Den siste tiden har det vært mulig å lese flere kronikker i rikspressen der utdanningsinstitusjonene i Norge har blitt kritisert for dårlig kvalitet på ulike plan, være seg studenter, undervisning eller sensurering. 

Dette er i ett tilfelle illustrert med et virkningsfullt utvalg karakterkurver fra Høgskolen i Molde. Men man kan ikke med vitenskapelig troverdighet påstå at statistikk fra enkelteksamener representerer en hel sektor. Karakterer gitt ved en eksamen kan variere fra år til år og kurs til kurs, uten at det finnes én enkel forklaring på det. Uansett må argumentasjonen forholde seg til premissene.

AFTENPOSTEN: Eksamensensuren er ikke bare basert på kvalitet

Som alle andre utdanningsinstitusjoner i Norge har Høgskolen i Molde et sammensatt samfunnsoppdrag. Vi underviser studenter med veldig mange ulike forutsetninger og ambisjoner, vi forsker og bidrar til utredningsarbeid, evalueringer og samfunnsdebatter. Dette er ikke en uttømmende liste.

Ansatte og samarbeidspartnere vektlegger grunnforskning, undervisning, formidling og samarbeidsprosjekter med arbeidslivet ulikt, og har stort sett gode grunner for det. Dette gjør akademia til en spennende samarbeidspartner og arbeidsplass, for de fleste. I dagens kunnskapssamfunn tilbyr vi kanskje den beste muligheten til en spennende jobb uansett hvordan fremtidens arbeidsmarked ser ut.

Med basis i vårt samfunnsoppdrag så skal vi selvfølgelig også gi denne muligheten til de studentene som ikke ligger i toppskiktet. De færreste befinner seg der i utgangspunktet, rimeligvis, men mitt inntrykk er at de aller fleste er interessert i å gjøre en best mulig innsats med de forutsetningen de har. Studentene investerer tross alt betydelige ressurser i form av tid og penger i sin utdanning. Vårt oppdrag er nettopp å gi dem muligheten, støtten, veiledningen og tilgangen til kunnskapen som i en mer eller mindre presis forstand gir dem den utdannelsen de trenger.

Enkelte ser ut til å ville fremstille det slik at institusjoner som vår egen, av opportunistiske og økonomiske årsaker har senket kravene til opptak hos oss, og at det skaper et problem som kan løses ved å være mer kvalitetsbevisste. Det må være mot bedre vitende.

Dersom vi ønsker oss studenter med bedre karakterer fra videregående skole, kan vi selv bare bidra til det ved å fremstå som mer attraktive og relevante. Ansatte ved norske universiteter og høgskoler har mulighet til å bidra til dette.

Derimot er det ikke flertall i regjeringen for å tillate norske institusjoner å innføre sine egne, strengere karakterkrav. Da er søkere med studiekompetanse per definisjon kvalifisert, og eventuell uenighet om dette er et skolepolitisk spørsmål, ikke en høgskolefaglig problemstilling.

Det er altså definitivt ikke et mål for oss å tilby utdanning bare til de som i utgangspunktet kan mest fra før, er mest motivert og har de beste karakterene fra videregående. Vi vil og vi skal tilby relevante programmer og et høykvalitets studietilbud for alle søkere som har studiekompetanse, så langt som vi har kapasitet til det.  Det er den virksomheten vi i vår sektor hovedsakelig får finansiering over statsbudsjettet til å drive med.

Vi må som et utgangspunkt for samfunnsoppdraget respektere studentene våre, stimulere deres nysgjerrighet og gi dem opplevelsen av mestring, og ikke minst: dele muligheten til å få en tilegne seg relevant kunnskap. Våre beste pedagogiske evner og innsikt, teknologiske hjelpemidler og et godt studiemiljø er virkemidler til dette. Dersom vi ikke når målene, er det vi som har mislyktes, ikke studentene.

Mange av våre emner har et grunnleggende design bestående av 3 undervisningstimer per uke for et 7,5 studiepoengers emne, dvs 12 timer undervisning for en full uke med normert progresjon på totalt 30 studiepoeng. Dersom en student bruker 30 timer totalt på studiene per uke, innebærer det 2,5 timer forberedelse, etterarbeid og selvstendig oppgaveløsing per undervisningstime.

