Scene fra Vasaloppet. Foto: Mads Edenius (CC BY-NC-NC 2.0)

Fra forskningens verden: Depresjon og langrenn

Vasaloppet er kanskje ingen god depresjonskur?

Av HAUGEN og KNUT P. HEEN (medforfatter)

Kjetil Kåre Haugen er professor ved HiMolde.

Sola skinner utenfor vinduet mitt i dag, og våren er øyensynlig i anmarsj. Riktignok kom det snø i går, men mars måned er her og dermed snart også Eliteserie-oppstart. Hjemmelaget har, på tross av skader på sentrale angrepsspillere, prestert meget sterkt i treningskampene, og et samlet lag på toppen av Haugen ser med frimodighet og forventning fram mot en ny suksessfull MFK-sesong.

På veien dit må vi imidlertid av og til fordype oss litt i vår egentlige profesjon – forskningen. Jeg kom, litt tilfeldig, over en artikkel skrevet av et svensk forskningsteam presentert under tittelen Ny forskning: Langrenn halverer risikoen for depresjon. Lesere av denne spalten har kanskje fått med seg at undertegnede ikke er voldsomt begeistret for langrenn, se f. eks. Langrennsdød eller Brasil, og det burde derfor ikke overraske at slike titler har en lei tendens til å fange min oppmerksomhet.

Dessverre slo mine bange anelser til: Artikkelen påstår (øyensynlig) at økt langrennsaktivitet leder til redusert depresjon, akkurat som tittelen indikerer. Riktignok er forfatterne langt mer forsiktige i den originale fagartikkelen, publisert i Psychiatry Research, men popularisering som ikke tar noen forbehold er egentlig det aller verste som finnes. Hvordan skal tiltro til forskning kunne opprettholdes om alle forskere stilltiende aksepterer journalistisk framstilling av sine arbeider som åpenbart er direkte misvisende?

Her er det, om mulig, enda verre. Her ser man på alvorlig syke mennesker (depresjon er som kjent en ytterst alvorlig mental lidelse) og anbefaler dem å gå i gang med langrenn ­– utrolig. Dette kan jo være direkte farlig. Klinisk depresjon er en svært selvmords-utsatt lidelse, og det å dra klinisk depressive vekk fra sine vante miljø på institusjon, eller kanskje aller helst hjemme med antidepressiva, må vel gi en voldsom risiko for forverring? Jeg kan virkelig ikke forstå annet. Her risikerer en kanskje til og med motsatt effekt[1], selvmordstilbøyeligheten øker – farlige greier.

Dette framstår som et åpenbart tilfelle av feil kausalitetsrekkefølge. Det er neppe slik at økt langrennsaktivitet fører til redusert depresjon. Tvert imot, det synes svært sannsynlig at kausaliteten går motsatt vei ­– deprimerte foretrekker tryggheten hjemme eller på institusjon framfor skismurning, triste kunstsnøløyper, beinbrudd både her og der og jublende glade langrennsløpere på alle kanter.

Altså: Depresjon fører til redusert langrennsinteresse og aktivitet – ikke motsatt. Et typisk kjennetegn ved alvorlig depresjon er vel nettopp manglende interesse for det aller meste, og kanskje i særdeleshet langrenn.

Heldigvis er slike forskningsbidrag, tross alt sjeldne. Dessverre framstår de som relativt hyppige[2] ettersom denne typen forskning synes å tiltrekke journalister og media. Hvilket herlig Columbi-egg. Dra de deprimerte ut av sin ellers triste tilværelse, send dem ut i løypene og de blir friske som sprellende fisker ved målgang. Hvilken journalist kan si nei til slike nyheter. Dette kan jo spare samfunnet for milliarder.

Jeg sendte for øvrig denne artikkelen til en kollega. Han ønsket å være anonym i dette tilfellet, og det får han selvsagt lov til. Her er svaret hans på min enkle e-post med lenke til artikkelen:

 

Vi er nok svært så enige om denne saken, min kollega og jeg. Hans noe bramfrie framstilling understreker vel bare at dette faktisk er en ganske viktig sak. Kausalitetsrekkefølge er viktig både i teorien og (ikke minst) i praksis.

