Tittelen på denne teksten er stjålet fra den norske oversettelsen av Neil Postmans bok Amusing ourselves to death, en strålende, men også kontroversiell analyse av hvordan særlig TV-mediet på Postmans tid var i ferd med å fordumme det amerikanske folk (onde tunger vil nok antyde at vi ser resultatet enda tydeligere i dag).

TV bidro ifølge Postman i sitt vesen til å omforme ethvert tema, om aldri så seriøst i utgangspunktet, til underholdning. Både politikk, samfunnsspørsmål og kultur omformes til underholdningsspørsmål som selges på et marked for medieopplevelser, hvor kompetente og kritiske borgere i sin tur omformes til passivt publikum, eller til konsumenter.

Denne bekymringen var ikke ny. Den samsvarer godt med en av Jürgen Habermas’ teser i hans første godt kjente bok, som på norsk har tittelen Borgelig offentlighet. Det er ifølge Habermas – og dette var rundt 1960 – en tendens til at det «kulturresonnerende» publikummet blir til et «kulturkonsumerende» publikum. Offentligheten sto i fare for å miste sin funksjon som et kritisk korrektiv overfor makta, og bli til en passiv, umælende masse av underholdningskonsumenter. Mediene hadde noe av skylden her også, selv om TV ikke hadde noen dominerende posisjon i det Tyskland Habermas ble voksen i.

Det er derfor en nærliggende fortolkning at enhver tid byr på sine egne bekymringer for kulturelt forfall. Men til tross for at massemedienes teknologi endrer seg, er bekymringen likevel av samme karakter: De nye mediene svekker evnen til komplekse resonnementer, og tilpasser seg publikums begrensede vilje til å anstrenge seg snarere enn å utfordre intellektet.

De siste ukene har et beslektet tema dukket opp som tema i UH-sektoren, etter at medieprofessoren Espen Ytreberg luftet noe av sin frustrasjon over studentenes manglende evne til å lese og forstå lange tekster. Hjertesukket ble plukket opp av Morgenbladet i form av et intervju, og senere har Ytreberg utdypet og presisert kritikken i en interessant kronikk.

Det er lett å kjenne seg igjen i virkelighetsbeskrivelsen. Både jeg og flere kolleger har tidvis blitt overrasket over at selv studenter på masternivå kan beklage seg over at vitenskapelige artikler er for lange til at de er i stand til å lese dem med noen form for utbytte. Som Ytreberg påpeker, bare en liten andel av studentene oppsøker og leser i dag stoff utenom pensum. At faglærere lager en liste over «anbefalt tilleggslitteratur», gjør ikke denne litteraturen til kioskvelter, for å si det forsiktig. Enkelte ganger ser man til og med at institusjonene tilpasser seg manglende evne eller vilje til å lese. I et etterutdanningsemne på NTNU trekkes det i en evaluering fram som positivt at forelesningene har gjennomgått pensumlitteraturen slik at studentene slipper å lese alt selv (!).

Jeg skal ikke gå nærmere inn på Postmans tese om TV-mediets evne til å skape kulturelt forfall. For meg som vokste opp i 1970-årene var det vel ikke akkurat underholdningsbegrepet som lå fremst på tunga om jeg ble bedt om å beskrive hvordan jeg opplevde finsk fjernsynsteater eller dokumentarer om sauesyksommen mædi. Men jeg tror Postman hadde et poeng, og jeg tror ikke det er helt urimelig å spekulere i sammenhengen mellom mediebruk og de tendensene Ytreberg er en av mange som har observert.

Selvsagt vil mange knytte konsentrasjonsvanskene til eksistensen av enda mye hurtigere og mer underholdningsfokusert medieteknologi enn Postman observerte. Sosiale medier stjeler mye av den tiden mange av oss ellers kunne brukt både på konsentrasjonsarbeid og på høyverdig kulturkonsum. Men dette er sagt bedre av andre enn jeg er i stand til.

I stedet skal jeg antyde at skrive- og lesevanskene i høyere utdanning også kan ha å gjøre med den kontinuerlige nedgraderingen av verdien av hardnakket arbeid som kilde til kunnskap, erkjennelse, innsikt og virkelig verdifulle opplevelser.

En av de tendensene jeg finner mest interessant i vår tid, er nemlig knefallet for underholdningslogikken på nær sagt alle felt. Ikke bare er TV-mediet redde for å tilby seerne noe som kan tenkes å kjede dem. Det gjelder også i kultur, idrett og til og med i skole og utdanning.

Tidligere har jeg blant annet skrevet om radio i dette perspektivet. Selv NRK P2, en kanal som er innrettet mot det nokså begrensede sjiktet av virkelig kulturinteresserte, er livredde for å kjede lytterne. Også der må terskelen være lav. Slik tenker man altså selv om et publikum som helt sikkert aktivt oppsøker kanalen, og som nok har utdanning godt over gjennomsnittet. Selv i P2 har man for lengst valgt å fjerne mye av fordypningsstoffet. Radio er blitt et medium mange lytter til, men som ingen egentlig lytter til lenger. For Postman var poenget at det visuelle TV-mediet omformer selv komplekst stoff til underholdning, men det viser seg at det samme skjer med radioen.

Tanken på dette slo meg da jeg nylig leste en kommentar av Klassekampens redaktør Mari Skurdal (kommentaren var så kort at jeg rakk den fint til morgenkaffen). Her dreide det seg om kunst, og om at både Nasjonalmuseet og Munchmuseet har tonet ned den tradisjonelle kunstformidlingen og i stedet spriter opp utstillinger med mer (antatt) publikumsvennlige påfunn. Skurdals dom er at «karikaturer av publikum begrunner at formidlingen av kunsthistorie og tradisjoner forkastes. I stedet skal vi oppleve kunsten direkte, uten noe autoritativt mellomledd».

Det er mulig å antyde en eller annen sammenheng mellom dette og det faktum at studenter ikke lenger orker å lese så mye, selv i fag der tekst, og mye tekst, er helt uomgjengelig. Det dreier seg om motviljen mot å utfordre publikum gjennom å være kjedelig, akkurat slik ethvert forslag om nye undervisningsformer som kan «underholde og engasjere» får en rekke tilhengere straks det foreslås, bare studenter og elever slipper å slite noe særlig for å tilegne seg lærestoff.

Det ligger en opplagt fare i å undervurdere både kulturpublikum, elever og studenter på denne måten. Jeg tror de fleste har erfart at det kan være tungt å komme i gang med et større arbeid, samtidig som de også har merket hvor tilfredsstillende det er når de forserer terskelen og kommer i flyt med en roman; en tekst de skal skrive, eller en annen oppgave som krever tid, refleksjon og anstrengelse. Det er ikke skolens, P2s eller kulturformidlernes oppgave å fraråde folk å gi seg i kast med en slik anstrengelse.

Å gi ungdom og studenter tekster som utfordrer dem, er hverken snobbete eller et overgrep mot deres velvære. Det er sivilisasjon.

–> Jeanette Varpen Unhjem, Arve Hjelseth og Kjetil Kåre Haugen skriver fast i Panorama.