Da jeg for omtrent 30 år siden syslet med politisk sosiologi i en for lengst glemt magisteravhandling, var en av hypotesene at økt utdanningsnivå og bedre tilgang på politisk informasjon øker velgernes selvstendighet og saklige orienteringsevne.

I litteraturen ble dette benevnt som kognitiv mobilisering: I et utdanningssamfunn går ikke folk til partiet sitt for å finne ut hva de bør mene om en sak, de gjør seg opp en mening selv og vurderer deretter hvilket parti som i størst grad fanger opp denne meningen.

Nå kan det helt klart diskuteres i hvilken grad den jevne velger, uansett utdanningsnivå, bruker spesielt mye energi på å sette seg inn i politiske saker. Ofte tar nok politisk meningsdanning utgangspunkt i magefølelsen, eller i hva det er mest behagelig å mene, ut fra hvordan man ønsker å fremstå. Likevel kan kunnskap spille en stor rolle hvis folk skal argumentere for sitt syn. Det gjelder bare å lete fram forskning som samsvarer med det man mener.

Dermed oppstår det et interessant samspill mellom politisk debatt og forskningsbasert kunnskap, og ikke minst oppstår det et marked for påvirkningsagenter som prøver å tilrettelegge kunnskap på strategiske måter for egne eller sine klienters formål.

All politisk debatt er selvsagt ikke slik. Mer prinsipielt kretser for eksempel valgkampene rundt to typer konflikter, selv om grensene er flytende og det ene ofte forsøkes framstilt som det andre. For det første er mye av den politiske debatten en dragkamp mellom ulike interesser. En interessekonflikt er en kamp om knappe goder. I mange samfunn, også det norske, er flere partier i større eller mindre grad vokst fram som politisk redskap for grupper eller kategorier som hadde bestemte interesser: Arbeiderpartiet var arbeiderbevegelsens politiske arm, som kjempet for at den skulle få sin del av verdiskapingen. På motsatt side i interessekampen sto de borgerlige partiene, fra rundt 1920 først og fremst i form av Høyre. Bondepartiet – senere Senterpartiet – representerte også en tydelig avgrenset gruppe med bestemte interesser.

Den andre typen kontroverser er knyttet til verdier, det vil si hvilke tilstander det er politisk ønskelig å arbeide for. Slike verdikamper har lange tradisjoner også i norsk politikk, i form av det Stein Rokkan benevnte som motkulturer. Sentrale eksempler er lekmannsbevegelsen, avholdsbevegelsen og språkbevegelsen, som alle i større eller mindre grad har bidratt til å forme det partipolitiske landskapet.

I vår tid blir slike verdikonflikter mer sentrale, om vi skal tro den britiske sosiologen Anthony Giddens. «Livspolitikken» kan komme til å erstatte «frigjøringspolitikken», sier han. Gradvis handler politiske spørsmål mer om individuelle livsvalg, og livsstilsvalg blir en tydeligere politisk markør enn for eksempel klassetilhørighet. Miljø- og klimaspørsmål blir for eksempel ofte tolket som moralske konflikter. Enkelte ser ut til å bli provosert av veganere, kanskje fordi enkelte veganere framstår som misjonærer på vegne av sin sak.

Men politikk handler i økende grad også om noe som er forut for både interesse- og verdikonflikter. Ofte står kampen ikke om interesser eller verdier, men om virkelighetsbeskrivelsen. Den virkelighetsbeskrivelsen som adopteres kan i sin tur forme velgernes plassering både i interesse- og verdikonflikter. Det er her forsknings- og kunnskapsmiljøer blir sentrale premissleverandører. En politiker som kan vise til forskningsmessig belegg for sitt syn, oppnår en viss autoritet i kraft av å ha «fakta» på sin side. Da gjelder det både å trekke fram riktige fakta, og å skyve ubehagelige fakta under teppet. I boka Medievalgkamp, om valgkampen i 1989, forteller Martin Eide at SV skulle utarbeide en rapport om utviklingen i kommuner der Høyre og Frp hadde flertall. Rapporten ble laget, men partiet valgte å ikke presentere den, fordi resultatene ikke var som forventet.