Dette er ikke i mine øyne en tilpasning til «lavkvalitetssystemet», som det er blitt kalt. Kanskje heller tvert imot? Derimot er det kanskje lov til å spørre om ikke fagansvarlige som er misfornøyd med resultatene i sitt eget emne, kunne vurdere å øke sin egen innsats og tilby studentene flere timer og tettere oppfølging? Våre undervisere har stor frihet til å legge opp undervisningen slik man selv mener at den vil fungere best. Det er en særlig fordel vi har ved en liten høgskole som HiMolde.

Undervisere også hos oss bruker i stor utstrekning mest tradisjonelle forelesninger, basert på standard lærebøker og artikkelsamlinger. Alle har mulighet til å forelese flere timer, tilby oppgaveseminarer eller tilrettelegge for kollokvier, forberede eget materiale i form av kompendier, større og mindre egne eksempler, innspilte videoer og animasjon, og bruke gjesteforelesere fra arbeidslivet. HiMolde kan tilby fagansvarlige ekstra ressurser til hjelpelærere og assistenter, dersom det søkes om det.

Mange benytter seg av disse mulighetene. Stort sett er dette bare opp til fagansvarlige og foreleserne selv. Det er overhode ikke noe byråkrati forbundet med det, annet enn at det må avtales med studieleder og timeplanlegger. Kunnskapsdepartementet har pålagt oss å utvikle et meritteringssystem for utmerkede undervisere innen 2020. Da blir det enda mindre relevant å peke på at flere timer investert i studentenes læringsutbytte skulle komme i veien for mulighetene til opprykk eller karriere.

Dersom en fagansvarlig velger ikke å benytte seg av slike muligheter, så er det vanskelig å se at politikere, høgskolens ledelse eller studentene kan klandres for det. Dersom en fagansvarlig velger å gi utilstrekkelig undervisning, og i stedet belønne sine studenter med en karakter som ikke er i samsvar med det reelle resultatet, så er det også fagansvarliges eget ansvar, siden det vanligvis er samme person som lager eksamen og enten selv sensurerer eller foreslår ekstern sensor når det er pålagt i henhold til kvalitetsforskriften.

Dersom det var riktig at det gis gode karakterer for svake prestasjoner, slik enkelte ser ut til å mene, så ville det kreve at vurderingene som sensor foretar seg var ulikt begrunnet for forskjellige sensoroppdrag, avhengig av institusjonen, siden studentrekrutteringen og utgangspunktet for undervisningen dermed varierer. Dette mener jeg er en helt ubegrunnet mistenkeliggjøring av sensorenes innsats.  Det er dessuten våre egne faglige tilsatte som også er sensorer både på egen og andre institusjoner, og dermed på alle mulige måter påtar seg ansvaret for vurderingene og setter karakteren! Det er vanskelig å se for seg hvordan en situasjonstilpasset sensur skulle kunne koordineres eller gjennomføres mot de fagansvarliges vilje og integritet, og jeg har heller ikke sett fnugg av dokumentasjon for at det skjer.

Udokumenterte påstander om kollegaers innsats bidrar ikke til eget forbedringsarbeid. De stjeler derimot energi og oppmerksomhet. Det gjelder ikke bare på høgskolene og universitetene, selvfølgelig, men er heller ikke mer akseptabelt her enn andre steder. En påstand om at «vi bare later som vi underviser» kan ikke stå uimotsagt. Det er uvitenskapelig. Det er feil. Kandidatundersøkelsen vår viser at ledigheten blant våre uteksaminerte studenter er lav, og norsk økonomi er blant de mer produktive. Våre ansatte underviser. Våre «traktorer» virker.

RELATERT: Iselin Nybø tok avstand fra Kai A. Olsens uttalelse om å «late som vi underviser»

Forelesere som på egne vegne vil stå frem og si at «jeg bare later som jeg underviser», har vel derimot kanskje hold for denne påstanden. Selv i tilfeller der selvinnsikten er begrenset, er negativitet ofte selvoppfyllende. Den mest spennende konklusjonen ville vel da være å innse at man selv har et forbedringspotensial, og så være nysgjerrig på hvor og hvordan det best kan realiseres. Etterspørselen etter den kompetansen vi formidler, er som kjent veldig stor!

–> Kjetil Kåre Haugen, Odd Williamsen, Arve Hjelseth og Steinar Kristoffersen er spaltister i Panorama.