre Haugen, Odd Williamsen, Arve Hjelseth og Steinar Kristoffersen er spaltister i Panorama.