Ved en tilfeldighet begynte jeg å lese sosiologen Lars Ove Seljestads nye roman, Eitranes, samme dag som en annen markant samfunnsviter og samfunnsdebattant, nemlig Ottar Brox, fylte 90 år.
Sistnevnte er rett nok ikke sosiolog av utdanning, men han har vært professor i sosiologi og han har fått sosiologforeningens hederspris.
Siden Brox er blant samfunnsviterne som har påvirket min måte å tenke på mest, falt jeg under lesningen av Seljestads roman i tanker om hva disse to har til felles. I utgangspunktet er det kanskje ikke så mye: Brox’ bakgrunn er fra Senja, hvor store deler av befolkningen kombinerte fiske med en jordlapp og ofte dessuten supplerte med for eksempel sesongbasert anleggsarbeid. Hans viktigste faglige bidrag er hvordan de teknokratiske planene for modernisering, strukturrasjonalisering og industrialisering av Nord-Norge ikke tok høyde for hvor fleksibel den økonomiske tilpasningen i nordnorske kystsamfunn var.
Seljestad er på sin side vokst opp i Odda, som i hundre år var et viktig symbol på industrialiseringen og moderniseringen av det norske samfunnet. Mens Brox i første del av sin karriere beskrev en livsform som var truet av det moderne industrisamfunnets teknokratiske logikk, beskriver Seljestad, 50 år senere, hvordan industrisamfunnets kultur dør ut som følge av kapitalens logikk og av luftige ideer om det postindustrielle samfunns kjennetegn, som gjør tilhørigheten til en tradisjonell, solidarisk arbeiderklasse overflødig.
De to har imidlertid også noe til felles: Både i kraft av sin bakgrunn og sin samfunnsfaglige skolering, forsøker de konsekvent å forstå samfunnet med utgangspunkt i brillene til aktører som befinner seg langt unna maktens, beslutningenes og pratmakernes sirkler. I Seljestads bok, som er utgangspunktet for disse refleksjonene, og for så vidt også i Seljestads biografi, skjer denne perspektivforskyvningen dessuten som følge av et opprinnelig forsøk på frigjøring fra hovedpersonens egen bakgrunn. Seljestads roman handler – i likhet med debuten Blind – om en akademiker som har forlest seg på sosiologisk litteratur om det nye arbeidslivet, om hvordan individet i det postindustrielle samfunnet er frigjort fra tradisjonen og fra påtvungne fellesskap, og står fritt til å skape seg en identitet med utgangspunkt i egne verdier og interesser. Det postindustrielle mennesket definerer seg ut fra hvor man har tenkt seg i fremtiden, ikke ut fra hvor man kommer fra i fortiden.
I begge romanene mislykkes imidlertid hovedpersonen i sitt frigjøringsprosjekt. I Eitranes går han på en smell i forbindelse med et forskningsprosjekt ved et universitet i Bremen, og en reise tilbake til industribyen setter ham i kontakt med det samfunnet og de folkene han opprinnelig flyktet fra. Jeg skal ikke tvære dette ut til noe handlingsreferat, men det er interessant å kontrastere erfaringene fra universitetet i Bremen mot erfaringene han gjør med industrisamfunnet.
Selv om hovedpersonen, mens han arbeider i Bremen, deltar i et stort og internasjonalt orientert forskningsprosjekt, blir han stående alene med sin tvil og etter hvert sin handlingslammelse når arbeidet går i stå. Prosjektlederen utviser en god porsjon tålmodighet i begynnelsen, men når han ikke kommer videre, er det kroken på døra for arbeidsforholdet. Beskrivelsen av arbeidsmiljøet på Smelteverket i hjembyen er annerledes: Det kan nok oppleves som tøft, og arbeidskulturen gjør at fellesskapet vil forsøke å slipe kantene av dem som stikker seg for mye ut. Hovedkarakteren skal dokumentere denne bedriftskulturen, og vi får derfor gjenfortalt mange morsomme historier om hvordan det gikk med spesielle eller enkle sjeler. Var det noe man ikke burde være i industribyens arbeiderklasse, var det nettopp spesiell. Beskrivelsen legger likevel også vekt på at kulturen, til tross for dette, i bunn og grunn er inkluderende: Gjør du jobben din skikkelig og ordentlig, blir du godtatt. Det handler om å ikke belaste arbeidskameratene ved selv å sluntre unna. Kjønn og etnisitet er underordnet, selv om det i industrisamfunnets storhetstid i all hovedsak var snakk om en hvit, mannlig arbeiderklasse.
