Det er kanskje riktig at indere er like besatt av renhet og urenhet som europeere av rasjonalitet. Dag Erik Bergs nye bok om dalitenes rettighetskamp viser iallfall at grensene mellom renhet og urenhet ikke lar seg viske ut gjennom lovgivning.

Av THOMAS HYLLAND ERIKSEN

Ikke mange nordiske statsvitere har spesialisert seg på indiske forhold, og enda færre har fordypet seg i kastevesenet med særlig fokus på de såkalt uberørbare, dalitene. Dag Erik Berg er kanskje den eneste. Til gjengjeld har han arbeidet med temaet i en årrekke, grundig og tverrfaglig, og hans forskning er eksemplarisk; etterrettelig, nyansert, empirisk godt dokumentert, teoretisk relevant. Foruten den svært omfattende faglitteraturen, trekker Berg veksler på en rekke forskningsopphold i landet, der han har intervjuet og gjort observasjoner, nesten som en antropolog. Hans nye bok Dynamics of Caste and Law må betraktes som en begivenhet, og den vil få lesere langt ut over Norges grenser, ikke minst i India.

Som tittelen tilsier, er forholdet mellom kaste og lovverk et hovedtema. Imidlertid er loven, som boken gang på gang viser, utilstrekkelig for å beskytte dalitene mot undertrykkelse og ekskludering. En mulig konklusjon etter å ha lest Bergs historiske gjennomgang og analyser av konkrete saker – voldtekter, massakrer, angrep – er at kaste ikke lar seg regulere med lov alene, selv om rettsvesenets betydning som appellinstans og mulig garantist mot overgrep ikke skal undervurderes.

Så mye som 20 prosent av Indias befolkning klassifiseres som uberørbare eller daliter, og en studie publisert i januar 2020 tyder på at halvparten av alle hushold i det nordlige India (de indo-europeisktalende delstatene) fremdeles praktiserer uberørbarhet, sytti år etter at det ble forbudt gjennom grunnloven.

En hovedperson i bokens første del, og hvis ånd svever over hele arbeidet, er B. R. Ambedkar (1891–1956), som Berg også har publisert om tidligere. Ambedkar var ikke bare hovedforfatteren av Indias grunnlov, han hadde også dalitbakgrunn og kjempet for deres rettigheter i en årrekke, og kunne dertil vise til resultater. Den radikale Ambedkar kom i konflikt med Gandhi omkring spørsmålet om kvoter og særordninger, som Gandhi motsatte seg i frykt for at resultatet kunne bli en splittende identitetspolitikk. Ambedkar mente på sin side at kvotering på studiesteder og i offentlige stillinger var nødvendig for å svekke det tradisjonelle kastehierarkiet. Gandhis inkluderende insistering på ett India skulle for øvrig koste ham livet, da han ble drept av en ytterliggående hinduaktivist fordi han hadde et godt samarbeid med muslimer.

I de senere kapitlene av boken viser Berg både hvordan lovreformer har styrket dalitenes posisjon og hvordan rettsvesenet ofte spiller fallitt ettersom dommer og jury vanligvis tilhører de privilegerte kastene. Omfanget av reformer, som har røtter tilbake til Ambedkars tenkning og aktivisme, er mer radikalt enn mange europeere er klar over. Mandal-kommisjonen, ledet av politikeren B. P. Mandal, leverte sin rapport om de ‘tilbakeliggende klassene’ i 1980, og i 1990 ble anbefalingene implementert. De innebar kvoteordninger (reservations) i offentlige stillinger og på enkelte universiteter for daliter, men også stammefolk og andre underprivilegerte indere, i et forsøk på å gjøre opp for århundrer med brahminsk herredømme. Det er vanskelig å forestille seg et like radikalt prosjekt for å fremme minoritetsrettigheter i Europa eller Nord-Amerika.

I sin presise, nøkterne fremstilling trekker Berg veksler på politiske teoretikere som Chantal Mouffe og filosofer som Michel Foucault for å vise hvordan konflikter både kan være uforsonlige og gi grunnlag for dialog (Mouffe) og hvordan praksiser og forestillinger blir internalisert (Foucault). Han beskriver kastetenkning og -praksis som en ontologi, altså en integrert del av inderes verdensbilde, noe som langt på vei forklarer hvorfor den er så vanskelig å bekjempe.

I senere år har hindunasjonalismens spektakulære suksess og spenningene mellom hinduer og muslimer i India vært viet stor oppmerksomhet, også blant akademikere. Det er imidlertid verdt å merke seg at kastehierarkiene, som graderer folk på en skala som måler renhet og urenhet, er eldre og stikker dypere enn disse nyere ideologiske strømningene. Allerede på 1990-tallet argumenterte antropologen Kathinka Frøystad for at hindutva (hindunasjonalisme) og antagonismen mellom muslimer og hinduer trolig var forbigående, ettersom folks dagligliv og verdensbilde var basert på kaste, ikke religion eller overgripende, abstrakte kategorier som hinduisme. Dag Erik Bergs bidrag til forståelsen av det moderne India bekrefter dette perspektivet, men fra en annen synsvinkel. Boken hans er vesentlig ikke bare på grunn av sine betydelige iboende kvaliteter, men også fordi den tar opp en side ved indisk dagligliv, politikk, lovverk og hierarki som lett forsvinner når hovedfokus er på Modi og BJP.

Boken minner også om at ulike deler av et samfunn forandrer seg i ulik hastighet. I dette tilfellet går lovverket for én gangs skyld foran og viser seg å være mer progressivt enn dagliglivet, omtrent som da Sør-Afrika legaliserte homofilt partnerskap i en kulturell kontekst der aggressiv homofobi stadig var (og er) vanlig. Aktivister og intellektuelle som Ambedkar og modige politikere som V. P. Singh (som implementerte Mandal) har ikke klart å avskaffe uberørbarhet, men de har bidratt til å virvle opp mange små strømninger som peker mot mer fundamentale endringer. Kanskje de blir realisert en gang i fremtiden.