La oss avslutte litt mer faglig, dette dreier seg jo faktisk om vitenskap, og det er som kjent viktig. Tittelen på artikkelen omtalt ovenfor er: “Long distance ski racing is associated with lower long-term incidence of depression in a population based, large-scale study” Bruken av ordet «association» er interessant her. Dette betyr at man ikke har gjort forsøk på å lage en identifikasjonsstrategi (se nedenfor for forklaring på dette begrepet) som kan avsløre om det er en korrelasjon eller om det er en underliggende kausal sammenheng.

Studier som bruker begrepet «association» er med andre ord ikke avsluttet forskning, det er ikke engang påbegynt forskning. Det er en uforklart statistisk kuriositet – eller USK, forskningsverdenens svar på en UFO. Forskning begynner normalt ved en hypotese om sammenheng mellom variabel A (depresjon) og variabel B (langrenn). I den grad man er ambisiøs og ønsker å teste sin hypotese vil neste steg innebære observasjon av variablene A og B. En eventuelt observert sammenheng mellom A og B kan ha flere årsaker:

  1. A kan påvirke (lede til) B (kausalitet i en retning).
  2. B kan påvirke (lede til) A (kausalitet i motsatt retning).
  3. En ukjent (eller flere ukjente) årsaker C kan påvirke både A og B (spuriøs sammenheng)
  4. Sammenhengen kan oppstå ved en ren tilfeldighet

Forskning bør, som et minimum, handle om å finne en strategi for å avdekke hvilket av de fire alternativene over som er korrekt. Dette omtales gjerne som en identifikasjonsstrategi[3]. Forskningsartikkelen om langrenn og depresjon har bare funnet at de som går langrenn ikke er like deprimert som resten av (den svenske) befolkningen.

Det forfatterne sier, er egentlig bare en åpenbar selvfølgelighet: De som deltar i Vasaloppet har god helse. Dette er vel omtrent det samme som å si at de som ligger på sykehus har gjennomgående dårligere helse enn resten av befolkningen. Hva så? Er ikke dette en ren tautologi? De gjør ikke forsøk på å finne ut om de som deltar i Vasaloppet får bedre helse enn de ellers ville hatt. De gjør imidlertid et dårlig forsøk på å late som de har funnet ut at deltagelse i Vasaloppet fører til bedre helse. Dette er enten dårlig forskningsetikk eller latskap.

Nærmere studier av førsteforfatteren av artikkelen indikerer at dette er et PhD-arbeid. Dette gir selvsagt en alternativ forklaring til svak forskningsetikk eller latskap, nemlig publiseringskravet i moderne doktorgradsutdanning. Moderne doktorgradsutdanning kan nemlig gjennomføres via artikkelskriving – i motsetning til den tradisjonelle monografiformen som var standard tidligere. En moderne doktorgradsavhandling, som består av artikler, innebærer nemlig også publiseringskrav av disse artiklene i internasjonale tidsskrifter. Dette er sånn sett kanskje et utmerket eksempel på at denne typen løsning ikke alltid gir korrekte incentiver for hverken kvalitet eller forskningsetikk.

Uansett, vi tar denne saken med stor ro, dette er jo tross alt svenske forskere. Det at svensker dummer seg ut er jo gjerne noe vi nordmenn liker svært så godt.

Heia Molde!

[1] Se for eksempel Langrennsløper: Kroppen var utslitt eller Skitalentet (15) veide under 30 kilo da hun ble innlagt.

[2] Ta feks også en titt på Lite søvn kan bidra til ADHD, angst og depresjon hos barn. Det er vel signifikant mer trolig at angst, depresjon og ADHD leder til dårlig søvn, ikke omvendt. Igjen et typisk eksempel på (sannsynlig) gal kausalitetsretning.

[3] Et kontrollert, eller et naturlig eksperiment (Vasaloppet må avlyses på grunn av snømangel) er eksempler på identifikasjonsstrategier.

–> Kjetil Kåre Haugen, Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.