Forskjellen mellom middelklassen og industriarbeiderklassen, i hvert fall slik den siste framsto i industrisamfunnets storhetstid, lar seg derfor analysere ved hjelp av begrepene kamerat og kollega. Seljestad bruker flere steder begrepet Arbeiderkollektivet for å beskrive smelteverkskulturen. Begrepet er hentet fra en sosiologisk klassiker av Sverre Lysgaard.
Den sistnevnte boka er «en studie i de underordnedes sosiologi», som det heter i undertittelen. Lysgaard identifiserer en rekke uformelle normer og praksiser som dels sveiser sammen arbeiderne, og som dels fungerer som barrierer mot på noen måte å stikke seg fram eller ut.
De skal ikke jobbe for lite og dermed påføre arbeidskameratene ekstraarbeid, men de skal heller ikke arbeide for mye og sprenge akkorden.
De skal ikke signalisere ambisjoner om å avansere til arbeidsformann. Kulturens rasjonalitet ligger i erkjennelsen av at de ansatte inngår i et skjebnefellesskap. Arbeidsplassen er (eller var) rammen for tilværelsen, sannsynligvis helt til pensjonsalderen. Dette er utgangspunktet for at industriarbeidere historisk ofte har kalt hverandre kamerater. De skal ingen steder, de skal kollektivt arbeide for best mulig lønns- og arbeidsvilkår for sin gruppe, innenfor rammen av det bedriften kan tåle.
I middelklassen, derimot, er det lov å gjøre en ekstra innsats, som det heter. I de fleste middelklasseyrker, og ikke minst ved universitetene, kan nemlig den ansatte avansere. Man ser for seg arbeidslivet som en karriere, som underforstått innebærer at man kan skifte til mer attraktive jobber ved andre virksomheter, eller man kan avansere til høyere stillinger ved den virksomheten man allerede jobber i. Slike stillinger byr naturligvis ofte på et godt og realt arbeidsmiljø, men det er ikke til å unngå at det ofte vil snike seg inn et element av konkurranse mellom de ansatte. Det er jo ikke direkte usannsynlig at de ved neste korsvei konkurrerer om en ledige stillinge høyere opp i hierarkiet.
Middelklassen skal altså et sted, akkurat som Seljestads hovedperson tenkte seg voksenlivet som et marked av muligheter hvor det gjaldt å bruke sin frihet og sine evner til å slå seg fram og lykkes. Derfor er de ansatte ikke kamerater i arbeiderklassens forstand, de er kolleger, som er avhengige av hverandre og som nok kan være venner, men de deler ikke på samme måte som den tradisjonelle arbeiderklassen et skjebnefellesskap. Derfor handler for eksempel lokale lønnsoppgjør ofte om at hver enkelt prøver å få sin del av kaka, ikke om å løfte de ansatte samlet sett.
Seljestads hovedperson ville bort fra det kvelende og gjennom oppveksten ofte ekskluderende fellesskapet, og slå seg fram mellom kolleger i et samfunn frikoblet fra industrisamfunnets logikk. Men det blir altså en problematisk klassereise, for bakgrunnen fra industribyen er kroppsliggjort, og det skaper en slags identitetskrise. I stedet slår romanen et slag for verdien av den tradisjonelle arbeiderklassens skjebnefellesskap, som nå er i ferd med å bli en restkategori i et samfunn som er på vei et helt annet sted.
Jeg skal ikke drøfte kjernen i Seljestads tese om industriarbeiderklassens verdier. Poenget er at han, i likhet med Brox, gjennom dette klarer å løfte fram helt andre perspektiver både på fortid og samtid enn man gjør med utgangspunkt i den nye middelklassens virkelighetsforståelse. Dette er også sosiologiens styrke, i hvert fall så lenge sosiologene er seg bevisst at de fleste av dem selv tilhører en relativt privilegert gruppe, som bør vokte seg mot å tro at deres egen livssituasjon og livsorienteringer ligner så mye på gjennomsnittsnordmannens.
–> Jeanette Varpen Unhjem, Arve Hjelseth, Synnøve Stokke Fidje og Kjetil Kåre Haugen skriver fast i Panorama.