En gang midt i 1990-årene leste jeg noe som sterkt påvirket min måte å tenke på.

Det dreier seg om den argentinsk-amerikanske sosiologen Viviana A. Zelizers bok Morals and Markets. The Development of Life Insurance in the United States, opprinnelig utgitt i 1979.

Zelizers analyser – både i denne og en rekke senere bøker – illustrerer hvordan kulturelle verdier og praksiser rammer inn markedets kjølige logikk, gjennom å begrense, oppmuntre eller forme innflytelsesområdet til denne logikken. I den nevnte boka viser hun hvordan det å skape et marked for livsforsikringer var en langvarig prosess, som forutsatte grunnleggende endringer i store gruppers normative vurderinger.

Da markedet for livsforsikringer gradvis vokste fram i midten av det 19. århundre, ble det nemlig fordømt både av religiøse ledere og i en rekke aviser. En slik forsikring innebærer bokstavelig talt å sette en pris på liv, og en pris innebærer at et liv i prinsippet kan byttes mot noe annet, det er jo det som er markedets logikk. Det ble ansett som moralsk forkastelig. Forsikring av liv verdsliggjorde noe hellig, det var «matters out of place», for å si det med antropologen Mary Douglas.

Zelizer viser så hvordan slike vurderinger gradvis ble overvunnet, slik at livsforsikringer etter noen tiår i stedet ble vurdert som verdifulle foranstaltninger som bidro til å sikre familier selv om de skulle bli rammet av tragedier. Det er altså en analyse av hvordan kulturelle grenser som tidligere holdt markedet utenfor, ble brutt ned. La meg for ordens skyld legge til at slike refortolkningsprosesser også kan gå andre veien. I en senere bok analyserer Zelizer hvordan vurderingen av barn i årene mellom omtrent 1870 og 1930 ble radikalt endret. Mens barn tidligere også hadde hatt en økonomisk markedsverdi, ble de i første halvdel av det 20. århundre omsluttet av emosjonell og sakral mening, som satte tydelige grenser for hvordan de kunne gjøres til gjenstand for rent økonomiske vurderinger. Barn ble «economically useless, but emotionally priceless», som hun formulerer det.

Det er likevel innsiktene fra den første boka som rinner meg i hu når jeg – fra utsiden – observerer debattene om håndteringen av koronakrisen. Selv om det er ganske bred enighet om at relativt inngripende restriksjoner er veien å gå for å redusere trykket på helsesektoren i denne tidlige fasen (også Sverige, som mange presenterer som et unntak, har en rekke slike restriksjoner), er det også lett å se at visse tenkemåter møter en moralsk form for motbør i vide kretser, selv om tenkemåten er en integrert og uproblematisk del av den faglige diskursen. Rene kost/nytte-analyser virker provoserende når de involverer liv og død, selv om de egentlig er uomgjengelige. Kost/nytte-analyser er i slike tilfeller også matters out of place i mange moralske diskurser. Det er uetisk å vurdere kostnader knyttet til å berge liv. Dette til tross for at de fleste vet at vi gjør det hele tiden, på ulike måter og i en rekke sammenhenger.

En mild form for kost/nytte-vurdering ble uttrykt av FHI-professoren Preben Aavitsland i Debatten på NRK 10. mars, altså to dager før alle skoler ble stengt. På spørsmål om hvorfor videregående skoler ikke ble stengt selv om antall elever mange steder oversteg det daværende forbudet mot forsamlinger på over 500 personer, svarte han nettopp at gevinsten av et slikt tiltak må veies mot ulempene. Programleder Fredrik Solvang ville da ha Aavitsland til å bekrefte at dette innebar å kalkulere (min uthevelse) med at flere ville bli smittet (noe Aavitsland bare delvis innrømmet, men han gjentok at også kostnadssiden ved ulike tiltak måtte tas i betraktning, og møtte forståelse hos programlederen for dette).

Det Solvang mellom linjene henviste til når han brukte begrepet «kalkulere», var trolig de antatte motforestillingene mot å la kalkulering inngå som premiss i spørsmål knyttet til liv og død. Livet er hellig, og vi vegrer oss derfor mot å gjøre det til gjenstand for kost/nytte-analyser.

Aavitsland er en mild, klok og lite påståelig mann. Jeg tror derfor ikke det bare var programleder Solvang som aksepterte poenget han uttrykte. Annerledes er det kanskje hvis slike avveininger settes mer på spissen, slik blant andre økonomen Jon Olaf Olaussen gjorde da han i et innlegg mer eksplisitt argumenterte for at langvarig nedstengning antakelig medførte langt høyere kostnader enn gevinster. I virkeligheten lar vi være å gjøre mye som kunne reddet liv, fordi det er for dyrt, eller fordi det av andre grunner ikke er ønskelig, skrev han.

For selvsagt har tiltakene en bakside. Denne baksiden er ikke bare samfunnsøkonomisk, den er også sosial og psykologisk. Noen få uker uten normal sosial omgang klarer de fleste, men månedsvis i samme situasjon blir atskillig mer problematisk for mange.

Selv om få tør å si rett ut at dette er et moralsk dilemma hvor vi må veie de framtidige kostnadene (både økonomiske og andre kostnader) opp mot spart lidelse i denne fasen, er det helt opplagt at slike vurderinger gjøres hele tiden. Når man nå etter hvert i første omgang forsøker å åpne barnehager og skoler, finnes det ingen garanti mot at det vil kunne øke smittepresset, men den faglig-politiske vurderingen er at det er en pris vi må betale for å holde samfunnsmaskineriet i gang. I det minste er det verdt å prøve. Men hos mange vekker det altså moralske motforestillinger.

For litt ulikt livsforsikringer i midten av 1800-tallet, er slike kost/nytte-vurderinger utbredt i de fleste fagmiljøer og ligger til grunn for politikkutforming, også når det handler om liv og død. Det gjelder enten man vurderer om man skal ta i bruk en ny medisin mot kreft, om man skal redusere eller øke fartsgrensene, eller om man vurderer hvor langt unna sykehus folk kan bo. Den moralske impulsen forteller mange av oss – ofte også meg – at spørsmål om liv eller død ikke uten videre kan gjøres til gjenstand for slike analyser, men det er ingen vei utenom. De fleste av oss vet vel også innerst inne at slike vurderinger ligger til grunn for en rekke prioriteringer, men vi vil helst ikke tenke på det.

Det blir som med ordene som er blitt tillagt en predikant på Sørlandet som ble konfrontert med at Jesus gjorde vann om til vin under bryllupet i Kaanan: Me veit at det står der, men me liga det ikkje.

–> Kjetil Kåre Haugen, Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth og Jenny Klinge er faste spaltister i Panorama.