Denne tekstens tittel er et tyveri. Den er stjålet fra en rapport min sosiolog-kollega Arild Danielsen skrev for Kulturrådet for bortimot femten år siden (den er også utgitt som bok), og som handlet om hva som kjennetegner kunst- og kulturpublikummet.

En av tingene Danielsen pekte på, var hvordan store deler av publikummet har et mer distansert forhold til kunst- og kulturuttrykk enn kunstnernes selvforståelse ofte skulle tilsi: Mens kunstens interne diskursive kretsløp ofte viser til dens evne til å skape ubehag; den skal utfordre og destabilisere betrakterens verdensbilde, er slike forståelser av kunst og kultur nesten fraværende hos publikum. De rapporterte at kunsten kjennetegnes av at den gir meningsfulle opplevelser og at den uttrykker noe allmennmenneskelig. En mulig tolkning er dermed at publikum ikke oppsøker kunst og kultur for å bli rystet, men for å få sine forestillinger om verden til å henge på greip.

Når jeg stjal tittelen, var det imidlertid ikke for å sirkle inn kunstens publikum ytterligere, men fordi den er treffende for et beslektet fenomen, nemlig den stadig sterkere redselen – i medier og til dels også i skole- og utdanningsinstitusjoner – for å stille for store krav til lesere, lyttere, og seere. Alt vi tilbys skal helst behage mer enn det skal utfordre. Da jeg var spaltist i Dagbladet, ble jeg for eksempel gjort oppmerksom på at jeg ikke burde la ett avsnitt bestå av mer enn fem-seks linjer, for lange avsnitt ville redusere lesbarheten, særlig på skjerm. Også i dag opplever jeg at enkelte redaksjoner kan radbrekke tekster, ved å dele dem inn i avsnitt som på sitt verste bidrar til å stykke opp sammenhengende resonnementer.

Legg også merke til hvordan kulturprogrammer pakkes inn i stadig nye og mest mulig lettfordøyelige formater, på TV og til og med på NRK P2. I skolen undrer man seg på sin side over hvordan man skal få elevene til å slite seg gjennom ett eneste Ibsen-stykke i løpet av ungdomstiden, om man i det hele tatt finner det verdt å forsøke. Det er vel ikke noe krav lenger.

Generelt er mitt inntrykk at redselen for å kjede mediebrukere (og elever) stadig blir tydeligere og mer uttalt. Dette kom jeg i tanker om da jeg for noen uker siden, med stigende interesse, leste i Klassekampen om hvordan blant andre Aftenposten og NRK bruker en lesbarhetsindeks til å vurdere tekster som publiseres. Målet er at tekster ikke skal være for vanskelige å lese. Dette skyldes at de sitter på data som tyder på at lettere tekster er mer lest enn tyngre tekster. Eller, med Aftenpostens egne ord til sine anmeldere, det er en sterk sammenheng «mellom liksnivået i en sak og hvor godt saken er lest».

Her er det jo fristende å uttrykke en mistanke om at «godt» refererer til antall lesere, ikke til hvor godt leserne har satt seg inn i teksten. Det skal jeg likevel la ligge, selv om det indikerer at det er antall klikk dette først og fremst handler om.

Da jeg delte Klassekampens sak på Facebook, var det likevel mange som forsøkte å berolige meg. For det første brukes ikke lesbarhetsindikatoren ukritisk, og for det andre er det mange grunner til å benytte seg av slike hjelpemidler for å forbedre språket. Det siste er unektelig et poeng. Det er en kjent sak at for eksempel byråkratisk-juridisk sjargong gir liten lesbarhet, og i så fall er et slikt hjelpemiddel utvilsomt noe som kan og bør hjelpe offentlige etater i kommunikasjonen med publikum.

Saken illustrerer likevel hvordan stadig mer blir formatert etter gjennomsnittleserens antatte behov og ønsker. At ordinært nyhetsstoff bør skrives i et inkluderende og derfor ikke altfor komplekst språk, er ikke bare uproblematisk, det er også ønskelig. Men retningslinjene til Aftenposten gikk denne gangen ikke til nyhetsjournalistene, men til litteraturanmelderne. Vi kan vel anta at de som leser litteraturkritikk i avisene også generelt leser mer enn gjennomsnittet, og at de dermed også tåler litt mer komplekse tekster. Men nei. Forventningen om lesbarhet er den samme, uavhengig av sjanger og antatt publikum.

Mediene tenker altså ikke at de skal utfordre eller skolere sitt publikum, de skal tilpasse seg vaner og praksiser som betraktes som fiks ferdige. De skal på sitt beste formidle kunnskap om noe (for eksempel om en roman), men det er utenfor horisonten at en tekst kan fungere dannende i seg selv.

Jeg tror for min del mange har utviklet begeistring overfor kulturelle uttrykk – det være seg litteratur, teater eller film – gjennom å ha blitt konfrontert med noe de ikke umiddelbart forsto.

Jeg ga for eksempel nylig ut en bok som blant annet handler om det å skrive kronikker. Da jeg begynte å lese noe annet enn sportssidene i avisene som 12-13-åring, var kronikkene selve bøygen, særlig de som sto i Dagbladet. De var uforståelige og tiltrekkende på samme tid, ubegripelige, men fascinerende, og de innga en følelse av at de var viktige til tross for sin ugjennomtrengelighet. Gradvis prøvde jeg å lese dem, etter hvert hendte det at jeg trodde jeg forsto noe av dem, og til slutt hendte det jeg mente at dette kunne jeg sagt minst like godt selv. Noe av det samme gjaldt for litteraturkritikken, da jeg noen år senere begynte å lese litt av den også.

Slik kunne det vært med litteraturanmeldelsene i avisene også, i hvert fall i de mediene som pretenderer å være seriøse litteraturformidlere. Litteraturstoffet henvender seg til en relativt liten andel av leserne, og burde derfor kunne legge lista høyere. Dette strider imidlertid mot alt de tydeligvis lærer om å generere klikk og annonseinntekter. Til Klassekampens uttalte for eksempel NRKs nettsjef at de «skal skrive slik at også 17-åringer forstår».

Nei, de skal ikke det. Kulturkritikk skal skrives slik at 17-åringer lærer noe, at de undres, at de utfordres. Å senke lista er å undervurdere ungdommens lærelyst. Å tilby 17-åringer tekster som utfordrer dem er ikke intellektuelt eller akademisk snobberi, det er sivilisasjon.

Nå tror jeg naturligvis ikke en lesbarhetsindeks alene skaper noe kulturelt selvmord. Det handler vel så mye om hvordan kravet om lesbarhet begrunnes, om hvordan redselen for at noe kan være vanskelig gjør kulturformidlingen stadig mindre spennende.

I den omtalte Facebook-posten lovet jeg både meg selv og andre at jeg aldri skulle forholde meg til lesbarheten til mine egne tekster, men fristelsen ble naturligvis for stor. Denne teksten scorer 47 og er dermed altfor kompleks for Aftenposten. Den passer altså bedre i høyverdige Panorama enn i tabloide Aftenposten.

God jul til de trolig få – lesbarheten tatt i betraktning – leserne som holdt ut helt til slutt!

–> Kjetil Kåre Haugen, Lise Lillebrygfjeld Halse, Arve Hjelseth og Helge Hegerberg er faste spaltister i Panorama.