Men samspillet mellom forskningsbasert kunnskap og politikk er problematisk også når aktørene får resultatene de ønsker seg. For det første er forskningsbasert kunnskap prinsipielt usikker. Selv om vi for lengst bør være forbi punktet hvor det er legitimt å betvile for eksempel menneskeskapte klimaendringer, er det ikke nødvendigvis opplagt hva som er den mest fornuftige veien videre i lys av denne kunnskapen.

For det andre vokser det fram et konglomerat av kunnskapsmiljøer som gjennom oppdrag eller andre bindinger forsøker å organisere virkelighetsbeskrivelsen på en måte som er til gunst for bestemte politiske interesser.

En del av kunnskapsmiljøene er greie å forholde seg til fordi deres politiske ståsted er velkjent. Stiftelsen Manifest og den liberale tankesmien Civita befinner seg på hver sin side i det politiske landskapet, de fleste kjenner til det og tar forhåpentligvis høyde for det når de vurderer publikasjonene derfra. Men det finnes en lang rekke høyt skolerte kunnskaps- og forskningsmiljøer som gjør utrednings- og forskningsoppdrag på vegne av aktører som har interesse i bestemte virkelighetsbeskrivelser, og som gjerne arbeider mer i det skjulte.

Når jeg – ofte lett distrahert av øvrige morgenrutiner – hører nyhetene på radio hver morgen, er det én type saker som i dette perspektivet er spesielt interessante. Rett som det er, er en av hovedsakene at en kunnskapsbasert analyse har vist at et politisk forslag vil få dramatiske konsekvenser, enten det rammer visse utsatte grupper, en bestemt type næring eller frivillige organisasjoner. Da undres jeg alltid på a) hvem som har utført denne analysen, og b) hvem som har betalt for analysen og lyktes i å plassere resultatene fremst i nyhetsbildet.

Svaret er ikke alltid opplagt, og som regel har jeg ikke tid til å undersøke det på egen hånd uansett. Men av og til får jeg hjelp, som da Fredrik Solvang i partilederdebatten på NRK 16. august ville arrestere MDGs partileder Une Bastholms påstand om at det var forskningsmessig belegg for å si at ensidig norsk kutt i oljeproduksjonen ville redusere de globale utslippene. Solvang repliserte da at analyseselskapet Rystad Energy om noen uker ville publisere en rapport som viser at effekten kan bli motsatt. Dagbladet fant fort ut at rapporten Solvang viste til var bestilt av Norsk olje og gass.

Nå har det i ettertid vist seg at rapporten til Rystad Energy er mer forbeholden enn Solvang ville ha det til, så det er neppe analyseselskapet som er på tynnest is her. Men forbehold og nyanser er uansett rusk i maskineriet både for medier og for interesseorganisasjoner som vil ha sin «forskningsbaserte» kunnskap fram i nyhetsbildet.

Det som både er interessant og kritikkverdig, er altså at NRK, tilsynelatende ukritisk, bringer åpenbart interessebaserte analyser inn som faktagrunnlag i en politisk debatt. Den journalistiske impulsen burde vært å formidle at Norsk olje og gass hadde bestilt denne rapporten, ikke å presentere påstanden som en nøytral, objektiv analyse. Solvangs versjon av konklusjonen i rapporten var dessuten upresis.

Den politiske debatten preges i økende grad av slik strid om fakta, forut for både interesse- og verdikonflikter. Debattene om både formuesskatt og velferdsstatens tåleevne har mye av den samme karakteren. Aktørene slår hverandre i hodet med analyser, og selv den opplyste velger vil som regel bli mer forvirret enn opplyst.

Men aldri så galt at det ikke er godt for noe: Sannsynligvis vil nå ikke Rystad Energys rapport bli toppsak i nyhetene en passende liten uke før valget, slik Norsk olje og gass kanskje hadde sett for seg. For nå er katta ute av sekken, og vi kan anta at rapporten skulle brukes politisk. Både rapporten og debatten om rapporten vil komme, men den vil komme med en gang. Nyheten om at ensidige norske produksjonskutt kan øke de globale utslippene, vil ikke få muligheten til å feste seg i underbevisstheten uten kritiske merknader.

–> Jeanette Varpen Unhjem, Arve Hjelseth og Maren Sæbø skriver fast i Panorama.